Det følgende er bemerkninger fra Harun Akin til online-samlingen 10. desember, «For en massebevegelse av studenter og ungdom for å stoppe krigen i Ukraina!» organisert av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).

Harun er medlem av IYSSE i Tyrkia. For mer informasjon om å bli med i IYSSE, besøk iysse.com.

Jeg henvender meg til dere i dag fra Istanbul, bare få hundre kilometer sørvest for Ukraina.

I Tyrkia er flertallet av befolkningen mot krigen i Ukraina. Etter å ha vært vitner til flere tiår med uavbrutt krig og massakrer i den omkringliggende regionen, fra Balkan til Midtøsten og Kaukasus, opponerer arbeidere mot enhver ytterligere unødvendig lidelse og død.

Som i andre NATO-stater lider massene av arbeidere og ungdom i Tyrkia av stigende levekostnader, økt ubytting og fattigdom, og de manglende utsiktene av en framtid.

Én av tre unge i alder fra 15 til 24 år er arbeidsledig. Ifølge en undersøkelse ser to tredjedeler av unge i samme aldersgruppe ingen god framtid for landet. Ungdommen vil ikke krig, men anstendige jobber og ei trygg framtid full av håp. Men dette fordrer en bevisst kamp mot krig og dens opphav, kapitalistsystemet.

NATO-maktene, som anvender det ukrainske folket som kanonfôr for å fremme deres imperialistinteresser i Eurasia, og spesielt mot Russland og Kina, hevder at denne krigen handler om «ukrainernes rett til selvbestemmelse».

De ukrainske arbeidermassene, som har dypt rotfestede broderlige bånd med den russiske arbeiderklassen ønsker faktisk ikke denne katastrofen, for å bli med i NATO og bli en vasallstat av USA. Det var de USA-ledede imperialistmaktene og det ukrainske oligarkiet som ville dette.

Forøvrig er det ikke én eneste regjering i denne regionen, inkludert Ukraina selv, og det må tillegges heller ikke Tyrkia, som ikke undertrykker deres nasjonale minoriteter og benekter dem grunnleggende demokratiske rettigheter.

Et av de tydeligste eksemplene på de imperialistiske kapitalistmaktenes hykleri og uærlighet i spørsmålet om de nasjonale minoritetnes demokratiske rettighetene er situasjonen det palestinske folket befinner seg i, som uavbrutt i flere tiår har vært utsatt for Israels sionistregimes undertrykking.

Vi står i solidaritet med de ukrainske massene, som ikke er ansvarlige for deres egen regjerings forbrytelser. Men vi lukker heller ikke øynene for situasjonen til palestinerne og de andre undertrykte folkene.

Hvem er allierte og venner av de titalls millioner arbeidere og ungdommer fra Balkan til Svartehavet, Kaukasus og Middelhavet? Er det amerikansk og europeisk imperialisme, som har herjet hele denne regionen i mer enn 100 år, i forfølgelsen av deres geopolitiske mål, og som i dag truer hele verden med en nukleær konflikt?

Eller er det de reaksjonære kapitalistregimene i Tyrkia, Russland, Egypt eller Saudi-Arabia, som er underordnet dette imperialistsystemet, og som fremmer deres egne styringsklassers interesser?

Selvfølgelig ikke! Alle disse regimene er den internasjonale arbeiderklassens og ungdommens uforsonlige fiender.

Disse maktene, med unntak av Russland, har vært medskyldige i amerikansk imperialismes ødeleggelse av denne regionen siden den første Gulfkrigen. Tretti år med imperialistintervensjoner og kriger for regimeskifte, fra Jugoslavia til Irak, Syria, Libya og Jemen, har etterlatt millioner døde og titalls millioner på flukt.

Arbeidere og unge mennesker, ofre for den største flyktningekrisa siden slutten av den andre verdenskrigen, blir gjort til syndebukker av de samme styrende elitene som drev dem ut i katastrofen. Når de reiser til Europa i håp om ei bedre framtid, blir de enten sendt i døden på Middelhavet og Egeerhavet, eller de blir sperret inne i interneringsleirer i Nord-Afrika og Hellas.

IYSSE slåss for å forene alle arbeidere, inkludert migrantene, i en felles revolusjonær kamp. I denne kampen forsvarer vi alles like rettigheter, medregnet retten til statsborgerskap.

Krigen i Ukraina skaper ei krise uten sidestykke, og trekker mange land inn i konfliktens malstrøm. Rivaliseringen og grensetvistene mellom de mange statene rundt Svartehavet, Middelhavet og Kaukasus, har skapt en reell risiko for regionale kriger som truer å få en global dimensjon.

I Kaukasus blusser Armenia-Aserbajdsjan-konflikten opp igjen, en av de bitre konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen.

I det østlige Middelhavet beveger dypt forankrede historiske konflikter, forsterket av krigen i Ukraina og kampen for å kontrollere hydrokarbonressurser, de NATO-allierte landene Tyrkia og Hellas i retning av en direkte væpnet konflikt.

Hellas har blitt en viktig forsyningsbase i NATOs proxy-krig med Russland, og har de siste årene ekspandert landets militære styrker. Tyrkia, som spiller rollen som en mekler mellom Russland og Ukraina, på grunn av sine sterke økonomiske og politiske bånd med begge landene, ser på styrkingen av Athen som en trussel mot seg selv.

De tyrkiske og greske regjeringene, som begge konfronterer ei stadig dypere økonomisk, sosial og politisk krise, kan ty til krig for å forsvare deres egne styringsklassers reaksjonære geopolitiske interesser, og for å undertrykke arbeiderklassen hjemme. Denne alvorlige faren kan bare stoppes av en enhetlig revolusjonær intervensjon av arbeidere i Tyrkia og Hellas.

Det må understrekes at Tyrkias president Erdoğans forsøk på å mekle i Ukraina ikke har noe med «pasifisme» å gjøre, og heller ikke med en genuin motstand mot NATO eller krig. Han er bare inneforstått med at de katastrofale konsekvensene av NATOs krig mot Russland vil bringe mer skade enn nytte for Tyrkias borgerskap.

Både Erdoğan-regjeringen og Tyrkias borgerlige opposisjon, støttet av ulike pseudo-venstre-krefter, ikke bare truer med å provosere fram en krig ved å invadere greske øyer i Egeerhavet. De forbereder seg også på en ny bakkeinvasjon i Syria og Irak, med katastrofale konsekvenser for massene, og da spesielt kurderne.

Det faktum at det er kurdiske nasjonaliststyrker, tyrkiske militærstyrker, syriske tropper, så vel som amerikanske, russiske og iranske tropper i Syria, peker på faren for at en regional konflikt raskt kan antenne en global brannstorm.

Det kurdiske spørsmålet, et grunnleggende demokratisk problem som det tyrkiske borgerskapet i et århundre har vist seg ute av stand til å løse, har etter 30 år med imperialistkrig i Midtøsten fått en internasjonal og eksplosiv karakter.

Mens vi prinsippelt sett motsetter oss den tyrkiske styringselitens reaksjonære krigspolitikk og enhver form for nasjonal undertrykking, understreker vi at ingen politisk støtte kan innvilges de kurdiske nasjonalistbevegelsene, som har blitt imperialismens proxy-styrker. Både det tyrkiske og det kurdiske borgerskapet er imperialistmaktenes medskyldige, og fiender av massenes demokratiske aspirasjoner.

Et fredfullt og demokratisk samfunn basert på sosial likhet, som er alle folkene i regionens aspirasjon, fordrer en internasjonal revolusjonær forening av arbeidere, ungdommen og de undertrykte massene, mot imperialistkrig og alle kapitalistmaktene.

Den eneste progressive løsningen på konfliktene på Balkan, i Midtøsten og de tidligere sovjetrepublikkene er gjennom massemobiliseringen av arbeiderklassen, med en sosialistisk føderasjon som målsetting, som vil avskaffe alle grensene.

IYSSE oppfordrer alle unge mennesker og arbeidere i hele denne regionen som er enige i dette perspektivet til å slutte seg til oss i kampen mot krig, og for ei sosialistisk framtid.