Streiken til sykepleierne og ambulansepersonalet i [det offentlige helsevesenet] National Health Service (NHS) må bli fokuset for den eskalerende konflikten mellom arbeiderklassen, Sunak-regjeringen og arbeidsgiverne.

Dette er den mest politisk betydningsfulle streiken i løpet av Storbritannias pågående bølge av arbeidskamper, som først brøyt ut i sommer. Den bekrefter at kampen mot den verste levekostnadskrisa i manns minne bringer arbeidere til en frontal konfrontasjon med det kapitalistiske statsapparatet og en regjering fast bestemt på å få dem til å betale for redningen av storselskapene under pandemien, den eskalerende krigen mot Russland i Ukraina og den økonomiske krisa forårsaket av stigende priser for olje, gass, mineraler og matvarer, og de store selskapenes profittering.

Streiken reiser rett på sak nødvendigheten for å organisere en generalstreik for å få ned Conservative-regjeringen, som er fast bestemt på å ødelegge NHS og få knust streikene som nå rammer helsevesenet, jernbanene, Royal Mail, utdanningsvesenet og andre sentrale sektorer.

Men organiseringen av en slik handling kan bare gå fram i en politisk og organisatorisk kamp mot et fagforeningsbyråkrati som har til hensikt å isolere og sabotere hver eneste av disse kampene, og et Laboour Party som samspiller med Toryene på vegne av selskapene og bankene.

Denne bevegelsens omfang viser den enorme opposisjonen Toryene konfronteres av der de bestreber seg for å få lagt hele byrden av den stadig dypere krisa for britisk kapitalisme og for verdenskapitalismen på arbeiderklassens rygg. Hundretusenvis av arbeidere har allerede i år vært involvert i streiker, med mer enn 1,1 million arbeidsdager tapt fra juni til oktober, og hele 417 000 arbeidsdager tapt bare i oktober, det høyeste månedstallet på mer enn et tiår. Nå i førjulstiden vil et sted fra 500 000 til 1 million arbeidere kunne gå ut i streik.

Storbritannias streikebølge er del av et eksplosive utbruddet av klassekampen internasjonalt, som inkluderer generalstreikene i Italia, Belgia og Hellas. Men det som finner sted i Storbritannia er bare en bleik gjenspeiling av hva regjeringen og arbeidsgiverne ville møtt om det ikke var for fagforeningsledernes samordnede bestrebelser for å forhindre en langt større og enhetlig streikebevegelse fra å oppstå.

Helt siden de ble tvunget til å kalle for handling av rasende og militante sentimenter fra deres medlemmer på grunnplanet, har den ene fagforeningen etter den andre spasert inn til møter med arbeidsgivere og regjeringen, og tryglet dem om å kvittere for noen få prosentpoengs heving av lønnstilbud fortsatt massivt under inflasjonen, mot fagforeningenes gjenytelser at de går med på å fjerne jobber, og aksepter hastighetsopptrappinger og omstruktureringer.

Dette resulterte i ei rekke svik i tvistene i busstransporten, på jernbanene og for lokalmyndigheters offentlig ansatte, hvorav den viktigste utsalgsoverenskomsten var den fagforeningen Communication Workers Union (CWU) inngikk med BT/Open Reach [tidligere British Telecom, og konsernets underbruk], for å få lagt ned 40 000 telekom-arbeideres streik. Sluttresultatet hadde blitt enda verre om det ikke var for to faktorer: Arbeidernes vilje til å slåss, og Tory-regjeringens besluttsomhet for å anses å kunne knuse streikebølga, og på nytt få hevdet kapitalens makt i møte med denne utfordringen.

NHS-streikene er et talende eksempler på fagforeningsbyråkratiets rolle. Den 48-timer-lange streiken av opptil 100 000 sykepleiere, kalt for den 15. desember og den 20. desember, finner kun sted fordi [sykepleierfagforeningen] Royal College of Nursing (RCN) mislyktes i deres appell til Tory-regjeringens helseminister Steve Barclay om å gå med på samtaler der lønninger i det minste kunne adresseres. Regjeringen nektet imidlertid, fordi den vil at streiken skal finne sted, for at den kan anses å bli beseiret. Men det var ikke før RCN-leder Pat Cullen gjorde det klart at fagforeningen ikke hadde noen intensjon om å slåss for kravet om lønninger 5 prosent over inflasjonen, som sykepleierne har forlangt.

I Skottland har Unison – det største fagforbundet i offentlig sektor, med 500 000 medlemmer ansatt av NHS – og fagforbundet Unite, inngått en råtten avtale for å få slutt på streiker fra ambulansepersonell og andre helsetjenestarbeidere, og de prøvde å gjøre det samme i Wales.

Mønsteret er universelt, der CWU gikk så langt som til å melde en appell til kong Charles om å gripe inn [engelsk tekst] for å overbevise regjeringen til å inngå kompromisser, og Mick Lynch, fagforeningslederen for transportarbeiderne i RMT, Rail, Maritime and Transport, som skrev et personlig brev til statsminister Rishi Sunak for å be ham holde diskusjoner i «god tro».

Det blir ingen retrett fra regjeringen, bare fra fagforeningslederne. NHS er Storbritannias største arbeidsgiver, med 1,5 millioner sysselsatte. Nedkjempingen av denne streiken blir derfor ansett som et eksistensielt anliggende, samtidig som hundretusenvis av offentlig ansatte allerede har stemt for arbeidskamp og for streik, eller fortsatt er i prosess med å stemmer for autorisering av streikeaksjoner. Streikens nederlag er også av sentral betydning for regjeringen dersom den bevisste sløyingen av NHS for å frata arbeidere livsviktige og kostbare helsetjenester, og få banet vei for ytterligere privatiseringer, skal kunne fortsette.

Tory-regjeringen anvender fagforeningsbyråkratiets demobilisering av masseopposisjonen til å forberede en hensynsløs statsoffensiv, basert på lovgiving om minimumsnivåer for operative tjenester, støttet av bøter på £ 1 million som effektivt sett vil forby streikeaksjoner i enhver sektor ansett å involvere «kritisk infrastruktur». Et direkte forbud mot at NHS skal kunne streike har også blitt fremmet.

Gang på gang har fagforeningslederne oppfordrer til selvtilfredshet, basert på påstander at den neste Labour-regjeringen, om to år, vil reversere en slik lovgiving og forbedre noen av de aller verste kuttene. Alt av det bare løgner. Labour-lederen sir Keir Starmer og hans undersåtter har erklært deres motstand mot streiker, og har hevdet at sykepleiernes lønnskrav er urimelige. Starmer har selv erklært at Labour for framtiden skal bli partiet for «sunne penger» – en eufemisme for nedskjæringer og innstramminger. Wes Streeting, hans skyggehelseminister, raser i avisa Telegraph mot «‘something-for-nothing’-kulturen i NHS» [engelsk tekst], og lover å gå lenger enn Toryene i bruken av privat sektor, og at han vil «ta på seg» helsetjenesterbeidernes fagforeninger.

Telegraph berømmet Streeting, og erklærte at «Labours retorikk høres mer konservativ ut enn De konservatives.»

Det Streeting mener er at Labour skal «ta på seg» arbeiderklassen. For å gjøre det har Starmer lovet [næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjonen] Confederation of British Industry at Labour er «beredt til partnerskap» for å høyne produktiviteten og profittene, og påtvinge arbeiderne innstramminger ved å etablere et industri-strategiråd basert på «et ekte partnerskap mellom regjeringen, næringslivet og fagforeningene.» Dette skal bli måten «NATO-partiet» vil videreføre Toryenes krig mot arbeidere på hjemmebane, og en eskalering av NATOs krig mot Russland. Under onsdagens [spørretime i Parlamentet] Prime Minister's Questions forsikret Starmer Sunak at «uansett andre vanskeligheter og uenigheter vi har i denne utvekslingsrunden, vi er, og vi vil forbli, forente i vår urokkelige støtte til Ukrainas frihet, landets frihet og dets seier.»

Arbeidere må svare på denne politiske konspirasjonen for promotering av innstramminger, militarisme og krig. For det må de ta kontrollen over deres egen skjebne ut av fagforeningsapparatets hender.

Grunnplankomitéer, demokratisk valgt, må etableres på hver eneste arbeidsplass, for å forene den voksende bølga av kamper, basert på kravet om en generalstreik for å få ned Toryene. Denne kampen må føres som del av en global offensiv av arbeiderklassen, gjennom byggingen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Enhver kamp mot Toryene må også bli en kamp mot Labour, og for byggingen av et alternativt sosialistisk lederskap i arbeiderklassen.

Socialist Equality Party (SEP UK) oppfordrer arbeidere til å forlange et umiddelbart generalvalg, et valg som ikke skal holdes etter at fagforeningsbyråkratiet har forrådt og spredt arbeiderklassens masseopposisjon, men under betingelser der klassekampen nå når nye og eksplosive dimensjoner. I ethvert generallvalg vil SEP stille kandidater mot partiene for big business, Tory og Labour, for politisk å organisere den nødvendige massebevegelsen av arbeiderklassen mot sparepolitikk og innstamminger, for elimineringen av Covid-19 og for en slutt på krig.