Det følgende er bemerkningene fra Tom Scripps til online-samlingen 10. desember, «For en massebevegelse av studenter og ungdom for å stoppe krigen i Ukraina!» organisert av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).
Scripps er assisterende nasjonalsekretær for Socialist Equality Party i Storbritannia. For mer informasjon om å bli med i IYSSE, besøk iysse.com.
Kriger tvinger fram i dagen de reelle klasseinteressene forskjellige politiske tendenser representerer.
Med utbruddet av den første verdenskrigen i 1914 stilte sosialdemokratiske partier over hele verden, organisert i Den andre internasjonale, opp bak deres egne nasjonale krigsbestrebelser. Det tyske sosialdemokratiske partiet, det største i verden, stemte i Riksdagen for keiserens krigskreditter, som var den tidsepokens svik mot sosialistbevegelsen.
Bare ei lita gruppe revolusjonære internasjonalister, ledet av Vladimir Lenin, stilte mot strømmen og sloss for den internasjonale arbeiderklassens samlede kamp mot deres nasjonale styringsklasser, under den tyske sosialisten Karl Liebknechts udødelige frase: «Hovedfienden er hjemme!»
Det var denne politiske kampen som forberedte Den russiske revolusjon i 1917, som med dens seismiske innvirkning satte en stopper for det blodige slaktet.
Lenin skrev i 1914 essayet «Krigen og Det russiske sosialdemokratiet,» der han fordømte Franrikes sosialdemokrater som hevdet å føre en forsvarskrig mot tysk aggresjon, og samtidig Tysklands sosialdemokrater som hevdet å slåss mot den russiske despotismen.
Han forklarte: «Det er først og fremst på sosialdemokratiet plikten hviler, for å avsløre krigens sanne betydning og for hensynsløst å avsløre falskheten, sofistieriet og all den ‘patriotiske’ frasepraten som spres av styringsklassene, grunneierne og borgerskapet, til forsvar for krigen.»
Hva er den «sanne betydningen» av krigen i Ukraina, som er begravd under et fjell av løgner?
Amerikansk og europeisk imperialisme bidro i 2014 til å bringe et antirussisk regime i Ukraina til makten, som baserer seg på bevæpnede grupper av fascister. Washingtons geopolitiske strateger og militærplanleggere hadde til hensikt å anvende Ukraina som en stedfortreder mot Russland, som truet deres geostrategisk viktige tilgang til Svartehavet.
Enorme ressurser ble pøst inn i det ukrainske militæret. Det ble besørget støtte for dets ambisjoner mot Russland på Krim, og Ukrainas NATO-medlemskap ble diskutert. Med krigen nå på gang har disse forsendelsene blitt massivt økt, mens NATO har ekspandert lenger østover i Skandinavia.
USA foretar i sine bestrebelser for globalt hegemoni store skritt for Russlands underkastelse, og til slutt, også Kinas.
Ingenting av dette endres av det faktum at Russland den 24. februar 2022 invaderte Ukraina. Det er likevel hva de utallige pseudo-venstre-tendensene som likestiller Russland og NATOs imperialistmakter, vil ha arbeidere og unge til å tro.
Basert på det enkle argumentet at Russland avfyrte det første skuddet, gjengir disse organisasjonene NATOs propaganda med fordømmelser av «russisk imperialisme,» der de identifiserer Kreml i stedet for Washington, som staten med planer for Øst-Europa og Eurasia.
Karakteriseringen av Russland og Kina som «imperialistiske» tjener til å legitimere en politikk for å bryte opp disse landene i ei rekke marionettregimer, med alt av deres enorme ressurser av olje, gass og mineraler, som skal kontrolleres av USAs og NATOs imperialistmakter. Det er derfor disse politiske tendensene aldri setter krigen i sammenheng med de tre tiårene siden Sovjetunionens kollaps i 1991, der USA uavbrutt har ført ei rekke kriger for å åpne opp hele verden for deres rovgriske ambisjoner.
Var det ganske enkelt et spørsmål om å fordømme den russiske invasjonen er det rikelig med grunner, som vi forklarer i vår uttalelse, til å gjøre det «uten å kapitulere for det reaksjonære og svikefulle narrativet kokt sammen av NATO og de vestlige selskapsmediene». Men under påskudd av å støtte Ukrainas angivelige krig for selvbestemmelse mot russisk «imperialisme,» besørger pseudo-venstre-gruppene støtte til USAs og Europas stormakters stedfortrederkrig mot Russland, ført av ukrainske ytre høyrekrefter.
Lenin og Leo Trotskij, hans medleder av Den russiske revolusjon, skrev skoldende om dem som argumenterte på denne måten under den første og den andre verdenskrigen.
Lenin skrev, i en resolusjon fra 1915 om den første verdenskrigen: «Spørsmålet om hvilken gruppe som tildelte det første militære slaget, eller først erklærte krig, er uvesentlig i enhver beslutning om sosialisters taktikk. Begge siders fraser om forsvaret av deres fedreland, motstand mot fiendens invasjon, en forsvarskrig osv., er ikke annet enn bedrageri av folket.»
I essayet «War and the Fourth International,» skrevet i 1934, fordømte Trotskij som en vrangforestilling «begrepet nasjonalt forsvar, spesielt når det sammenfaller med ideen om forsvaret av demokrati.»
Han forklarte: «Krigens karakter bestemmes ikke av den initielle episoden, sett for seg (‘brudd på nøytralitet,’ ‘fiendens invasjon,’ osv.), men av krigens vesentlige bevegende krefter, av hele dens utvikling, og av konsekvensene den i siste instans fører til.»
Lenins store innsikt var å koble Den andre internasjonales sosialsjåvinistiske svik til dets sosioøkonomiske opprinnelse: Presset på den revolusjonære fortroppen fra et privilegert sjikt av småborgerskapet, som inkluderte et arbeideraristokrati, som var tilvent livsstandarden de plyndret fra deres nasjonalstat.
Pseudo-venstres respons på krigen i Ukraina i dag utrykker enda mer direkte interessene til den velstående middelklassen – det sosiale sjiktet som de siste tiårene har forflyttet seg langt til høyre. De er ondskapsfullt fiendtlig innstilte til sosialisme, hektet på stigende aksjemarkeders beroende på klassekampens undertrykking, og stadig mer innordnet med kapitaliststaten.
Dette er det gapende klassesjuvet som skiller trotskister i ICFI og IYSSE fra alle andre politiske tendenser, som alle handler for å binde arbeiderklassen til dette reaksjonære miljøet.
Dette kom i Storbritannia de siste årene til uttrykk i alle pseudo-venstre-tendensers støtte for Jeremy Corbyn, som med hans lederrolle i Labour Party skulle markere en sosialistisk vekkelse.
Corbyn og hans støttespillere overga seg i alle prinsipielle spørsmål i stedet til partiets høyrefløy, framfor alt i deres oppgivelse av motstanden mot NATO, og mot atomvåpensystemet Trident.
Labour Party er nå fast i hendene på krigshisseren sir Keir Starmer, som erklærer hans «urokkelige støtte» til NATO. Corbyn har ikke lenger lov å sitte som en av hans partis parlamentsmedlemmer.
Dagens lille rest av 11 Corbynist-parlamentsmedlemmer har falt på kne for Starmers krigshissing, og trakk deres støttet for det åpne brevet fra Stop the War Coalition, som kritiserte NATO, innen en time etter at partilederen formante dem å gjøre det.
Kort før Irak-krigen i 2003 ledet koalisjonen Stop the War en protest med oppslutning fra mer enn én million mennesker. Etter å ha smuldret opp under den første salva fra Labour Party og den borgerlig pressen, fungerer koalisjonen i dag knapt lenger.
Corbyn selv kommer en og annen gang med en personlig oppfordring om en framforhandlet slutt på krigen, samtidig som han forsikrer CIAs egen kanal Radio Free Europe at Labour under hans ledelse fortsatt ville «støtte Ukrainas rett til å forsvare seg selv,» og erklærer at han ikke «klandrer NATO for det faktum at Russland har invadert Ukraina».
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) baserer sin respons på NATO-Russland-konflikten på forståelsen at de samme forutsetningene som besørger opphav til krig også besørger opphav til sosial revolusjon, og bringer den internasjonale arbeiderklassen inn på kamparenaen.
ICFI fastsatte, i sin 2016-erklæring «Sosialisme og kampen mot krig,» prinsippene som en ny sosialistisk antikrigmassebevegelse måtte bygges på. Vi insisterte framfor alt: «Kampen mot krig må bli basert på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener alle progressive elementer i befolkningen bak seg.»
Akkurat nå er hundretusener av arbeidere i Storbritannia engasjert i nasjonale streikeaksjoner av en målestokk ikke sett på generasjoner – millioner har stemt for arbeidslivsaksjoner. Dette er del av et internasjonalt oppsving av klassekampen, drevet fram av en kollaps av levestandarder som er nært tilknyttet imperialistkrigen.
International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) er fast bestemt på politisk å forberede for arbeiderklassens utviklende kamper mot imperialistkrigshisserne. Treff beslutningen i dag om å delta i denne kampen for genuin sosialisme.