Sam Bankman-Fried, grunnleggeren av den krasjede kryptovalutabørsen FTX, stilte i går for en domstol på Manhattan etter hans frivillige utlevering fra Bahamas. Han har blitt tiltalt for ei rekke kriminalanklager som følge av implosjonen av hans $ 32 milliarder-operasjon.
Den føderale aktoren Nicolas Roos fortalte retten at Bankman-Fried hadde «begått et bedrageri av episke proporsjoner» og at regjeringen hadde dusinvis av vitner, krypterte tekstmeldinger og «titusenvis» av dokumenter å legge fram for retten som bevismateriale.
Anklagene stammer fra anvendelsen av midler besørget av FTX-investorer, store og små, til Bankman-Frieds kryptohandelsforetak Alameda Research, som han stiftet i 2017.
Selve sekskapsnavnet var en indikasjon på hva som skulle følge. I et intervju i 2021 forklarte Bankman-Fried at Alameda fikk tillagt benevnelsen «Research» fordi om man beskrev selskapet som «Vi driver med kryptovaluta og bitcoin arbitrage, og multinasjonale ting,» da ville ingen engang gitt deg en bankkonto, men «alle vil ha et Forskningsinstitutt.»
Ifølge en artikkel i Wall Street Journal i novenber ble mer enn halvparten av pengene besørget av FTX lånt ut til Alameda.
Men én av hovedhensiktene med denne framstillingen vil være å skjule hva som er et sentralt anliggende: Hvordan kunne Bankman-Frieds operasjon utføres for åpent skue?
Det er ikke det at han bestrebet seg for å skjule det han foretok seg. I et intervju med Bloomberg i april responderte intervjueren, etter at Bankman-Fried la fram hans modus operandi, med å si at det han beskrev i all hovedsak var en Ponzi-operasjon, et system der det tjenes penger så lenge nye penger fortsetter å strømme inn.
Bankman-Fried repliserte at det var en «ganske rimelig respons,» med en «deprimerende grad av gyldighet». Men til tross for disse innrømmelsene ble han fortsatt promotert av de høyeste nivå av etablissementet innen finans, media og politikk, da han sluste penger inn i både Det republikanske og Det demokratiske partiet.
Ikke på noe tidspunkt skapte hans operasjoner den aller minste bekymring hos finanssystemets angivelige vaktbikkjer, som Securities and Exchange Commission.
Hyun Song Shin, en økonomisk rådgiver som er forskningssjef for Bank for International Settlements (BIS), beskrev kryptomarkedets essensielle mekanismer i en artikkel publisert i Financial Times (FT) i forrige uke, basert på forskning utført av BIS.
Shin bemerket at mellomledd som FTX «spiller en sentral rolle som inngangsport inn til kryptoverdenen fra det konvensjonelle finanssystemet. De kanaliserer strømmen av nye investorer, som er oksygenet som holder denne spekulative dynamikken i live.» Det å rekruttere nye investorer var «nøkkelen til kryptoens overlevelse,» og sentraliserte mellomledd «er avgjørende for å støtte opp strukturen».
Forfatteren refererte ikke til det, men opphausingen [’the hype’], rundt krypto og Bankman-Fried, fra «topp»-nivåene i samfunnet, var på samme måte essensielt avgjørende.
Shins beskrivelse av kryptoens operasjoner angår, breiere sett, finanssystemet slik det har operert de 14 siste årene, siden utbruddet av 2008-krisa.
Akkurat som krypto har vært avhengig av tilførselen av nye penger, ble hele det internasjonale finanssystemet avhengig av pengestrømmen besørget av [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve og andre vesentlige sentralbanker.
Dette var essensen av programmet «kvantitative lettelser» [‘quantitative easing’] – oppkjøp av statsobligasjoner og andre finanseiendeler som holdt rentene på historisk lave nivåer, og som i all hovedsak besørget gratis penger til finansoligarkiet, for finansieringen av deres spekulasjoner.
Shin bemerket at krypto i stor grad var «selvrefererende,» det vil si dens aktiviteter involverte «handel med andre typer krypto» med «liten referanse til konkret økonomisk aktivitet». Han prøvde å skille mellom dette og finanssystemets «normale» operasjoner.
Men distingsjonen er falsk, fordi mye av handelen i det breiere finanssystemet også er selvrefererende, og involverer avtaler ingått mellom banker, hedgefond og andre finansentiteter, som det hentes store profitter og feite gebyrer ut av.
Når en overtakelse eller leveraged buyout [dvs. belånt oppkjøp] finansieres, eller tilbakekjøp av egne aksjer organiseres ved hjelp av penger lånt fra bankene – Apple er en ledende eksponent for slike operasjoner – har det ikke blitt skapt et atom av reell verdi, men det oppnås enorme profitter.
Shin oppsummerer kryptokrisa og konkluderer med at «nå ser vi hva som skjer når en bransje bare hviler på en trosartikkel.» Men, den beskrivelsen strekker seg langt forbi krypto.
Det globale finanssystemet hviler på den amerikanske dollaren og på «trosartikkelen» at den representerer et verdilager [‘store of value’]. Men denne troen er selvrefererende. Dollaren blir ansett som et verdilager fordi den er ettertraktet i handel og finansavtaler, og den inntar denne posisjonen fordi den anses å være et verdilager.
Og når denne troen blir skaket, som den ble i krisa i mars 2020 da det amerikanske finansmarkedet på $ 24 billioner frøys til, da reises det spørsmål ved hele det globale finanssystemets stabilitet.
En kollaps ble bare forhindret av beslutningen fra Fed og andre sentralbanker om å pumpe ytterligere billioner av dollar inn i finanssystemet. Men ingen av de underliggende problemene som førte til krisa har blitt løst.
Nå er en ny krise i emning, på grunn av pådriveren fra US Fed og andre sentralbanker for å stramme inn pengepolitikken, ved deres heving av nivåene for styringsrenter. Kryptokollapsen og den britiske pensjonsfondkrisa i september-oktober er de første uttrykkene for dette.
Sentralbankenes skifte utføres under påskuddet å «bekjempe inflasjon». Men skiftet har ingenting å gjøre med å få ned prisene.
Det er snarere en respons på den største trusselen rovgrisk finanskapital konfronterer, arbeiderklassen.
Denne politikken har som målsetting å skape resesjonsbetingelser, for å undertrykke det globale oppsvinget til støtte for lønnskrav for å møte den høyeste inflasjonen på fire tiår – et produkt av hyper-lette pengepolitiske retningslinjer, regjeringers nekting av å hanskes med Covid, USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og de store energi- og matkonsernenes profitthauking og spekulasjoner.
Den mangeårige finansspaltisten John Plender observerte denne uka i FT at sentralbankenes vending fra deres tidligere hyper-lette pengepolitiske retningslinjer «påtvinger det globale finanssystemet en alvorlig test,» og at den britiske pensjonskrisa «besørget et tidlig varsel for hva framtiden kan bringe, som resultat av radikale endringer av finanssystemets struktur siden krisa i årene 2007 til 2009.»
Det er nå mange som vrir deres hender over kryptokollapsen. Jemima Kelly, en annen FT-spaltist, skrev denne uka at krypto-«økosystemet ble støttet opp av mye mer leverage [gjeld] enn noen hadde innsett.» Den karakteriseringen gjelder hele finanssystemet, ikke bare krypto.
Sammenbruddet av «så mange kryptobørser og plattformer har tillatt oss for første gang å se på nært hold den fullstendige lovløsheten som underbygger krypto,» skrev hun.
Men ikke bare krypto. Ms. Kelly kan på en eller annen måte ha glemt det, men 2011-rapporten fra [det amerikanske] Senatet om 2008-krisa avslørte at det amerikanske finanssystemet var et «ormebol» av interessekonflikter og direkte kriminalitet. Til tross for de begrensede reguleringene siden den gang, ingenting har fundamentalt blitt endret.
Der nå nye finansstormer brygger – kryptokollapsen er det første varselet – er det viktig å forstå én av politikkens grunnleggende lover: I enhver krise innretter de vesentlige klassene, arbeiderklassen og borgerskapet, seg i henhold til deres grunnleggende interesser.
Det styrende finansoligarkiets program er klart. Dets enorme beholdning av finanseiendeler utgjør ikke i seg selv noen reell verdi. De er forlangender på den faktiske rikdommen som utvinnes fra utbyttingen av arbeiderklassens arbeidskraft, som må intensiveres for å tilføre berget av fiktiv kapital reell verdi.
Om ikke dét kan oppnås gjennom dets politibetjenter, fagforeningsapparatene, da må det oppnås med kapitaliststatens knyttede neve – allerede sett i [den amerikanske] Kongressens beslutning å forbyr jernbanearbeidernes streikeaksjoner, og i Storbritannia ved anvendelsen av tropper i helsetjenestearbeidernes streiker.
Arbeiderklassen blir drevet inn i kamp til forsvar for dens mest grunnleggende interesser.
Men arbeiderklassen kan bare gjennomføre denne kampen med hell i den grad den er seg bevisst hva som står på spill, og at dens oppgave er intet mindre enn opphevingen av det kapitalistiske profittsystemet, som finansoligarkiet er selve drivkraften for, gjennom kampen for et sosialistisk program og byggingen av det revolusjonære partiet som er nødvendig for å lede kampen.