Grunnlegger Sahra Wagenknecht et nytt parti i Tyskland? Dette spørsmålet har sirkulert i media i ukevis. Selv har Die Linke-politikeren enda ikke bekreftet det. Men det er velkjent at hennes relasjon til partiledelsen er sprekkeferdig. Ledende mediekanaler, deriblant den høyreorienterte tabloidavisa Bild, tilbyr Wagenknecht en plattform og oppmuntrer henne til å gå til dette skrittet.
Hva ville rollen til et Wagenknecht-parti være?
Partiet ville forsøke å styre den utbredte motstanden mot Ukraina-krigen inn i ei nasjonalistisk blindgate. Ifølge meningsmålinger motsetter fra 30 til 60 prosent av den tyske befolkningen seg NATOs handlinger mot Russland, og de tilhørende sanksjonene. Men denne opposisjonen kommer ikke til uttrykk i Forbundsdagen (Bundestag, den tyske benevnelsen for det føderale parlamentet). Alle parlamentsgruppene – fra Die Linke til opposisjonens konservative unionspartier Kristelig-Demokratene (CDU/CSU) – står samlet bak NATOs krigskurs.
Wagenknecht og hennes ektemann Oskar Lafontaine, som for hans del i mars meldte seg ut [engelsk tekst] av Die Linke, avviser Russland-sanksjonene og tilskriver NATO en del av ansvaret for krigen. De representerer imidlertid ikke noen fredspolitikk. Grunnlaget for deres holdning er antiamerikanisme. De motsetter seg krigen, ikke fra den internasjonale arbeiderklassens ståsted, men fra den tyske imperialismens, som har interesser som er uforenlige med amerikansk imperialismes. Et Wagenknecht-parti ville ikke være noe fredsparti, men et nasjonalistisk tysk krigsparti.
Lafontaine har lenge holdt denne posisjonen, og han gjentok den i hans nylige bok, Ami, it’s time to go: Plädoyer für die Selbstbehauptung Europas – ‘Ami, på tide dere drar: En bønn for at Europa hevder seg.’ Han kaller Tyskland, verdens fjerde-største økonomimakt, USAs vasallstat. Han skriver at USA har behov for at «vasaller følge opp deres aggressive utenrikspolitikk». «Europeerne er blant de mest lojale vasallene, først og fremst blant dem Tyskland. Det er derfor vi har den situasjonen vi nå er i.»
Dette er ikke sosialismens språk, men språket til det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD). Björn Höcke, leder av AfDs ultranasjonalistiske völkisch-fløy, fortalte et publikum på 8 000 i Gera på Tysklands Enhetsdag: «Vi blir drevet inn i en krig som ikke er vår, av ei fremmed makt [USA] og en utenlandsdominerte føderal regjering.»
Lafontaine forfekter, i likhet med Höcke, Tysklands militæroppbygging. Han oppfordrer til «frigjøringen av Europa fra amerikansk militærveiledning gjennom en uavhengig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk» og «en felles forsvarsallianse mellom Tyskland og Frankrike». Dette er ikke «fredspolitikk,» men tysk stormaktspolitikk.
Innen styringskretser er oppfatningen utbredt at NATO er en midlertidig allianse, og at USA er en kontrahend for tyske interesser.
Den utenrikspolitiske eksperten Josef Braml ga tidligere i år ut ei bok med den programmatiske tittelen Die transatlantische Illusion, som ble universelt hyllet. «Dersom EU skal være en ‘global aktør’ og ikke en lekesak for andre makter, da må framfor alt Tyskland avgjørende korrigere landets utenrikspolitikk, også overfor USA,» hevdes det. Tysklands interesser er «ikke alltid identiske eller kompatible med andre staters interesser, ikke engang med interessene til den antatte beskyttende makten, USA».
De fleste av den tyske styringsklassens representanter anser imidlertid et åpent brudd med USA som prematurt. De er redde for å provosere den militært og økonomisk overlegne supermakta for raskt og med uforutsette konsekvenser, og vil gjerne vinne tid for å ruste seg opp militært. De bruker Ukraina-krigen som et kjærkomment påskudd for å få økt våpenbudsjettet, for å styrke tysk innflytelse i Øst-Europa og få underlagt seg Russland med landets enorme mineralressurser – et mål som allerede både keiseren og Hitler forfulgte uten å lykkes.
Konflikten innad i Die Linke sentrerer seg også om disse anliggendene. Dette er ikke en strid mellom en venstrefløy og en høyrefløy, eller mellom en prokrig-fraksjon og en fred-fraksjon, men mellom to høyreorienterte strømninger, som begge er pro-imperialisme.
Partiflertallet, under felles-styrelederne Janine Wissler og Martin Schirdewan, støtter NATOs krigspolitikk. Det erklærer Russland som den eneste angriperen og forlanger landets militære tilbaketrekning som en forutsetning for forhandlinger. Bodo Ramelow, Die Linkes eneste Bundesland-premier, oppfordrer sågar til våpenleveranser [engelsk tekst] til Ukraina.
Da Wagenknecht i Forbundsdagen (Bundestag) oppfordret til en slutt på sanksjonene mot Russland, og beskyldte regjeringen for å lansere «en uforlignelig økonomisk krig mot vår viktigste energileverandør,» var partiflertallet i harnisk. Det samme skjedde da hun angrep Die Grünen (De Grønne) for deres krigslyst i hennes ukentlige YouTube-kringkasting: «For meg er Die Grünen de mest hyklerske, de mest virkelighetsfjerne, de mest løgnaktige, inkompetente og – etter skaden de forårsaker å dømme – for tiden også det farligste partiet vi har i Bundestag.»
Et hundretalls offiselle partifunksjonærer fra Die Linke samlet seg ved begynnelsen av desember i Berlin for å kreve Wagenknechts og hennes supporteres utvisning. I deres uttalelse stod det: «Vi vil ha et parti som på det sterkeste fordømmer Russlands kriminelle angrepskrig, og krigsforbrytelsene begått av Russland, og som tar til orde for å straffe de ansvarlige».
Noen partifunksjonærer, anført av partigründeren Gregor Gysi, prøver å holde partiet sammen. De frykter slutten for Die Linke dersom Wagenknecht, sammen med hennes fem til åtte Bundestag-supportere, skulle forlate Bundestag-fraksjonen bestående av 39 representanter. Parlamentsgruppa ville miste sin fraksjonsstatus, og med det betydelige finansmidler. Rundt 150 av parlamentsgruppas ansatte måtte rydde deres skrivebord og kontorer. Partiet, som taper valg etter valg og lider av et akutt medlemsfrafall, ville ikke klare å gjenvinne representasjon i Forbundsdagen.
Dersom Wagenknecht grunnlegger et nytt parti, ville det bli hennes fjerde partimedlemskap i hennes politiske karriere, hvert av dem mer reaksjonært enn det forrige.
I en alder av 20 år meldte Wagenknecht seg sommeren 1989 inn i det stalinistiske statspartiet i DDR (tidligere Øst-Tyskland) – Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) – samtidig som hundretusener vendte partiet ryggen. Kort deretter falt Berlinmuren. I PDS (Partiet for Demokratisk Sosialisme), SEDs etterfølgerparti, ble Wagenknecht deretter symbolfigur for Den kommunistiske plattformen, en sammenslutning av gamle stalinistfunksjonærer.
Etter sammenslåingen av PDS med den vesttyske valgalliansen WASG for å danne Die Linke (Venstrepartiet), sa Wagenknecht farvel til Den kommunistiske plattformens pseudo-marxistiske fraseologi. Hun tok en doktorgrad i økonomi og omfavnet etterkrigstidens Adenauer-æras liberale økonomipolitiske linje. Hun gikk videre hen til å bli PDS’ mest prominente fjes, og var fast involvert i regjeringsarbeid i Øst-Tyskland.
Det var også da Wagenknecht befant seg – politisk og personlig – sammen med Oskar Lafontaine, som for hans del i 40 år hadde innhatt de høyeste parti- og statsembeter i Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD), og deretter var med på å grunnlegge Die Linke. Hun giftet seg med ham i 2014.
I årene som fulgte ble Lafontaine-Wagenknecht-duoens høyreorienterte kurs stadig tydeligere. De agiterte mot flyktninger og innyndet seg med koronavirusfornektere. Wagenknecht publiserte i fjor boka Die Selbstgerechten (De selvberettigede) [engelsk tekst], som angrept partiledelsens orientering mot småborgerlig kjønns- og identitetspolitikk fra en blytung völkisch-nasjonalismes standpunkt.
Et Wagenknecht-parti ville samle alle disse reaksjonære elementene. Det er grunnen til at konseptet hypes av enkelte medier – opp til og inkludert de mest åpenlyst ytterst til høyre. Det er bemerkelsesverdig at den nåværende utgaven av magasinet Compact promoterer Wagenknecht på deres forside, som «den beste kansleren» og en «kandidat for venstre og høyre».
Tvilsomme meningsmålinger spår henne tosifrede valgresultater. Respondentene må vanligvis svare på om de «kunne tenke seg» å stemme på et Wagenknecht-parti, ikke om de faktisk vil stemme på det.
Det er faktisk ingen grunn til å tro at en ny versjon av det diskrediterte partiet Die Linke under Sahra Wagenknechts ledelse ville lykkes. Et tidligere framstøt fra Wagenknecht i den retningen, bevegelsen «Aufstehen» («StåOpp»), var i 2018 en rungende fiasko.
Arbeiderklassen, det store flertallet av befolkningen, forflytter seg ikke i retning nasjonalisme og krig, men mot internasjonalisme og klassekamp. Perspektivet til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] og Den fjerde internasjonale, som kjemper for arbeiderklassens internasjonal bevegelse mot krig, sosial ulikhet og kapitalisme, får voksende støtte.