Brasils president, Luiz Inácio Lula da Silva, populært kalt Lula (Partido dos Trabalhadores PT; Arbeiderpartiet), som ble innsverget i presidentembetet 1. januar 2023, kunngjorde de siste ukene før hans innsettelse flere av hans regjerings ministre. I motsetning til hans påstander under valgkampen om at hans regjering skal «gjenoppbygge» Brasil etter fire år med angrep fra den fascistiske presidenten Jair Bolsonaro, peker hans nylige utnevnelser i motsatt retning.
Som del av den enestående offisielle støtten fra Brasils største fagorganisasjoner for Lulas kandidatur i 2022-valget – som samlet det PT-kontrollerte fagforbundet CUT og dets tidligere rival Força Sindical, opprettet i 1991 for å forsvare den nyliberale politikken med angrep på arbeidere for å «modernisere» arbeidsrelasjonene – foreslo de 16. desember at Luiz Marinho skulle innsettes som arbeidsminister. Lula bekreftet torsdag 22. desember at han var utpekt for stillingen.
Marinho var på 1970-tallet en metallarbeider i São Bernardo do Campo, en by i den betydningsfulle industriregionen ABC i delstaten São Paulo, og han ble i 2022 valgt av PT som en føderal kongressrepresentant. Han var i 1980 med på å grunnlegge PT, og gjorde i løpet av 1980-tallet en fagforeningskarriere i metallarbeiderfagforeningen SMABC. Etter at han ble valgt til SMABCs visepresident i 1993, ledet han fagforeningen fra 1994 til 2003, da han ble president for CUT. Marinho forlot presidentskapet i CUT i 2005 for å bli arbeidsminister i Lulas første regjering (2003 til 2010), en stilling han nå igjen inntar.
I deres fellesuttalelse der de foreslo Marinho som arbeidsminister, erklærte fagforbundene at han «er i full harmoni med den brasilianske fagbevegelsen og har bred dialog med næringslivet, stor evne til å håndtere konflikter og en høy kapasitet til å gjennomføre komplekse forhandlinger» (uthevelse tillagt). De tok også til orde for «sterke og representative fagforeningsorganisasjoner» for å «styrke kollektive forhandlinger».
Det er mye som står på spill for fagforeningene og Lula-regjeringen bak utnevnelsen av Luiz Marinho som arbeidsminister. Etter at Bolsonaro-regjeringen avskaffet arbeidsdepartementet, og dets funksjoner kom inn under økonomidepartementets kontroll, var et av fagforeningenes viktigste korporatistiske krav til Lula «gjenopprettingen og styrking» av arbeidsdepartementet, som de hevder kan motvirke regjeringens økonomiske innstrammingspolitikk. De forsvarte også en politikk om å heve minstelønna, som det var Marinho selv som implementerte som arbeidsminister i 2007.
Ett av fagorganisasjonenes mest omdiskuterte punkter gjennom det forrige året var den harde arbeidslivsreformen innført i 2017 av regjeringen til Michel Temer, som etterfulgte PT-president Dilma Rousseff etter at hun i 2016 ble skjøvet ut, etter en uredelig riksrettsprosess. I tillegg til «fleksibilisering» av arbeidsrelasjoner, for å angivelig skulle øke sysselsettingen, som aldri skjedde, opphevet reformen arbeidsgivernes obligatoriske lønningsbeskatning, som regjeringen innkrevde og tildelte fagforeningene. Dette desimerte fagforeningenes kontantstrøm, som i 2017 var på 2,2 milliarder reais ($ 420 millioner) og i 2021 hadde falt til 21,5 millioner reais ($ 4,1 millioner). For å motvirke dette alvorlige fallet i deres inntekter foreslår fagforeningene nå et «forhandlingsgebyr» som alle arbeidere skal betale etter at deres tariffavtaler er signert.
I løpet av hele fjoråret foretok fagforeningene, og Lula selv, flere politiske vridninger, der de i første omgang forsvarte behovet for å oppheve arbeidsreformen, og til sist kun støttet revisjon av enkelte av reformens tiltak, som periodisk sysselsetting og forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidere uten fagforeningenes medvirkning. De tar også til orde for arbeidsregulering av såkalte app-arbeidere. Miguel Torres, president i fagforbundet Força Sindical, berettiget ikke å forlange opphevingen av reformen, og heller ikke gjenoppretting av fagforeningsskatten, ved å si at de «forhindrer opprettelsen av en gunstig kontekst for byggingen av en trepartsforhandling mellom arbeidere, arbeidsgivere og regjeringen».
Muligheten for at en revisjon av 2017-arbeidsreformen skal kunne besørge brasilianske arbeidere en viss lettelse midt i et desperat økonomisk og sosialt scenario, er lik null. Dette er åpenbart, ikke bare fra fagforbundenes intensjon om å forhandle om arbeidernes rettigheter med arbeidsgiverne, men av det faktum at tiltaket var «inspirert» av arbeids-«reformen» til den spanske koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, som har opprettholdt nære relasjoner med Lula og brasilianske fagforeningsledere siden slutten av 2021.
Den spanske regjeringen og fagforeningene fikk noen mindre innrømmelser fra arbeidsgivere, som begrensninger av midlertidige kontrakter og en slutt på periodisk arbeid, i en trepartsforhandling. EU-kommisjonen førte også tilsyn med denne prosessen, i bytte mot et finanslån som har lagt tyngden av den voksende krisa på den spanske arbeiderklassens rygg. Betegnende er at den spanske «reformen» også søkte å få styrket de spanske fagforbundenes posisjon i kollektive forhandlinger samtidig som de oversvømmet dem med penger.
Premisset bak forslaget Lula og de brasilianske fagforeningene legger fram for å oppnå ny arbeidslovgivning gjennom trepartsforhandlinger er at det eksisterer en viss felles interesse mellom kapital og arbeidskraft, som kan mekles av staten. I praksis vil enhver mindre innrømmelse fagforeningene og Lula-regjeringen kan få ut av arbeidsgiverne komme med den klare prisen som er undertrykking av arbeidernes kamper.
Dette har tidligere PT-ledede regjeringer allerede gjort, gjennom de 13 år PT var den brasilianske og den internasjonale kapitalistelitens foretrukne regjeringsparti. Luiz Marinho uttalte i et intervju med TVT dagen han ble annonsert som vordende arbeidsminister: «Jeg har godt håp om at vi kan gjenta det som fant sted under Lulas første regjering [2003 til 2006] og hans andre [2007 til 2010], og harmonisere arbeidsbetingelsene, og derfor snakke med selskapene. Ingen er her for å være «anti» det ene eller «anti» det andre ... helt klart, president Lula vil gjenskape Rådet for økonomisk og sosial utvikling.»
Som del av en «ny sosial pakt» innført etter de brutale angrepene på arbeiderklassen begått av den nyliberale regjeringen til president Fernando Henrique Cardoso (1996 til 2002), etablerte Lula-regjeringen i 2003 en serie trepartsorganer. Foruten Rådet for økonomisk og sosial utvikling, opprettet regjeringen også Det nasjonale arbeidsforum (FNT), som fungerte fram til 2005 for å forberede en fagforeningsreform «demokratisk» og med «forståelse av de forskjellige sosiale klassene, promotert av staten» og basert på det, en arbeidsreform. Marinho var koordinator for FNTs systematiseringskommisjon.
Bare noen tiltak i fagforeningsreformen endte opp å bli implementert, som anerkjennelsen av fagforbundene i 2008, som besørget at de kunne motta 10 prosent av fagforeningsskatten. Det førte CUT og de andre fagforbundene nærmere Lulas regjering, da prominente fagforeningsledere ledet viktige departementer og inntok hundrevis av regjeringsstillinger. I bytte bidro CUT til å undertrykke brasilianske arbeideres kamper mot Lula-regjeringens innstrammingspolitikk.
Den nasjonalistiske illusjonen om at trepartsforhandlinger kan sikre arbeidernes rettigheter og levestandarder ble ytterligere avslørt under administrasjonen til Dilma Rousseff (2011 til 2016), som sammenfalt med slutten av råvareboomen og intensiveringen av den økonomiske krisa i kjølvannet av 2008-finanskrasjet.
Marinho refererte i TVT-intervjuet til politikken om å heve minstelønna, som han implementerte da han var arbeidsminister i 2007, som tiltaket som «forhindret streik... Hvis man har et sunt forhandlingsmiljø og forhandlingsbordet kan respondere på angsten, på arbeidernes organiserte forlangender, da er det bedre for ... arbeiderne, men også for arbeidsgiverne.» Dette bankerotte perspektivet klarer ikke å forklare eksplosjonen av streiker som sjokkerte Brasil, fra 2012 av.
Det året førte føderale offentlig ansatte, som ti år tidligere hadde gått ut i kamp mot Lula-regjeringens pensjonsreform, en fire-måneder-lang streik mot Rousseff-regjeringen. I året 2013 var det 1 106 streiker, 2,4 ganger flere enn året før, og forøvrig «juni 2013»-massedemonstrasjonene mot hele det politiske etablissementet, medregnet PT-regjeringen. I 2014 og 2015 var det hvert år nesten 2 000 streiker, mange av dem uanmeldte spontanstreiker mot landemerker i PT-regjeringenes såkalte utviklingspolitikk, eksempelvis ved vannkraftdemninger og fotballstadioner under 2014-verdensmesterskapet.
Den andre Rousseff-regjeringen, innviet i 2015, responderte på denne krisa ved å intensivere angrepene på arbeiderne, og utnevnte «Chicago Boy» Joaquim Levy til økonomiminister. Det trekket eroderte all gjenværende folkelig støtte for PT, og førte til at partiet i 2016 ikke var i stand til å appellere til arbeiderklassen mot Rousseffs riksrettstiltale. Sammenbruddet signaliserte politisk full stopp for en av de mest betydningsfulle av de borgerlig nasjonalistregjeringene tilknyttet «Rosabølga» i Latin-Amerika.
PT og CUT ble opprettet etter de massive streikene konsentrert i i ABC-regionens bilindustri på slutten av 1970-tallet, som skaket det brasilianske militærdiktaturet (1964 til 1985). Den gangen forfektet de en sosialistisk fraseologi som fremmet, om enn vagt, arbeidernes uavhengige kamp med perspektivet om å bygge et «sosialistisk og demokratisk samfunn». Forskjellige Pabloist-organisasjoner hyllet PT som en ny vei til sosialisme.
Etter hvert som PT utvidet partiets parlamentariske tilstedeværelse og på 1980-tallet fikk valgt inn borgermestre i noen byer, forlot partiet snart alle gjenværende rester av det opprinnelige programmet. På 1990-tallet, da innvirkningen av kapitalistisk globalisering tiltok, under regjeringen til Fernando Collor de Melo (1990 til 1992) og avindustrialiseringen i Brasil ble mer akutt, begynte PT og CUT åpent å forsvare en allianse mellom kapital og arbeidskraft, i trepartsorganer som angivelig skulle forsvare arbeidsplasser. Marinho var en av de viktigste talsmenn for dette perspektivet i CUT, i kraft av hans posisjon som SMABC-president.
Over hele verden, inkludert i USA med president Joe Biden og i Spania med PSOE-Podemos-regjeringen, promoterer styringselitene pro-kapitalistiske og korporatistiske fagforeninger for bedre å kunne undertrykke arbeidernes kamper, midt i ei økende økonomisk og sosial krise som har blitt utdypet av krigen i Ukraina. Dette var politikken Lula førte da PT tidligere regjerte Brasil, og det er nettopp det han vil prøve på nytt å gjenskape.
Socialist Equality Group (Brasil), som slåss for å bygge den brasilianske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – oppfordrer brasilianske arbeidere som trer inn i kamp om å bli med i Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-And-File Committees (IWA-RFC) – det eneste instrumentet som med dets internasjonalistiske form og sosialistiske innhold som kan garantere deres rettigheter.