Den tyske regjeringen har siden starten av fiendtlighetene i Ukraina for nesten et år siden vedvarende trappet opp krigen, i nært samarbeid med USA og NATO. Med dette har den bevisst akseptert faren for atomkrig.

Mens Tyskland i utgangspunktet sa det ikke skulle leveres tunge våpen, for ikke å risikere en tredje verdenskrig, sender landet nå infanteri-kampkjøretøy og Patriot-missilsystemer til Ukraina, og trener ukrainske soldater i bruken av dem. Utplasseringen av Tysklands tunge hovedstridsvogner av typen Leopard diskuteres allerede [engelsk tekst]. En beslutning om dette forventes truffet på det tredje møtet i Forsvarskontaktgruppa for Ukraina, som avholdes i Tyskland den 20. januar, på den amerikanske flybasen Ramstein Air Base.

Den tyske regjeringen utelukker kategorisk en våpenhvile og en diplomatisk løsning – i hvert fall så lenge Russland ikke har trukket seg fullstendig ut av Ukraina, inkludert fra Krim, dvs. ikke har kapitulert betingelsesløst. Utenrikspolitiske eksperter gjør nå ikke lenger noen hemmelighet av at NATO fører en stedfortrederkrig mot Russland, der Ukraina besørger bakketroppene.

Regjeringens politikk er ikke populær innen den generelle befolkningen i Tyskland, til tross for en nonstop krigspropaganda. I delstatsvalget i Berlin, som avholdes den 12. februar, er Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, det eneste partiet som motsetter seg krigen og setter sin opposisjon i sentrum av partiets valgkamp. Dette har fått sterk respons. Protester og streiker mot krigens konsekvenser – inflasjon, oppsigelser og sosiale nedskjæringer – tiltar over hele verden.

En meningsmåling bestilt av kringkasteren ARD, som ble gjennomført ved begynnelsen av året, fant at bare 25 prosent av de spurte mente leveransen av våpen til Ukraina var utilstrekkelig. Dette var til og med før beslutningen om å besørge Kiev infanterikampkjøretøy av typen Marder. 52 prosent mente den tyske regjeringens diplomatiske innsatser ikke gikk langt nok.

For å motvirke den voksende opposisjonen mot krig og militarisme baserer den regjerende «trafikklys»-koalisjonen – Sosialdemokratene (SPD), Liberal-demokratene (FDP) og De grønne – seg på et sosialt miljø som historisk sett spilte en viktig rolle i forberedelsene til både den første og den andre verdenskrigen: Den velstående øvre middelklassens representanter.

Denne sosiale typen er framfor alt legemliggjort av De grønne (Die Grünen), som i løpet av de fire tiårene partiet har eksistert har gjennomgått en fullstendig forvandling, fra pasifisme til militarisme. Men den kan også finnes i Liberal-demokratenes FDP (Frei-Demokratische Partei), det selverklærte «partiet for de bedrestilte,» som alltid har sugd på bankenes og storindustriens spene, så vel som blant godt betalte journalister, akademikere og, beklageligvis, også noen kunstnere. De grønne agiterer mot Russland, presser på for tøffere militæraksjon, og foreviser et krigsvanvidd som noen ganger får en til å tvile på deres mentale helsetilstand.

Blant denne artens mest kjente ansikter, i tillegg til De grønnes utenriksminister Annalena Baerbock, er Anton Hofreiter, medlem av Forbundsdagen (det føderale parlamentet, Bundestag) og ansett som en representant for De grønnes «venstre» fløy, og Marie-Agnes Strack-Zimmermann fra FDP, styreleder for Forbundsdagens forsvarskomité. Spesielt disse to sistnevnte, forfekter så insisterende en mer aggressiv krigskurs at det nesten er umulig å unnslippe dem når man åpner ei avis eller følger nyhetene.

Utenriksminister Baerbock ble tirsdag i forrige uke den første høytstående vestlige politikeren, som ledsaget av journalister og fotografer reiste til Kharkiv, beliggende bare 25 kilometer fra den russiske grensa. Dette var utenriksministerens femte besøk til Ukraina siden hun tiltrådte, og det tredje siden krigen startet.

Den farefulle turen, som Baerbock foretok med tog sammen med hennes ukrainske kollega Dmytro Kuleba, tjente utelukkende propagandaformål. Baerbock førte kampanje for å intensivere krigen og levere flere tunge våpen. «Kharkiv illustrerer hvor viktig frigjøring er – og følgelig hvor viktig ytterligere våpenleveranser er,» erklærte hun. Hun sa at byen er et «symbol på den absolutte galskapen i Russlands angrepskrig i Ukraina».

Kuleba uttrykte da hans overbevisning om at den tyske regjeringen snart ville utstyre Ukraina med tunge stridsvogner av typen Leopard.

Hofreiter drømmer for hans del om enorme tyske stridsvognbataljoner som igjen ruller mot Moskva. For en måned siden, på et arrangement organisert av publiseringshuset Berliner Verlag, kunngjorde han at det på lengre sikt bare var to måter å beskytte Ukraina på: Enten bringe landet inn i NATO, som ville være det «billigere alternativet,» eller utstyre det med 3 200 stykk Leopard-stridsvogner. Da ville ingen angripe landet lenger.

Hofreiter kan tilsynelatende ikke vente med å få hevn for nederlaget til Hitlers Wehrmacht (hær) i den andre verdenskrigen. Der Führer hadde «bare» 3 000 stridsvogner til hans disposisjon da han i 1941 invaderte Sovjetunionen.

Katrin Göring-Eckhardt, De grønnes mangeårige parlamentariske gruppeleder og visepresident i Forbundsdagen, støtter også leveringen av Leopard-tanks til Ukraina. Hun var i det tidligere Øst-Tyskland (DDR) et grunnleggende medlem av borgerrettighetsbevegelsene «Demokrati nå» og «Allianse 90,» og tok den gang til orde for slagordet «Sverd til plogskjær». Nå vil hun, for NATOs del i krigen mot Russland, gjøre plogskjær om til stridsvogner.

Göring-Eckhardt, som i tillegg til hennes politiske verv innehar høytrangerte stillinger i Tysklands protestantiske kirke, stemt allerede i 1999 for deltakelsen til Bundeswehr (de væpnede styrker) i krigen mot Jugoslavia. «På den tiden leste jeg veldig, veldig mye i Bibelen, og snakket med mange mennesker om det, og det var veldig viktig for meg,» fortalte hun seinere. «Jeg sa til meg selv at når det dreier seg om krig og fred, eller liv og død, da kan du ikke gå imot din tro.» Hun sa hun likevel stemte hun for militæraksjon, og at hun i ettertid var veldig glad for at hun traff den beslutningen.

Marie-Agnes Strack-Zimmermann, datter av en banksjef og mor til tre, jobbet for et forlag som ga ut bøker for ungdom, og var aktiv i lokalpolitikken i Düsseldorf før hun i 2017 fikk plass i Forbundsdagen for FDP, og oppdaget hennes entusiasme for stridsvogner og våpen.

Det faktum at Rheinmetall, Tysklands nest største våpenprodusent, har hovedkontor i hennes Düsseldorf-valgkrets kan ha spilt en rolle. Strack-Zimmermann er ikke bare styreleder for Forbundsdagens forsvarskomité, som har medbestemmelse i beslutninger om våpenkontrakter verdt milliarder av euro, men er også medlem av to av våpenindustriens lobbyorganisasjoner, Förderkreis Deutsches Heer og Deutsche Wehrtechnische Gesellschaft – en interessekonflikt hun åpent innrømmer.

Strack-Zimmermann reiste i forrige uke til Taiwan for politiske samtaler, i spissen for en delegasjon av høytstående FDP-representanter. I likhet med Nancy Pelosis besøk til øya i fjor, daværende House Speaker i Representantenes hus, var Strack-Zimmermanns reise innrettet på å provosere Beijing og lansering av en krig mot Kina, en stigende økonomisk makt.

Det må tenkes sammen om konfliktene i Ukraina og på Taiwan, sa Strack-Zimmermann under hennes reise. «Vi er i en systemisk konfrontasjon mellom demokratiske og autokratiske stater,» erklærte hun.

Hun oppfordret til økt press på Kina. Tyskland må stille spørsmål ved om handel med Kina fortsatt er det rette signalet, sa hun, «og om vi ikke promoterer frihandel langt sterkere med de statene i verden som er frie og demokratiske».

Fanatiske krigstilhengere finner vi også i rekkene til SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands) og Venstrepartiet (Die Linke). Bodo Ramelow, delstatspremier for Venstrepartiet i Bundesland Thüringen, tar eksempelvis aggressivt til orde for levering av våpen til Ukraina. Klaus Lederer, Venstrepartiets ledende kandidat i delstatsvalget i Berlin, fordømmer kritikk av NATOs krigskurs som en «venstreorientert, reaksjonær kjærlighet til fred».

Velstående middelklassesjikts krigshysteri

Politikeres forvandling til fanatiske krigshissere, som pleide å kalle seg pasifister, venstreorienterte eller liberale, bekrefter det marxistiske synet at klasseinteresser – og ikke gode intensjoner eller abstrakte «verdier» – bestemmer historiens gang. Dette er et sosialt fenomen. Dersom de som hisset seg opp over det å gi barn «krigsleker» nå begeistres av tunge våpen, da kan ikke det forklares med individuelle motivasjoner.

Det angivelige sjokket over det russiske angrepet på Ukraina er så absolutt ikke årsaken. De grønne støttet i 1999 bombingen av Jugoslavia, som var i strid med folkeretten. De tilbød lite opposisjon da USA i 2003 ødela Bagdad og bombet Irak tilbake til middelalderen i Washingtons «Sjokk og ærefrykt»-angrep, der de anvendte teppebombing, trykkbombing og andre terroristtiltak. De kritiserte i 2011 Angela Merkels regjering for ikke å ville delta i ødeleggelsen av Libya.

Ikke mindre løgnaktig er mantraet om en «systemisk konflikt mellom demokratiske og autokratiske stater». Offensiven mot Russland og Kina er ledsaget av styrkingen av fascistkrefter i de vestlige landene. Dette er tilfelle i USA, der Republikanernes fascistfløy dikterer den politiske agendaen; i Italia, der Mussolinis arvinger sitter i regjering; i Tyskland, der det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) bestemmer de politiske retningslinjene angående flyktninger, og på andre områder av politikken; i Israel, der dømte rasister sitter i landets ultrahøyreregjering; og i mange andre land.

Velstående øvre middelklassesjikts krigsfeber er et umiskjennelig tegn på endringer i det sosiale underbygget, som ikke bare fører til krig men også til revolusjon. Kapitalismen er i ei dyp internasjonal krise. Den har ikke løst noen av problemene som førte til den første og den andre verdenskrig. Oppløsingen av Sovjetunionen og innføringen av kapitalisme i Kina for tre tiår siden har igangsatt en bitter kamp for den imperialistiske omfordelingen av kloden.

Styringselitene har samtidig mistet alle deres hemninger, og har beriket seg umåtelig på bekostning av arbeiderklassen. Dette har ikke bare gagnet de superrike og de administrerende direktørene, som henter seg lønninger på titalls millioner, men også velstående deler av middelklassen. De som eier aksjer og eiendomsporteføljer har de tre siste tiårene vokst seg rike. Det er nå mer enn 26 000 inntektsmillionærer i Tyskland, mens 13,8 millioner mennesker lever i fattigdom. Formuen er enda mer ulikt fordelt.

De grønne legemliggjør interessene til disse velstående øvre middelklassesjiktene, som har tjent på utarmingen av arbeiderklassen og nå frykter dens motstand. De grønne støttet allerede en sosial kontrarevolusjon under deres første deltakelse i den føderale regjeringen, under kansler Gerhard Schröder (SPD), fra 1998 til 2005. Den periodens SPD-De grønne-koalisjonensregjering satte i gang «reformer» av arbeidsmarkedet, pensjonene, helsevesenet og beskatningen som førte til en enorm omfordeling fra bunnen av samfunnet opp til de på toppen. Nå agiterer De grønne for at Tyskland skal gå inn i en krig som truer med å ødelegge hele menneskeheten.

Historiske presedenser

Fenomenet er ikke nytt i tysk historie. I de to tiårene før den første verdenskrigen var de «utdannede middelklassene» (das Bildungsbürgertum) som de da ble kalt, begeistret for opprusting og krig. Den tyske flåteforeningen (Deutcher Flottenverein), som gikk inn for byggingen av en mektig marine, hadde over én million medlemmer. Ledende politikere og intellektuelle var entusiastisk for en imperialistisk erobringspolitikk.

Den liberale politikeren Friedrich Naumann, som FDPs stiftelse er oppkalt etter, støttet den aggressive og ekspansjonistiske politikken til Kaiser Wilhelm II. «Verdenshistorien må fortsette å ødelegge nasjoner; vi er slett ikke redde for, etter beste evne, å av-nasjonalisere polakker, dansker, swahili, kinesere,» skrev han rundt år 1900. Hans bok Mitteleuropa (Sentral-Europa), som i 1915, under den første verdenskrigen, promoterte tysk dominans over det som nå er Øst-Europa ble en bestselger. Strack-Zimmermann står i denne tradisjonen.

Den kjente sosiologen Max Weber bestrebet seg også, som en «resolutt tilhenger av imperialistiske idealer,» for verdenspolitisk likhet og for Tysklands relevante koloniimperium.

Das Bildungsbürgertum reagerte, med sin støtte for imperialismen, på to utviklingstrekk. Det første var framveksten av partiet SPD, som hadde vunnet arbeiderklassen til et marxistisk program og vokste til å bli det sterkeste partiet i Reichstag (parlamentet, nå Bundestag), med over én million medlemmer før verdenskrigens utbrudd. Nasjonalisme og imperialisme fungerte som våpen mot sosialdemokratiets internasjonalisme.

For det andre reagerte de «utdannede middelklassene» på den tyske økonomiens raske vekst, som hjemmemarkedet var blitt for smalt for. De kastet derfor deres øyne på markeder, investeringsmuligheter og råvarer som deres imperialistrivaler Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Den første verdenskrigen var en bestrebelse for å endre dette med makt.

Krigen utløste revolusjonære oppstander fra arbeiderklassen – i Russland i 1917, og i Tyskland i 1918. Tysklands Novemberrevolusjon stoppet på halvveien, bare fordi SPD-ledelsen bøyde seg for imperialistisk press. Partiet hadde i 1914 stemt for krigskreditter, og i 1918/1919 undertrykte det de revolusjonære arbeiderne med vold, og myrdet deres ledere Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.

Dette muliggjorde nazistenes framvekst og med det den andre verdenskrig, som i all essens var en gjentakelse av den første, bare enda mer ekstrem. Nok en gang var det hovedsakelig småborgerlige sjikt som ble beruset av Hitlers oppfordring om Lebensraum og Goebbels’ militaristiske tirader. Om ikke før, så seinest i 1933, etter Hitlers utnevnelse til rikskansler, sluttet universitetsprofessorer, embetsfunksjonærer og de bedrestilte seg til nazipartiet.

Katastrofe var konsekvensen. Nazistene knuste den organiserte arbeiderbevegelsen, organiserte en utryddingskrig som bare i Sovjetunionen krevde 27 millioner ofre, og myrdet seks millioner jøder.

Man må evaluere entusiasmen for krig hos De Grønne, og andre representanter for velstående middelklassesjikt, mot denne historiske bakgrunnen.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) er det eneste partiet som motsetter seg denne utviklingen. Partiet har plassert kampen mot krig i sentrum for sin valgkamp for delstatsvalget i Berlin. Sammen med sine søsterpartier i Den fjerde internasjonale bygger partiet en sosialistisk bevegelse som forener alle lands og nasjoners arbeiderklasse i kampen mot sosial ulikhet, krig og kapitalisme.