USAs forsvarsminister Lloyd Austin og styreleder for fellesstaben general Mark Milley holdt fredag en orientering på den amerikanske flyvåpenbasen Ramstein Air Base i Tyskland, hvor de lovet USAs forpliktelse for Russlands militære nederlag.

Milley kunngjorde USAs og NATOs forpliktelse til å «gå på offensiven for å frigjøre russisk okkuperte Ukraina». Han gjentok at Ukraina ville bruke NATO-leverte pansrede kjøretøy og stridsvogner for å gå på den «taktiske og operative offensiven for å frigjøre de okkuperte områdene».

Med denne erklæringen satses hele NATO-alliansens prestisje på gjenerobringen av alt ukrainsk territorium, som ifølge USA inkluderer både helheten av Donbas og Krim-halvøya.

Etter hvert som de enorme utfordringene den nye amerikanske strategien utgjør avklares i løpet av de kommende månedene, og etter hvert som ukrainske troppers dødstall stiger, vil kravet uunngåelig bli stilt om direkte utplassering av NATO-tropper i krigen. Det ville bety at amerikanske og russiske soldater ville skyte på hverandre i historiens første generelle engasjement mellom atomvåpenbestykkede stater.

Milley er en militæroffiser i aktiv tjeneste, og Austin er en pensjonert firestjerner-general som Kongressen innvilget en spesiell dispensasjon for å tjene i det sivile embetet som forsvarsminister. Disse to firestjerner-generalene fastla effektivt sett USAs utenrikspolitikk, i en feiende utlegning av militærets makt i det amerikanske samfunnslivet.

Den eksplisitte forsikringen fra Milley og Austin om at våpnene som blir besørget av USA og NATO er av en offensiv, og ikke en defensiv karakter, er en 180-graders reversering av offentlige uttalelser fra Biden-administrasjonen, som rettferdiggjorde eskaleringen av USAs involvering i krigen med erklæringen at landet ikke ville tilby «offensivt» utstyr.

«Utstyret vi har besørget er defensivt, som dere vet, ikke offensivt. Og vi anser det for å være en forskjell,» sa talsperson for Det hvite hus, Jen Psaki, under en orientering i mai.

«Ideen om at vi skal sende inn offensivt utstyr,» sa Biden den samme måneden, «og ha fly og stridsvogner og tog som drar inn med amerikanske piloter og amerikanske mannskaper, bare forstå – og ikke lur dere selv, uansett hva dere alle sier – det kalles «tredje verdenskrig».

Seint i forrige måned erklærte Biden: «Ideen om at vi skulle gi Ukraina materiale som er fundamentalt annerledes enn det som allerede går dit ville ha utsikter til å bryte opp NATO, og bryte opp EU.» Han la til: «De er ikke ute etter å gå til krig med Russland, de ser ikke etter en tredje verdenskrig.»

Om man godtar både de offentlige uttalelsene fra Milley og Bidens gjentatte forsikringer, så ville det bety at USA i virkeligheten er i «krig med Russland». Denne ikke-erklærte krigen føres uten Kongressens autorisasjon eller ethvert forsøk på å søke det amerikanske folkets godkjenning.

NATOs kunngjøring om at alliansen sender offensive våpen til Ukraina har avslørt hele Biden-administrasjonens narrativ om USAs engasjement i Ukraina som et bedrageri. Det har gjentatte ganger blitt hevdet at USA og NATO ikke er involvert i krigen. Men NATO er ikke bare en part i konflikten, alliansen er dens pådriver.

Som med alle kriger, etter hvert som kampene skrider frem svinner debatten hen om hvem som «avfyrte det første skuddet,» og de reelle, komplekse sosiale kreftene som er krigens pådriver kommer til syne.

Biden-administrasjonen hevdet gjennom hele 2022 at den intervenerte i konflikten for å redde ukrainske liv. I løpet av den snart ett-år-lange konflikten har det blitt klart at USAs eneste bruk av den ukrainske befolkningen er som kanonfôr i en krig om å dominere den eurasiske landmassen.

Austin erklærte, der han åpnet møtet: «Som president Biden sa, dette er et avgjørende tiår for verden.» Dette var et sitat fra Bidens introduksjon til USAs Nasjonale sikkerhetsstrategi, som erklærer at USA «vil gripe dette avgjørende tiåret for å fremme USAs vitale interesser, posisjonere USA til å utmanøvrere våre geopolitiske konkurrenter».

Gjennom hele arrangementet ble ikke ordene «våpenhvile» eller «fred» nevnt i det hele tatt. I stedet erklærte Milley: «Denne krigen, som mange tidligere kriger, vil ende ved et slags forhandlingsbord.»

Men det Milley beskrev var et «forhandlingsbord» likt det som ble dekket ombord på USS Missouri, der den japanske utenriksministeren Mamoru Shigemitsu signerte Japans betingelsesløse overgivelse, der alternativet var, med Potsdam-erklæringens ord, «umiddelbar og fullstendig ødeleggelse».

Etter at to atombomber ble sluppet over japanske byer og en serie med brannbombetokt som drepte hundretusenvis av japanske sivile, endte også den krigen ved forhandlingsbordet.

Selv der de samtidig innrømmet USAs intensjoner i krigen som fundamentalt offensive, engasjerte generalene seg i de obligatoriske løgnene og det hykleriet som krigens tannhjul er oljet med.

«Internasjonal aggresjon, der store land bruker militærmakt for å angripe små land og endre, anerkjenne grenser, kan ikke tillates å bestå,» erklærte Austin. Dette kommer fra et land som bare det siste kvarte århundret illegalt angrep eller okkuperte Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria.

Austin fortsatte: «Det dreier seg om den verden vi vil våre barn og barnebarn skal arve.» Katastrofen utløst av amerikansk imperialisme i sitt «avgjørende tiår» vil faktisk, om den ikke stoppes, etterlate ei forkullet ødemark til neste generasjon, om det skulle være en generasjon igjen å bevitne den.

Dmitrij Medvedev, nestleder i Russlands sikkerhetsråd, skrev en kort uttalelse på Telegram som respons på NATOs forsikring at deres mål er Russlands nederlag: «En atommakts nederlag i en konvensjonell krig kan provosere fram utbruddet av en atomkrig. Atommakter taper ikke store konflikter som deres skjebne avhenger av.»

Amerikansk imperialismes posisjon er imidlertid at bruken av atomvåpen – enten av Russland eller av USA selv – ikke kan være en avskrekking fra å eskalere konflikten. Wall Street Journal forlangte angrep inne på russisk territorium, i en lederartikkel publisert onsdag, og erklærte: «Hvorfor skulle en diktator som rullet over et fremmed lands grense være fri til å hevde sitt eget territorium som hellig?» Artikkelen konkluderte: «Tilsvaret er at Mr. Putin kan slippe løs et atomvåpen, men de siste månedene har vist at han uansett vil treffe den beslutningen basert på hans egne kalkyler.»

Denne lederartikkelen gjenspeiler den fullstendig hensynsløse stemningen som har grepet kapitalistoligarkiet, som ser krig som en vei ut av de utallige sosiale, økonomiske og politiske krisene som griper den kapitalistiske samfunnsordenen.

De sosiale kreftene som driver krigen ble stilt til skue på World Economic Forum i Davos, der milliardærer og toppsjefer for store banker sosialiserte med ukrainske oligarker og krigshissere som den vanærede tidligere britiske statsministeren Boris «La likene hopes høyt, i tusentall» Johnson, som erklærte: «Gi dem stridsvognene! Det er absolutt ingenting å tape.»

Men den samme krisa som ligger til grunn for imperialistkrig er pådriveren for en vekst av klassekampen over hele verden. Det er den internasjonale arbeiderklassen, mobilisert på grunnlag av et program for sosialisme, som vil sette en stopper for styringselitenes og det kapitalistiske profittsystemets konspirasjoner.