Opp mot 500 000 arbeidere deltok i onsdagens koordinerte nasjonale streiker, som involverte seks store fagforeninger. Det var den største streiken på én enkelt dag siden den 30. november 2011, da to millioner streiket mot pensjonskuttene til koalisjonsregjeringen av De konservative og Liberal-demokratene.

Rundt 300 000 lærere var i streik ved 23 000 skoler (mer enn åtte av 10 skoler), kalt av fagforeningen for lærere og skolearbeidere, National Education Union (NEU). Ifølge myndighetenes tall var 51,7 prosent av de statlig finansierte skolene enten delvis eller helt stengt. Streiker stengte også alle de 150 universitetene, på grunn av aksjoner fra 70 000 forelesere som er medlemmer av fagforeningen University and College Union. Gårsdagen var den første av deres 18 planlagte arbeidsnedleggelser i løpet av de to neste månedene.

Tusenvis av lærere organisert av Education Institute of Scotland streiket i løpet av deres tredje uke med rullerende streiker.

100 000 ansatt i embetsverket, medlemmer av fagforeningen Public and Commercial Services Union (PCS) streiket også. Deres arbeidsnedleggelse rammet Whitehall-departementer, regulatorer og andre etater, museer og jobbsentre. Den rammet også grenseposter, der militært personell ble trukket inn av regjeringen for å utføre passkontroll.

Jernbanene ble hardt rammet, med bare en tredjedel av tjenestene i operasjon over jernbanenettverket, da 12 500 lokførere som er medlemmer av fagforeningene ASLEF og Rail, Maritime and Transport (RMT) gikk til felles aksjon.

Streikene ble kalt samtidig med mandagens passasje gjennom Underhuset av ny antistreikelovgivning, som er forventet å være kodifisert og ført inn i lovbøkene innen sommeren. Lovproposisjonen, med benevnelsen Strikes (Minimum Service Levels) Bill, innvilger ministre fullmakter til å pålegge minimumsnivåer for operative tjenester (MSL) under streiker i nøkkelsektorer av økonomien. De første bransjene det vil bli slått ned på vil være jernbanene og «blålys»-nødetatene ambulansetjenester og brann/redningsvesenet. De vil etter hvert gjøres gjeldende for alle streiker i sektorene transport og samferdsel, og helse- og utdanningsvesenet.

Hoveddemonstrasjonen i London, arrangert av fagforbundet Trades Union Congress (TUC), samlet 40 000 i en marsj fra Portland Place til Whitehall, hvor det ble holdt et samlingsstevne nært statsministerkontorene i Downing Street. Mindre samlingsstevner på mellom noen hundre og flere tusen ble avholdt i andre byer, deriblant Birmingham, Sheffield, Leeds, Bristol og Manchester.

Streikene og protestene uttrykker besluttsomheten til millioner av arbeidere som er i en langtrukken kamp med en Conservative-regjering og arbeidsgiverne som nekter å komme noen som helst innrømmelser. Blant dem som deltok på marsjer og demonstrasjoner var brannbekjempere som nettopp med stort flertall stemte for å autorisere streik for lønnsøkninger.

Ungdomsskolelæreren Jack sa til WSWS under demonstrasjonen i London: «Jeg mener kuttene i utdanningsfinansiering rett og slett har lammet hele vår arbeidsstyrke, og lønningene har gått ned på tvers av alle fag. Vi klarer ikke å finne nok lærere, og det er et direkte resultat av Tory-regjeringen. Dette er mot barna, for om de ikke har skikkelig betalte lærere, da ser ikke jeg hvordan de skal utvikle seg som de burde. Barna som går på skolen nå har bare opplevd innstramminger, så jeg mener det er på høy tid at vi prøver å få stoppet det.»

Spurt om hans tanker om milliardene som blir brukt på krigen mot Russland i Ukraina, sa læreren Jack: «Tory-regjeringen bruker Ukraina-krigen som et påskudd for å si ‘vi kan ikke finansiere dette her,’ og ‘vi kan ikke finansiere det der,’ men disse problemene [kutt i utdanningsfinansiering] eksisterte før Ukraina-krigen og vil fortsette å eksistere etter krigen. Det er et symptom på hvordan Storbritannia har blitt regjert.»

Angående løftet fra Labour-leder sir Keir Starmer om å oppheve streikelovgivingen når han inntar embetet, sa Jack: «Jeg mener at dersom vi planlegger å vente på at Keir Starmer skal gjøre noe for arbeiderne, da skal vi vente lenge!»

Tallene på streikende og protesterende ville ha vært langt større dersom fagforeningene hadde forsøkt å mobilisere arbeiderklassen mot kriminaliseringen av streiker, og den største trusselen mot arbeidernes demokratiske rettigheter noensinne mønstret. Streikene som arbeidere deltok i på onsdag var pågående protester med krav om lønnsøkninger, og i opposisjon til angrep på arbeidsvilkår og pensjoner. Til tross for at hundretusenvis av sykepleiere og ambulansepersonell de siste ukene har vært involvert i streiker, sørget helsetjenestepersonalets fagforeninger for at ikke én eneste NHS-arbeider var involvert i onsdagens aksjoner.

Lovproposisjonen Strikes Bill ble introdusert i Parlamentet 10. januar, cruiset gjennom dens andre høring (16. januar) og så den tredje høringen (30. januar), uten at det ble kalt én eneste streik. Lovforslaget er nå i House of Lords, for dens første høring der på tirsdag.

TUC bestrebet seg for å holde opposisjonen mot lovforslaget så lavmælt som mulig, og arrangerte til og med noen av deres «Beskytt streikeretten»-samlinger onsdag på puber!

I tråd med undertrykkingen av klassekampen har fagforeningsbyråkratiet holdt kampanjen mot lovforslaget begrenset til å oppfordre parlamentsmedlemmer, inkludert Tory-MPer, om å motsette seg det. For dette formålet leverte TUC-leder Paul Nowak inn en begjæring mot lovforslaget til Downing Street på slutten av samlingsstevnet i London.

Så langt fra å kalle til noen ytterligere arbeidskamp tryglet fagforeningsledere regjeringen om å komme fram til en «rimelig» lønnsavtale, under inflasjonnivået, som kunne selges til deres medlemmer. Dagen etter å ha holdt tolvte-time-samtaler med regjeringen i et forsøk på å avverge onsdagens aksjoner, meldte NEUs felles-generalsekretærer Mary Bousted og Kevin Courtney den langt mindre enn oppildnende oppfordringen: «Vi har i dag gitt utdanningsministeren beskjed. Hun har til neste streikedag for England, den 28. februar [en måned fram i tid!], til å endre holdning.»

Mick Lynch, generalsekretæren for transportarbeiderfagforeningen RMT holdt hans sedvanlige demagogiske tale, der han erklærte: «Vi er arbeiderklassen, og vi er tilbake.» Men dette gjorde han etter å ha gått med på å legge fram en råtten utsalgsavtale til hans 40 000 medlemmer, i et forsøk på å få avsluttet deres streik [engelsk tekst].

Lynch vet at det RMT og fagforeningsbyråkratiet gjør for å undertrykke en kamp mot begge styringselitens hovedpartier er milevis unna sentimentet som eksisterer i arbeiderklassen. På samlingsstevnet gjorde han sitt mest eksplisitte forsøk hittil for å kanalisere arbeidernes harme inn bak Labour Party, der han erklærte om Tory Party: «Saken er den at de er ansvarlige for deres fattigdom, og det må de løse, og om de ikke er i stand til det da må de se å komme seg ut av veien, nå. La oss få igang et generalvalg og la oss få en regjering [ledet av Starmer] som handler på vegne av vårt folk.»

Lynch kombinerer sporadiske oppfordringer til en én-dags protest-generalstreik mot MSL-lovforslaget, med å oppfordre arbeidere til å drive lobbyvirksomhet overfor Tory-MPer om å stemme mot det, og erklærte denne uka: «Vi må nå ut til MPer... La oss splitte Tory Party på dette lovforslaget.»

Lynch’ agenda er basert på å mobilisere alle andre, unntatt arbeiderklassen, slik han artikulerte det mandag kveld på et offentlig møte, sammen med tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, i sistnevntes valgkrets Islington North.

Han ble reint lyrisk der han forkyndte om Enough is Enough-samlingene fordi «i denne tingen vi har holdt på med, med å rulle ut dette, har jeg vært i katedraler, sognekirker, templer, gurdwaraer, moskéer, rådhusknutepunkter for lokalsamfunn som dette...»

Om enhver politisk skurk erklærte han: «Vi må mobilisere alle. Enten du er en skotsk nasjonalist, en walisisk nasjonalist, en Liberal-demokrat,» – og, i et nedsettende sveip mot hans pseudo-venstre-apologeter, «en hardbarka sosialist, uansett hva du er, fra Never, Neverland.» Han appellerte direkte for fred med Starmer og den blairistisk høyresiden i Labour, og oppfordret: «La oss droppe splittelsene våre. La oss droppe forskjeller... La oss komme oss forbi historien som denne bevegelsen er så full av. Vi må finne evnen til å kunne forenes.»

Veien videre for arbeiderklassen er en avvising av de bankerotte politiske orienteringene til Lynch og alle andre fraksjoner av Labour- og fagforeningsbyråkratiet.

Socialist Equality Party distribuerte på streikevaktene partiuttalelsen «En sosialistisk strategi for å nedkjempe antistreikelovene» der vi forklarer: «Arbeidere må ta deres skjebne over i egne hender. Vi oppfordrer til byggingen av grunnplankomitéer som opererer uavhengig av fagforeningsbyråkratiet, for å planlegge felles handling blant de breieste delene av arbeiderklassen, i en kamp for å mobilisere generalstreiken for å få ned Tory-regjeringen, som så mange arbeidere forlanger.»

«Arbeidere kan ikke motsette seg Tory-regjeringens offensiv, som de facto har støtte fra alle opposisjonspartiene, uten å adoptere en internasjonal strategi basert på å forene arbeidere over hele verden mot de brutale nedskjæringene som pålegges i alle land, og den eksistensielle trusselen om en tredje verdenskrig utkjempet med atomvåpen.»

Vi understreker at ved å nå ut til de millioner av franske arbeidere som nå protesterer mot den forhatte «presidenten til de rike» Macron, og andre i hele Europa, kan de «smi en ustoppelig kraft i stand til å ta på seg og nedkjempe de krigshissende regjeringene og de globale konsernene, bankene og det finansielle oligarkiet de alle tjener.»