Over hele Europa tiltar fortsatt arbeiderkampene, samtidig som hundretusener blir massakrert i Russland-NATO-krigen i Ukraina. Regjeringer som kaster milliarder av euro på krig og militarisme avviser overalt krav fra arbeidere mobilisert til forsvar av deres lønninger og sosiale rettigheter.
På syv av Tysklands hovedflyplasser la alt bakkepersonell ned arbeidet, samtidig som millioner av tyske arbeidere de siste ukene har gått til streikeaksjoner kalt av fagforeninger mot stigende inflasjon. Millioner av arbeidere i Storbritannia har de siste ukene gått til streikeaksjoner, samtidig som fagforeningsbyråkratiene der nekter enhver enhetlig mobilisering mot Conservative-regjeringen. Samtidig har hundretusener av Spanias pleie- og omsorgspersonell og Portugals lærere demonstrert og gått ut i streik.
I Frankrike, der regjeringen hensynsløst eskalerer krigen ved å sende stridsvogner til Ukraina, mobiliserte mer enn 2 millioner arbeidere i forrige uke igjen mot pensjonsreformen. Arbeidere er rasende på Macron, og hans reform blir avvist av syv av ti franskmenn. Seksti prosent vil de streikende skal blokkere økonomien, det vil si at det skal bryte ut en generalstreik.
I denne objektivt sett revolusjonære situasjonen må arbeiderne ta deres egne kamper ut av fagforeningsbyråkratienes hender. Disse kampene utvikler seg raskt mot en avgjørende konfrontasjon, ikke bare med Macron, men med alle europeiske regjeringer og med kapitalistsystemet over hele verden. Det er nødvendig å bygge grunnplankomitéer på arbeidsplassene, i Frankrike og i utlandet, som er uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, for å organisere og koordinere disse kampene.
Dette innebærer et organisatorisk og politisk brudd med fagforeningsbyråkratiene, som støtter NATO-krigen mot Russland og som koordinerer deres handlinger med Macrons regjering.
Konfrontert med utbruddet av sosialt raseri har fellesorganisasjonen Den nasjonale alliansen av alle fagforeninger kunngjort at den kan komme til å vurdere muligheten, som er bredt ønsket av den franske befolkningen, om å blokkere landet. Alliansen valgte til og med en dag, den 7. mars. Men den har imidlertid avblåst ytterligere streiker fram til da.
Samtidig forhandler den bak kulissene med Macron, og demobiliserer arbeidere, spesielt på jernbanene og i raffineriene, som der vil gå til streik på ubestemt tid, og den arbeider for å isolere disse arbeiderne fra deres klassebrødre og -søstre som er i kamp over hele Europa.
Fagforeningsbyråkratienes fellesuttalelse hyller en «sosial bevegelse uten sidestykke i dens størrelse» mot Macrons pensjonsnedskjæringer. «Befolkningen har siden 19. januar fortsatt å demonstrere sin meget sterke vilje til å avvise regjeringens pensjonsreform gjennom streiker, protester, og også med online-oppropet som nå har oppnådd én million underskrifter», skriver de.
Byråkratene foreslår at man høflig ber parlamentarikerne, der de fleste enten er tilhengere av Macron eller andre høyrepartier, om å endre mening om nedskjæringene. De lover å skrive til «hver en parlamentariker av den republikanske buen» og «kontakte alle medlemmer av Nasjonalforsamlingen og Senatorene i deres valgkretser». Og det er bare i det tilfelle – som faktisk er lett forutsigbart – at styringseliten fortsetter å insistere på deres nedskjæringer, at de vil vurdere muligheten av å blokkere Frankrike.
Men dét ønsker fagforeningsbyråkratiene bare å gjøre for én dag, og på et feministisk grunnlag: «Til slutt, dersom regjeringen og parlamentarikerne til tross for alt forblir døve for de folkelige protestene, da vil Den nasjonale alliansen av alle fagforeninger oppfordre arbeidere og ungdommen til å forsterke bevegelsen ved å bringe Frankrike til stillstand den 7. mars. Alliansen vil dra nytte av den 8. mars, den internasjonale kampdagen for kvinners rettigheter, for å synliggjøre den store sosiale urettferdigheten denne reformen innebærer for kvinner.»
Gitt at de fleste franskmenn støtter en blokkering av økonomien og mektige deler av arbeiderne ønsker å gå til streik på ubestemt tid, plasserer fagforeningsbyråkratene seg med denne uttalelsen ikke i front for hendelsene, men piltrer feigt inn bakerst.
Der de ignorere den nødvendige kampen for å koble sammen arbeidernes kamper i Frankrike og internasjonalt, forhindrer de arbeidernes offensiv mot Macron. De kansellerte den fornyede jernbanestreiken kunngjort for 11. og 12. februar, og hevdet den ville ha snudd opinionen mot de streikende, der flertallet av franskmenn faktisk ønsker at landet skal blokkeres. De isolerte raffineriarbeiderne som oppfordret til en streik for å tømme bensinstasjoner over hele Frankrike.
Som de har gjort i flere tiår ledsager de bevegelsen for fortsatt å tynge ned arbeiderne og underordne dem til byråkratenes «sosiale dialog» med kapitaliststaten.
Arbeidsminister Olivier Dussopt reagerte på fagforeningenes uttalelse ved å erklære at regjeringen koordinerer dens politiske orienteringer tett med fagforeningsbyråkratiene, gjennom samtaler bak kulissene mellom ministre og fagforeningsledere.
«Hovedsaken er å opprettholde kontakten», la Dussopt til, og understreket at det er «offentlige» kontakter og andre «mer uformelle» kontakter mellom statsminister Elisabeth Borne og offisielle representanter for fagforbundene. «Statsministeren står fritt til å ringe hvem hun vil, i den rekkefølge hun måtte ønske.»
Philippe Martinez, sjefen for det stalinistiske fagforbundet Confédération générale du travail (CGT) reagerte på Dussopts kunngjøring ved å bekrefte at CGT, i likhet med Confédération française démocratique du travail (CFDT) og Force ouvrière FO, hadde fått oppringninger fra Borne. Martinez kalte det en «høflighetsutveksling ... (Borne) må ha sagt til seg selv: ‘Kanskje jeg burde ringe dem for å unngå å gi inntrykk av at vi setter fagforeningene til side.’»
Martinez sa han «minnet» Borne på at «regjeringen og presidenten ikke har tatt mål av hva som finner sted i landet». Han bagatelliserte imidlertid viktigheten av hans egen uttalelse til Borne, og innrømmet at hun meget vel vet at hun fører en politikk som er avvist av et overveldende flertall av franskmenn: «Jeg tror hun er klar over den brede motstanden i befolkningen mot denne reformen.»
Alle ministre og fagforeningsbyråkrater vet faktisk at regjeringer i Frankrike og over hele Europa er på randen av kollaps. Likevel fortsetter de deres hodestupse hasting inn i krig og til konfrontasjon med arbeiderklassen. Mens Macron-regjeringen har til hensikt å bruke krigen som påskudd for politiundertrykking og sosiale innstramminger, har fagforeningsbyråkratene deres egne beveggrunner for å støtte denne reaksjonære politiske orienteringen.
Gitt sammenbruddet av fagforeningenes base i arbeiderklassen over det siste halve århundret, består fagforeningenes budsjetter i all vesentlig grad av subsidier fra arbeidsgiverne og staten. Det resulterende årlige budsjettet på € 4 milliarder går ikke til å betale streikelønn til arbeidere som er i kamp, som faktisk aldri utbetales i Frankrike, men bare til å finansiere byråkratenes utgifter. Det å føre langvarige streiker krever at det opprettes nye streikefond, som imidlertid strider mot både byråkratiets økonomiske interesser og mot politikken som ligger til grunn for deres forhandling med Macron.
Spesielt det historisk stalinistiske CGT-byråkratiet har publisert flere appeller for å støtte Macrons og NATOs eskaleringspolitikk i Ukraina.
Det internasjonale oppsvinget av klassekampen vil ikke etterlate arbeiderne noe annet valg enn å oversvømme fagforeningsbyråkratiene og danne deres egne uavhengige kamporganisasjoner. Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), oppfordrer til etableringen av av grasrotkomitéer på arbeidsplasser i Frankrike og internasjonalt. De vil så tilslutte seg komitéene som allerede er dannet andre steder i verden, som slåss for å bygge Den Internasjonale arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
Bare dette kan mobilisere hele den internasjonale arbeiderklassens kraft i kampene som ligger forut, og få stoppet den farlige militæreskaleringen som nå pågår i Europa. PES insisterer på nødvendigheten av å bygge en politisk bevegelse for å forklare arbeiderne nødvendigheten av å overføre makt til arbeiderklassens organisasjoner, for å styrte kapitalismen og bygge et sosialistisk samfunn.