Over hele Europa vokser motstanden mot NATOs krig i Ukraina og dens sosiale konsekvenser. Flere og flere forstår at for den amerikanske regjeringen og dens europeiske allierte handler det ikke om demokrati og fred, men om den militære underkastelsen av Russland. De er villige til å akseptere hundretusenvis av døde og risikoen for atomkrig for å oppnå det.

Samtidig utvikler det seg voldsomme klassekamper som forhindrer makthavernes krigsstrategi. Etter år der de velbeslåtte har beriket seg på deres bekostning er ikke arbeidere lenger villige til å bære kostnadene for en krig som bare kan føre til katastrofe. I Frankrike har millioner i flere uker protestert mot president Macrons planer om å skjære ned pensjonene, Storbritannia opplever den største streikebølga på 40 år, og i Tyskland er millioner involver i en kamp om lønninger og vilkår.

Sozialistische Gleichheitspartei (Tysklands Socialist Equality Party) plasserte byggingen av en internasjonal antikrigbevegelse, som kombinerte kampen mot krig med et sosialistisk program for arbeiderklassen, i sentrum av sin valgkamp [o. anm.: sammenstilling av artikler på engelsk; mange som også foreligger på norsk] for det nylig avholdte nyvalget til delstaten Berlins Representantenes hus, das Abgeordnetenhaus. SGP møtte med det stor aksept og støtte i arbeiderklassenabolagene i storbyen.

Det er i denne sammenhengen initiativet fra Die Linke-politikeren Sahra Wagenknecht og feministen Alice Schwarzer må forstås, som har lansert en underskriftskampanje mot «eskaleringen av våpenleveranser» og «for fredsforhandlinger» og for et stevne i Berlin 25. februar.

Kampanjen oppnådde i løpet av 10 dager nesten 600 000 underskrifter på change.org. Mange har undertegnet fordi de ønsker en umiddelbar slutt på krigen og ser alvorlig på oppropets advarsel om et ustoppelig «skred i retning av en verdens- og atomkrig». Media og etablissementspartiene har reagert på underskriftskampanjen med korresponderende fiendtlighet.

Men oppropets initiativtakere forfølger ganske andre målsettinger. De misbruker motstanden mot krigen for deres egen nasjonalistiske og militaristiske agenda. De frykter en massebevegelse av arbeiderklassen like mye som regjeringen gjør. De taler for de representantene for styringsklassen som mener Tyskland må avslutte alliansen med USA, jo før jo heller, og som en «ledende europeisk makt» må forfølge landets geopolitiske interesser på et uavhengig grunnlag.

Dette gjelder helt spesielt Wagenknecht, hennes ektemann Oskar Lafontaine og andre av kampanjens initielle prominente støttespillere, som den pensjonerte brigadegeneralen Erich Vad og den høyreorientert Peter Gauweiler, fra Bayerns parti Den kristelig-sosiale union (CSU).

Lafontaine, en tidligere leder av det Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) og en grunnlegger av Die Linke (Venstrepartiet), som han siden har skilt lag med, blir aldri lei av å beskylde den tyske regjeringen for å opptre som USAs vasaller. «Europeerne, og framfor alt Tyskland, er blant de mest lojale vasallene», skriver han i hans nyligste bok. «Det er derfor vi har den situasjonen vi nå er i.» Han oppfordrer til «frigjøringen av Europa fra amerikansk militær veiledning gjennom en uavhengig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk» og «en felles forsvarsallianse mellom Tyskland og Frankrike».

Dette er ikke en «fredspolitikk», men betyr derimot massiv opprusting og forfølgelsen av stormaktsambisjoner. En «uavhengig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk» vil koste ytterligere hundrevis av milliarder euro.

Erich Vad er også en overbevist militarist. Den pensjonerte brigadegeneralen, medlem av Den kristelig-demokratiske union (CDU), var ansvarlig for spesialoperasjoner ved US Central Command under Bosnia-krigen, og han besørget militærrådgivning til kansler Angela Merkel. Han er en beundrer av nazijuristen Carl Schmitt, som er tema for ei bok han har skrevet.

Siden oppropet ble publisert har initiativtakernes høyreorienterte orientering blitt stadig tydeligere. Lafontaine og Wagenknecht forsøker å slutte rekker med det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD). Wagenknecht, som i utgangspunktet tok en halvhjertet avstand fra høyreekstreme støttespillere og erklært at «alle som ærlig ønsker å demonstrere for fred og for forhandlinger» var velkommen på stevnet, og fortsatte med å si at høyreekstreme flagg eller symboler ikke ville tolereres, der hun seinere mildnet selv denne vage distanseringen.

Lafontaine kalte påstanden at AfD-politikere ikke ville være velkomne på stevnet for «fullstendig tøys og tull». Det ville gjøre en «upålitelig», sa han på YouTube-kanalen til Milena Peradovic, et samlingssted for koronavirusfornektere og andre høyreorienterte. Bare «flagg fra for eksempel Reichsbürger [Riksborgere]» eller «politisk propaganda for vanvitte formål» var uvelkomne, sa han.

Diether Dehm, tidligere representant i Forbundsdagen for Die Linke (Venstrepartiet), en Wagenknecht-supporter, opptrådte sist lørdag til og med på en Querdenker-demonstrasjon («laterale tenkere») mot Sikkerhetskonferansen i München. Hovedtaleren på demonstrasjonen, der det også var deltakere av ei rekke AfD-medlemmer, var Jürgen Todenhöfer, tidligere CDU-representant i Forbundsdagen, som også var en av de første underskriverne av Wagenknecht-Schwarzer-oppropet.

Påstanden at en antikrigbevegelse bare er «troverdig» dersom den ønsker generaler, høyreorienterte borgerlige politikere og medlemmer av det fascistiske AfD velkommen i sine rekker, er absurd og reaksjonær. Med mennesker som bagatelliserer Hitlers utryddingskrig og Holocaust som så mye fugleskitt, sammen med fascister og militarister, bygger man ikke en antikrigbevegelse, men en pro-krigbevegelse.

Det er grunnen til at oppropet ikke sier ett ord om gjenopplivingen av tysk militarisme og den største opprustingsoffensiven siden Det tredje riket. Det fordømmer Russlands brutale invasjon av Ukraina, men ikke NATOs kriminelle politikk med å føre en proxy-krig mot Russland på det ukrainske folkets rygg.

Begjæringen er ikke en oppfordring til å bekjempe krig og nasjonalisme, men en appell til kansleren om konsekvent å beskytte «tyske» interesser. Den lyder: «Men vi kan og må stille vår regjering og kansleren til ansvar, og minne ham på hans ed: ‘Å avverge skade for det tyske folk.’»

«Folket» i Tyskland, som i alle kapitalistland, er splittet inn i uforsonlige og antagonistiske sosiale klasser. Scholz forsvarer – både hjemme og i utlandet – den tyske kapitalens sosiale, økonomiske og geopolitiske interesser, som igjen blir konfrontert med de samme globale motsetningene den forsøkte å løse gjennom to verdenskriger og nazidiktaturet.

En seriøs kamp mot krig må derfor også rettes mot dens rot: kapitalismen. Den må avvise enhver form for nasjonalisme og militarisme og stole på den eneste sosiale kraften som kan forhindre en katastrofe: Den internasjonale arbeiderklassen, som nå overalt forflytter seg, og reiser seg mot lønnsplyndring og krig.

I samsvar med Karl Liebknechts motto «Hovedfienden er hjemme», er det nødvendig å fordømme krigshisserne i kanselliet, forsvars- og utenriksdepartementene, som med utvidelsen av NATO, 2014-kuppet i Kiev og den systematiske bevæpningen av Ukrainas hær i årevis har forberedt krigen.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) står for dette perspektivet for internasjonal sosialisme, som den tyske seksjonen av Den fjerde internasjonale. Wagenknechts initiativ er i diametral motsetning til dette perspektivet, og tjener i siste instans bare til å demoralisere og undertrykke en massebevegelse av arbeidere. Derfor samspiller oppropet med arbeiderklassens verste motstandere.

De som virkelig vil slåss mot krig, må ta del i SGPs kampanje og i partiets ungdomsorganisasjon, Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – for å bygge en massebevegelse mot krigen i Ukraina. Deres opprop hevder:

Vi må henvende oss til fabrikkene og arbeidsplassene, der arbeiderne slåss mot ulikhet og utbytting. De er den store makten som er i stand til å velte kapitalismen og smi en vei framover for menneskeheten. IYSSE søker arbeidernes støtte ikke bare i kampen mot krig. Vi erkjenner at nedkjempingen av imperialismen betinger framveksten av arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program, som den ledende og avgjørende revolusjonære kraften i kampen mot kapitalismens verdenssystem.