1. mars markerte at det var 50 år siden utgivelsen av det engelske rockbandet Pink Floyds album The Dark Side of the Moon, blant de mest innflytelsesrike og betydningsfulle album i populærmusikkens historie.

The Dark Side of the Moon (eller Dark Side) ble innspilt på begynnelsen av 1970-tallet, i en periode med betydelig sosial og politisk uro, og maler et bilde av vilkårene i det moderne kapitalistsamfunnet som har funnet vedvarende gjenklang hos titalls millioner globalt.

Temaene som tas opp i løpet av albumets 10 sanger – deribant klassekonflikt, krig, mental sykdom og død – teller i vesentlig grad for de 45 millioner eksemplarene av Dark Side som har blitt solgt i løpet av det siste halve århundret.

Dark Side er, selv om det ikke er tidenes mest solgte album, plata som i musikkhistorien har holdt seg desidert lengste på listene. Bemerkelsesverdig som det er har albumet vært på lista Billboard Top 200 i totalt 971 uker, derav en sammenhengende tidsperiode på 741 uker – 14-år-og-tre-måneder – fra den originale utgivelsen på vinyl i 1973 og langt inn i CD-æraen, i 1987.

Roger Waters, tidligere Pink Floyd-bassist og den kreative kraften bak albumkonseptet og sangtekstene, sa i 2005 til musikkritiker og journalist John Harris, som en forklaring for Dark Side’s brede appell, at «hele plata kan være om presset og bekymringene som avleder oss fra vårt potensial for positiv handling, om du vil.»

Waters’ kunstneriske modenhet, 28 eller 29-år-gammel på den tiden, er eksempelvis åpenbar i teksten til sangen «Time», som adresserer emnet dødelighet og viktigheten av å bruke sin tid klokt. Medlemmer av minst tre generasjoner unge har lært seg disse linjene utenat:

Ticking away the moments that make up a dull day
Fritter and waste the hours in an offhand way
Kicking around on a piece of ground in your hometown
Waiting for someone or something to show you the way

Tired of lying in the sunshine, staying home to watch the rain
You are young and life is long, and there is time to kill today
And then one day you find ten years have got behind you
No one told you when to run, you missed the starting gun

Tilsvarende, på «Money», som i 1973 ble en hitsingel, der Waters etteraper den velstående elitens grådighet og holdning til den iboende ulikheten i kapitalistsamfunnet:

Money
Get back
I’m alright, Jack, keep your hands off of my stack
Money
It’s a hit
Don’t give me that do goody good bullshit

I’m in the high-fidelity first-class traveling set
And I think I need a Lear jet

På «US and Them» tar Waters opp klasseskillene i samfunnet:

Down and out
It can’t be helped
But there’s a lot of it about

With, without
And who’ll deny
It’s what the fighting’s all about

I tillegg til Waters kom de andre bandmedlemmene – David Gilmour på gitar og vokal, Nick Mason på trommer og Richard Wright på tangentinstrumenterer – alle med viktige bidrag til musikken. Deres kreative innspill er åpenbare på Masons instrumentalspor «Speak to Me» som åpner plata, Gilmours gitarsolo på «Money» og vokalbidrag hele veien gjennom, og Wrights bidrag på tangentinstrumenter, ikke minst på hans instrumentalspor «Any Color You Like».

Andre bemerkelsesverdige bidrag fra studiomusikere inkluderer den fantastiske og minneverdige vokalimprovisasjonen til Clare Torry på «Great Gig in the Sky» og den ikoniske tenorsaxsoloen til Dick Parry på «Money».

Sammen med sine tematiske og musikalske elementer er Dark Side også signifikant for dens lydkvaliteter. Produsert under framveksten av 1970-tallets progressive rockmusikk, og «konseptalbum»-formatet som Pink Floyd ble identifisert med, utmerker Dark Side seg som et sammenhengende audio-mesterverk. Albumet er banebrytende for dets sammenblanding av både enkle og komplekse musikalske arrangementer med lydkollasjer og looper, lydeffekter og de spredte talte vokalinnspillene.

Dark Side ble spilt inn over en periode på åtte måneder, fra 31. mai 1972 til 9. februar 1973, i Abbey Road Studios i London. Bandet ble tildelt studioets stabsingeniør Alan Parsons, som hadde jobbet med Pink Floyd på deres 1970-album Atom Heart Mother og på Beatles’ albumene Abbey Road (1969) og Let It Be (1970). Parsons skulle seinere på 1970-tallet etablere seg som en suksessrik sangskriver og musiker på egne vegne, med The Alan Parsons Project.

Parsons, ansvarlig for å inkludere lydsløyfene med klokkelyder på begynnelsen av «Time» og mynt- og kassaapparatlydene på begynnelsen av «Money», fortalte musikkjournalisten Martin Popoff: «Det å være lydingeniør for Pink Floyd var uten tvil den største utfordring jeg noen gang har tatt på meg. De er så lydorienterte; de brukte studioet til det absolutte maksimale.»

En annen audiokomponent introdusert av Waters var anvendelsen av en serie spørsmål på suflørkort som ble stilt til forskjellige personer rundt om i studioet. Spørsmålene inkluderte: «Er du redd for å dø?» og «Når var siste gang du var voldelig? Hadde du rett til det?» De beste svarene kom fra Jerry O’Driscoll, dørvakta for Abbey Road Studios, som kan høres på «The Great Gig in the Sky» der han sier: «Jeg er ikke redd for å dø, når som helst for meg», og på «Speak to Me» der han sier: «Jeg har alltid vært forbanna, jeg vet at jeg har vært forbanna.»

I tillegg til å dra nytte av det første solid state-miksebordet [dvs. et som var transistorbasert i motsetning til de tidligere vakuumrørbaserte] og toppmoderne 16-spors analoge båndmaskiner, benyttet bandet seg av synthesizere for spesielle tangentinstrument- og lydeffekter. Albumet ble innspilt og deretter mikset for kvadrofonisk lyd, og var en av de tidligste LP-ene som ble utgitt i dette formatet, i desember 1973.

Det utbrettbare albumomslaget designet av Storm Thorgersen og det grafiske studioet Hipgnosis, med sitt abstrakte prismespekterbilde på forsiden som på innsiden går over i et oscilloskopskjermbilde av et hjerteslag, spilte også en viktig rolle i platas presentasjon og allmennhetens absorbering av dens betydning.

Det er ingen tvil om at suksessen til Pink Floyds Dark Side var knyttet til den stigende populariteten til den progressive rockmusikken fra band som Yes, Genesis, Emerson, Lake and Palmer og Jethro Tull. De hadde alle nytte av framveksten av stereo FM-radio og det som i USA ble kjent som album-orientert radio (AOR).

AOR reflekterte publikums ønske om en mer substansiell lytteopplevelse, og kan man tillegge, mer utfordrende komposisjoner og lyrisk innhold, bort fra popmusikkhitene fra topp 40 AM-radio, og AOR bidro til å drive platevirksomheten fra epoken med 45 singler på 1950- og begynnelsen av 60-tallet over til album-æraen fra midten av 1960-tallet til slutten av 1970-tallet.

Dark Side, det åttende studioalbumet til gruppa, som ble grunnlagt i 1965 som the Pink Floyd Sound – etter de afrikaner-amerikanske bluesartistene Pink Anderson og Floyd Counsel – førte bandet og de individuelle medlemmene inn i statusen som rockmusikk-superstjerner. De skulle fortsette med å lage ytterligere tre svært suksessrike plater på 1970-tallet, som bidro til deres progressive rocklegitimering, Wish You Were Here (1975), Animals (1977) og The Wall (1979), som alle først og fremst ble konseptuelt visjonert og forfattet av Roger Waters.

Selv om Waters i 1985 forlot Pink Floyd for å satse på en solokarriere, ett år etter utgivelsen av The Final Cut, fortsatte gruppa i form av Gilmour, Mason og Wright (som døde i 2008) og ga ut tre album til, A Momentary Lapse of Reason (1987), The Division Bell (1994) og Endless River (2014).

Waters har som soloartist produsert betydelige plater, som har utviklet mange av temaene til stede på Dark Side, som Amused to Death (1992) og Is This the Life We Really Want? (2017). Waters mindre kjente kreative aktivitet etter Pink Floyd inkluderer en klassisk musikkopera kalt Ça Ira (2005) om Den franske revolusjonen, og en tilpasning av fortellingen for Igor Stravinskys teaterverk fra 1918 The Soldier’s Tale (2018).

Waters kunngjorde i februar i år at han har spilt inn Dark Side på nytt som et soloprosjekt, og ville gi det ut for å markere 50-årsjubiléet. Han har sagt han har til hensikt å klargjøre og «på nytt adressere hele albumets politiske og emosjonelle budskap».

Waters kommenterte videre på den nye innspillingen, der han på YouTube presenterte den ved å si: «Det er ikke en erstatning for originalen som, selvfølgelig, er uerstattelig. Men det er en måte for den 79-år-gamle mannen å se tilbake over de mellomliggende 50 årene og inn i øynene på 29-åringen. … Og også, for meg er det er en måte å hedre en innspilling som Nick og Rick og Dave og jeg har all rett til å være veldig stolte av.»

Det har dukket opp mange artikler i selskapsmedia om Dark Side-jubiléet, og med varierende suksess har de forsøkt å forklare platas vedvarende popularitet. Typisk er Jon Pareles’ anmeldelse, New York Times’ sjefkritiker for populærmusikk, som påstår at Waters’ bestrebelser for å understreke et positivt eller forløsende budskap i det originale albumet er «revisjonistisk». Pareles skriver at Dark Side «dyrker overdrivelser av fremmedgjøring, nytteløshet og desperasjon. Platas utholdenhet avslører akkurat hvor mange lyttere som føler det samme.»

Pareles tar også et svikefullt, høyreorientert politisk sveip mot Waters for hans standhaftige motstand det siste året mot USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og skriver at «Waters skulle fortsette å sprute ut grinete, konspirasjonsteoriorienterte, politiske pro-Russland uttalelser som mange tidligere fans avskyr. Da Dark Side oppsto, var alt det langt inn i framtiden.»

Waters har faktisk ikke kommet med politiske pro-Russland uttalelser, men har i stedet konsekvent fordømt Putin-regimets invasjon av Ukraina, samtidig som han påpeker at Moskva-regjeringen ble provosert inn i krigen av USA og europeiske makter.

Alle som er kjent med Waters kunstneriske utvikling de fem siste tiårene erkjenner sammenhengen mellom problemene som ble reist på Dark Side og hans påfølgende generelt venstreorienterte og politiske antikrig posisjoner. Selv om Pareles og mange andre i den offisielle musikkpressen ikke vil erkjenne det er det et stort antall Pink Floyd-fans over hele verden som er enige med Waters om krigen i Ukraina, og som støtter det standpunktet han har inntatt på mange anliggender, deriblant hans forlangende at de britiske myndighetene må løslate WikiLeaks-grunnleggeren og redaktøren Julian Assange.

Sannheten er at den vedvarende tiltrekningen til The Dark Side of the Moon stammer fra det faktum at temaene fortsetter å snakke til livets problemer som millioner av mennesker står overfor dem i det 21. århundre, like mye eller mer enn albumet gjorde det i 1973.