Ei bølge av økonomisk ødeleggelse skyller over et voksende antall fattigere land og de såkalte framvoksende markeder, som resultat av inflasjon som går til værs, heving av styringsrentene besluttet av den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve og andre store sentralbanker, og det siste årets stigende kurs for den amerikanske dollaren.

Den mest kjente tilfellet er Sri Lanka, der et masseopprør i fjor dreiv ut Rajapakse-regjeringen og hvor det nå er under utvikling et nytt oppsving mot den nyinnsatte Wickremesinghe-regjeringen. Den bestreber seg for å få pålagt et innstrammingsprogram diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) for å kunne betale ned landets gjeld til den internasjonale finanskapitalen ved å utarme landets arbeiderklasse og massene av slitere på landsbygda.

Men situasjonen på Sri Lanka, hvor det i tiltakende grad ikke lenger tilbys noen grunnleggende sosiale tjenester, blir nå gjentatt i mange andre land.

Som Bloomberg nylig rapporterte er dollarmankoen for mange land nå så prekær at Nigeria, eksempelvis, måtte innstille internasjonale flyvninger, og Pakistan har stengt ned bilfabrikker.

I Bangladesh vil kraftselskaper snart måtte stanse strømproduksjonen med mindre de mottar dollar for å kunne anskaffe det nødvendige drivstoffet. Og med mindre det er tilgjengelig strøm kan ikke irrigasjonsvanning av rismarkene, landets hovednæringsmiddel, holdes gående i den tørre årstiden.

Som Bloomberg-rapporten kommenterte: «I noen av verdens mest sårbare utviklingsland er situasjonen på bakken dyster. Mangelen på dollar innskrenker tilgangen på alt fra råvarer til medisiner. Samtidig sliter regjeringer med deres statsgjeld der de desperate jakter etter redningspakker fra Det internasjonale pengefondet (IMF).»

Denne «jakta» består, som på Sri Lanka, av å få utformet mekanismer for å imøtekomme finanskapitalens rovgriske krav, ved å pålegge deres arbeiderklasse stadig større byrder, nå inkludert dem som tidligere var ansett å ha middelklassejobber, i tillegg til de urbane og rurale fattige.

Finansanalytikere forutser at situasjonen bare vil forverres.

Som John Marret, seniorøkonom ved finansforetaket Economist Intelligence Unit i Hong Kong, kommenterte til Bloomberg: «Disse landene er nedsunket i en økonomisk kollaps, og for noen av dem, eksempelvis Pakistan, er de på kanten av gjeldsmislighold. Vesentlige deler av deres nasjonaløkonomier sliter. Deres valutaer er også langt mindre verdt.»

Denne situasjonen vil bare forverres med den klare indikasjonen fra US Fed og andre store sentralbanker om at hevinger av styringsrentene vil fortsette.

I Pakistan har noen fabrikker stanset deres produksjon fordi de har gått tom for hard valuta, hovedsakelig amerikanske dollar, for å kunne betale for import av nødvendige råvarer.

Pakistan må i juni dekke rundt $ 7 milliarder i gjeldsnedbetalinger, og utsiktene til mislighold blir stadig større. Landets utenlandsreserver stuper og i tillegg, som for så mange andre land rundt om i verden, rammes de av den høyeste inflasjonen på flere tiår.

Da Moody’s i forrige uke kuttet landets kredittrating, sa ratingbyrået: «I den nåværende ekstremt skjøre situasjonen hva angår betalingsbalansene, kan det hende gjeldsdekningen ikke sikres i tide til å unngå mislighold.»

Helsesituasjonen, som ble hardt rammet av de store kapitalistregjeringenes nekting av å føre en politisk orientering for global eliminering av Covid-19, forverres overalt som resultat av dollarmanko og påfølgenede manglende evner til å anskaffe nødvendige medisinske forsyninger.

Over 20 land søker for tiden IMF-bistand, og land som Pakistan har sett deres valutakurs stupe.

Et av de største kursfallene var for Ghanas valuta, cedi, fra januar til oktober i fjor på 55 prosent. Det økte prisene på alle importerte varer dramatisk relatert landets valuta, og det på toppen av prisstigninger påført importer av gigantiske globale mat- og energiselskapers profittutskvising.

Dette knipetanggrepet som så mange fattigere land er fanget i åpenbares av de samlede gjeldsnivåene, som eskalerte som følge av pandemien.

Finansorganet Institute for International Finance (IIF) kalkulerte at den totale gjeldsbyrden i 2019, før pandemien rammet, for rundt 30 av de større landene i kategorien med lave til middels inntekter, var på $ 75 billioner. I desember i fjor hadde den steget til $ 98 billioner, der det meste av økningen kom i årene 2020 og 2021.

Samtidig har det vært en vesentlig økning av statsgjeld som har ført til restriksjoner på livsviktige områder av sosiale utlegg. Ifølge IIF utgjorde ved utgangen av 2022 de 30 utvalgte landenes totale statsgjeld nesten 65 prosent av deres samlede bruttonasjonalprodukt. Det er en økning på 10 prosentpoeng fra nivåene før pandemien, og den høyeste totale gjeldsnivået noensinne.

Rentene var i årene 2020 og 2021 svært lave da de store sentralbankene pumpet billioner av dollar inn i finanssystemet, etter Covid-utbruddet. Men i fjor, som respons på den raske stigningen av inflasjonen og frykten for den arbeiderklassebevegelsen det ville utløse, begynte de med rentehevinger med den raskeste raten sett på fire tiår.

En av konsekvensene var den økte verdien av den amerikanske dollaren, hvilket i sin tur førte til en stigning av inflasjonen internasjonalt fordi så mange råvarer som handles på internasjonale markeder er priset i dollar. Fluktueringene i valutamarkedene betyr at selv om dollarprisen på noen varer begynte å falle, benevnt i dollar, fortsetter i mange land den lokale inflasjonsstigningen på grunn av fall av deres egen valutaverdi relativt dollaren.

En nylig studie fra Bank for International Settlements (BIS), «sentralbankenes sentralbank», publisert denne måneden som del av bankens Kvartalsoversikt, Quarterly Review, avslørte et viktig skifte i det globale finanssystemets opersjoner, som nå har vesentlig internasjonal innvirkning, og spesielt for de fattigere landene.

Studien fant at det tidligere hadde vært en tendens til å oppveie for fluktueringer i råvareprisene. Det vil si, når prisene gikk opp hadde samtidig verdien av dollaren en tendens til å falle, og at importørlandene derfor til en viss grad ble skjermet fra effektene av råvarenes prisstigninger.

Men denne relasjonen er nå endret. Helt fram til 2021 hadde råvareprisene og dollarverdien en tendens til å forflytte seg inverst. Nå har imidlertid trenden snudd og de forflyttes i sanmme retning.

BIS-studien sier: «Følgelig, helheten av innvirkningene av svingninger i råvareprisene og dollarverdien på risikoen for stagflasjon pleide å oppveie hverandre, men i perioden fra 2012 til 2022 snudde trenden over til at de forsterker hverandre gjensidig.»

I inneværende års første uker var det spekulasjoner om at styringsrentene kunne se begynnelen av lempinger, og at presset på de fattigere landene og de såkalte framvoksende markedene kunne avta. Men i den siste perioden, med videreføringen av det sentralbankene omtaler som de store økonomienes «stramme arbeidsmarkeder», vil det ikke bli noen snuoperasjon.

Takten for rentehevinger kan i noen tilfeller reduseres, men hevingene kommer til å fortsette, og vil forsterke de allerede utålelige betingelsene for arbeiderklassen og de undertrykte massene i fattigere land, som utgjør vesentlige deler av verdens befolkning.

Nødvendigheten av arbeiderklassens enhetlige kamp mot hele profittsystemet, der den omfavner arbeidere i både de såkalt framskredne så vel som de mindre utviklede økonomiene, blir hamret inn av den daglige virkelighetens utvikling.