Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte den 11. mars 2020, for tre år siden, Covid-19 formelt som en pandemi. På det tidspunktet var det rundt 120 000 rapporterte infeksjonstilfeller og mindre enn 5 000 Covid-dødsfall i hele verden.
Det offisielle tallet på pandemiens dødsofre er nå 6,9 millioner, men det beste estimatet på det sanne antallet menn, kvinner og barn som har dødd er minst 21 millioner, tre ganger det offisielle tallet. Det vil si at mer enn 21 millioner mennesker ville vært i live i dag dersom pandemien hadde blitt avgrenset og kontrollert da den først oppsto tidlig i 2020.
For kontekst, koronaviruspandemien har på tre år drept flere mennesker enn alle krigsofrene under den første verdenskrig. Bare i USA er det 1,1 millioner offisielle Covid-dødsfall og i tillegg 300 000 overtallige dødsfall tilskrevet pardemien, derav minst 1 705 barn. Den totale per capita dødsraten nærmer seg stadig mer influensapandemien i 1918, den som ble kalt Spanskesyken.
I tillegg til de som har dødd lider titalls millioner fortsatt av ei lang rekke symptomer som har blitt gruppert under navnet Long Covid. Seinest i forrige uke fant en studie publisert i Journal of the American Medical Association at de som lider av Long Covid har høy risiko for «kardiovaskulære hendelser og forhøyet dødelighet av alle årsaker».
I et rasjonelt og vitenskapelig organisert samfunn ville menneskeheten nå feiret begynnelsen på slutten av sykdommen som oppsto for tre år siden. WHOs erklæring ville ha vært del av en verdensomspennende mobilisering for å teste for og spore viruset, for å ivareta de som hadde pådratt seg Covid-19 og for utvikling av behandlinger for dem plaget med ethvert uforutsett langtidssymptom.
De siste 150 årenes enestående vitenskapelige framskritt ville blitt anvendt til full effekt, og det nye og dødelige patogenet ville blitt eliminert og til slutt utryddet.
Under kapitalismen blir imidlertid årsmarkeringen karakterisert av nedleggelsen av Johns Hopkins Coronavirus Resource Center. De tre siste årene har deres sporer [‘tracker’] fungert som en hjørnestein for overvåking av tilfeller og dødsfall i sanntid, og andre data nødvendige for å få slutt på koronaviruset.
Johns Hopkins har sagt at årsaken til nedleggelsen er at delstater har sluttet å rapportere data. Framover vil de som har basert seg på Johns Hopkins i hovedsak være blinde for status av spredningen av den pågående pandemien.
Enda viktigere, fra kapitalistregjeringenes perspektiv, og da spesielt Biden-administrasjonen, er at slutten på Johns Hopkins-sporingen er del av ei politisk orienteringslinje som behandler pandemien som over. Selv om det er et gjennomsnitt av 500 personer som hver dag dør i USA og tusenvis internasjonalt, er det i media ingen dekning av sykdommen.
Bidens embetsperiode har vært karakterisert av betrebelsen for å overbevise befolkningen om at faren er over. Han har i løpet av hans embetsperiode avsluttet alle gjenværende avbøtende tiltak, inkludert bruk av ansiktsmasker. USA har ført an for opphevingen av alle begrensninger på spredningen av viruset over hele verden.
Prosessen nådde nye høyder ved starten av omikron-bølga i november 2021, da virusvarianten ble erklært «mild» og alle pretensjoner om en politikk for å stoppe sykdommens spredning ble droppet. Biden skøyv ansvaret for pandemiens fortsatte spredning over på dem som ikke var vaksinerte, og hevdet alle mennesker som tok vaksinen var «beskyttet mot alvorlig sykdom og død».
Det hvite hus igansatte en kampanje innrettet for, med Politico’s ord, å «kondisjonere amerikanere» til å akseptere permanent masseinfeksjon gjennom undertrykkingen av data. Det hvite hus instruerte delstater om å redusere hyppigheten av testing. Departemenet for helse og sosialtjenester tillot i januar ikke lenger sykehus å rapportere daglige tall for infeksjonstilfeller og dødsofre, og innen slutten av året hadde CDC avsluttet deres daglig rapportering.
Ved hver en vending har Bidens handlinger vært styrt av de samme interessene som hans forgjenger Donald Trump tjente, plasseringen av profitt over liv. Den amerikanske styringselitens fokus har helt siden pandemiens begynnelse vært å anvende den til å overføre astronomiske pengebeløp til finansoligarkiet.
Fra disse sosiale interessenes ståsted var befolkningens liv, og da spesielt de eldre amerikanerne og de funksjonshemmedes, som er uforholdsmessig sterkt berørte, å betrakte som verdiløse. Det er hva CDC-direktør Rochelle Walensky mente da hun i januar i fjor erklærte at det var «oppmuntrende» at kronisk syke mennesker utgjorde en stor andel av dødsfallene.
Ledende politikere, både Republikanere og Demokrater, så vel som vesentlige mediefigurer var alle i januar 2020 klar over den enorme faren viruset utgjorde, som da hadde dukket opp i Wuhan, Kina. Deres fokus var imidlertid ikke på å redde liv, men på å redde styringsklassens rikdommer.
Og følgelig festet kapitalistene. En Oxfam-rapport fra januar viste at verdens milliardærers rikdommer har økt med $ 2,7 milliarder hver eneste dag siden pandemien begynte, og at deres samlede formuer siden 2020 har økt med $ 26 billioner.
Som profittene har skutt til værs, har også antallet dødsofre. Pandemiens treårsdag fant også sted samtidig med Economist’s oppdatering av estimatet på overtallige dødsfall tilskrevet Covid-19.
Den politiske retningslinja for massedød i USA har siden blitt implementert internasjonalt. Kina, den ene skansen mot masseinfeksjonspolitikken med deres Zero-Covid-tiltak, droppet deres politikk ved slutten av fjoråret, under sterkt press fra internasjonal finanskapital. Antallet dødsofre som konsekvens er kolossalt, og ifølge noen anslag over 1 million.
Pandemien har også besørget en anledning for fascistideologen Steve Bannon og hans utflyttede kinesiske medtenkere til å pønske ut og promotere Wuhan-lab-løgna, konspirasjonsteorien om at Covid-19 ble utviklet i et kinesisk laboratorium, muligens med amerikansk finansiering, for så å bli sluppet løs på verden. Denne løgna, som ikke har noe grunnlag i vitenskapelige fakta, har i løpet av pandemien blitt grepet til over hele det politiske spekteret i USA, for å demonisere Kina og forme den offentlige opinionen for krig.
Wuhan-lab-løgna har også blitt anvendt for å oppildne til angrep på forskere, og vitenskapen mer generelt. Pandemiens farer, og spesielt konsekvensene av Long Covid, ble tilslørt, og forskere som har tilbrakt flere tiår som ledere innen feltet epidemiologi, har blitt hetset og utskjelt.
I motsetning til styringsklassens respons på pandemien bestrebet arbeiderklassen seg for å iverksette tiltak for å redde liv. Da pandemien spredte seg i mars 2020, gikk arbeidere i spissen for nedstenging av fabrikkanlegg og andre tiltak, som til slutt tvang fram nedstengingene i 2020 og deler av 2021.
At nedstengingene ble avsluttet før pandemien var undertrykt var et direkte resultat av høyreorienterte og fascistiske provokasjoner forfektet av Trump og hans like i andre land, som Jair Bolsonaro i Brasil og den tidligere britiske statsministeren Boris Johnson, for prematurt å få hevet nedstengingene og få arbeidere tilbake i arbeid for å betale for de store redningspakkene.
Opphevingen av nedstengingene hadde dessuten tverrpartistøtte og ble av sekskapsmediene promotert som det riktige politiske veivalget. Det var i løpet av denne tiden New York Times-spaltisten Thomas Friedman utformet uttrykket: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen.»
Det er bemerkelsesverdig at mange fortsatt bekymrer seg for viruset, til tross for de tre siste årenes uopphørlige propagandakampanje for å bagatellisere sykdommens farer, og på egne vegne prøver å beskytte seg. En Gallup-undersøkelse publisert torsdag viste at 15 prosent av amerikanerne fortsatt isolerer seg helt, eller for det meste, og at 35 prosent i det minste isolerer seg delvis.
Enda viktigere er at det internasjonalt er en akselererende bevegelse av arbeiderklassen, som er den viktigste støttebasen for å kunne få eliminert og utryddet Covid-19. Millioner av arbeidere i Frankrike, Tyskland og over hele Europa har de siste ukene gått ut i streik, mot kutt i lønninger, rettigheter og levekår. I Hellas har hundretusener protestert mot politikernes ansvar for den fatale togulykka. Politistatlige tiltak gjenopplives i Sør-Korea for å få lagt lokk på sosiale uroligheter. Bilarbeidere i USA mobiliserer mot Caterpillar, et selskap med dype bånd til den amerikanske krigsmaskina.
Det må bli et skjæringspunkt mellom denne bevegelsen og kampen mot Covid-19. Det fordres, nødvendigvis, en globalt koordinert respons for å konfrontere en pandemi, og arbeiderklassen er den eneste eksisterende internasjonale sosiale kraften i stand til å ta på seg denne monumentale oppgaven. Å få slutt på pandemien, i tillegg til kampen mot klimaendringer og faren for atomkrig, står på agendaen som de mest kritisk viktige oppgaver arbeidere og unge i dag konfronterer.
Dette fordrer det politiske perspektivet for internasjonal sosialisme. Pandemien kan ikke løses utelukkende på et medisinsk eller vitenskapelig grunnlag. Det må en politisk kamp til, mot den kapitalistiske samfunnsordenen som i utgangspunktet lot viruset blomstre, og bevisst har nektet å forberede seg for nye varianter og helt nye pandemier. Arbeidere må innrette seg etter deres medmennesker i alle land, avvise alle former for fordommer og nasjonalisme, og slåss for å omorganisere samfunnet på et høyere, rasjonelt, vitenskapelig og sosialistisk grunnlag.