Stiftelsesmøtet for No2Nato fant sted 25. februar i Bolivar Hall, i det sentrale London. Andre lokaler hadde nektet deres vertskap for arrangementet på grunn av gruppas uttalte motstand mot NATOs krig mot Russland i Ukraina, med henvisning til frykt for voldelige motprotester.

Bolivar Hall ble tilgjengeliggjort av den venezuelanske ambassaden, selv om salens begrensede størrelse betydde at stevnet ble delt opp i fire sesjoner, hver med 160 deltakere.

George Galloways parti Workers Party of Britain, og Socialist Labour Party, grunnlagt av Arthur Scargill, tidligere leder av gruvearbeiderfagforeningen National Union of Mineworkers, nå ledet av forhenværende Labour Party-MP Chris Williamson, som i partiets heksejakt ble utvist som antisemitt – var medarrangør for stevnet. Galloway, Williamson og Andy Hudd, visepresident for lokførerfagforeningen ASLEF, ble nominert som No2Natos «midlertige» ledere.

Galloways politiske opprinnelser er fra stalinisme og Labourisme, men han har i mange år beveget seg i høyreorienterte kretser. Det han har bibeholdt fra stalinismen, tiår etter at byråkratiet ødela Sovjetunionen, gjenopprettet kapitalisme og muterte til et mafiatype oligarki, er en heftig britisk nasjonalisme.

Han er ideelt plassert for å lede en bevegelse som opponerer mot NATO innen konteksten av å forfekte en alternativ utenrikspolitikk for britisk, og med betydelig mindre entusiasme fra Galloways side, europeisk imperialisme. Mot Storbritannias allianse med USA tar No2Nato til orde for en global allianse med «framvoksende makter» anført av Kina, som angivelig skal innvie en ny multipolar verden, og skape verdensfred.

Etter et bidrag fra Peter Ford, tidligere britisk ambassadør til Bahrain og Syria, og en kritiker av NATO-krigene i Irak og Syria, sa Galloway: «Som jeg skulle ønske du fortsatt var i utenriksdepartementet og anvendte noe av denne visdommen. Formålet med en regjering, et utenriksdepartement, det er å beskytte det britiske folks og de britiske interessers sikkerhet.»

Beskyttelsen av de britiske interesser førte Galloway til å foreslå at «Monroe-doktrinen var USAs proklamering den gang at de ikke ville tolerere noen europeisk innblanding på de amerikanske kontinenter. Jeg sier, vi trenger en europeisk Monroe-doktrine.»

Galloways kritikk ble tatt opp av dr. David Miller, akademikeren som fikk sparken fra Bristol University for å ha kritisert israelsk undertrykking av palestinerne, på Palestine Declassified vist på Irans Press TV der han sammen med Chris Williamson er programvert. Han hevdet: «USA er involvert i en prosess der de prøver å ødelegge europeiske land. Det er hensikten med det hele, rett og slett å ødelegge Europas økonomier. Selvfølgelig, det var alltid poenget med NATO. Det var å holde Tyskland nede og Russland ute. Og dét er fortsatt poenget med NATO – å ødelegge muligheten for at Tyskland kan velge en uavhengig kurs. Og folk i Europa innser, ikke bare støtter vi en slutt på krigen i Ukraina, vi må også rette oss direkte mot den amerikanske imperialmakten, som undertrykker oss alle.»

Antiamerikanisme, ikke antiimperialisme

Grunne og forenklede påstander om at de europeiske imperialiststatene er undertrykt av amerikansk imperialisme bekrefter at No2Nato ikke er en genuint antiimperialistisk organisasjon. Organisasjonens forfektere opponerer mot hevdelsen av amerikansk globalt hegemoni fordi det truer et øvre middelklassesjikts komfortable sosiale posisjon, som ser deres privilegerte eksistens truet av Washingtons rovgriske ambisjoner blåse verden i lufta. Som respons foreslår de opprettelsen av en global allianse av oppadstigende kapitalistmakter, der USA, Storbritannia og Europa må akseptere en uunngåelig reduksjon i deres globale posisjon.

Galloway insisterer på at No2Natos viktigste distinksjon fra Stop the War Coalition, drevet av pseudo-venstre-gruppa Counterfire og Det britiske kommunistpartiet (CPB), er at hans nye allianse ikke kritiserer Russland, bare NATO.

Som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har forklart, krigens karakter kan ikke bestemmes av det faktum at Russland den 24. februar 2022 invaderte Ukraina. Forut for den beslutningen var NATOs utvidelse opp til Russlands grenser, og en lang kampanje for å gjøre Ukraina til en frontlinjegarnisonstat, som del av Washingtons pådriver for å sikre deres globale hegemoni, sentrert på ødeleggelsen av Kina som en økonomisk rival. Dette har vært USAs strategiske siktemål siden Sovjetunionens oppløsing i 1991, og var grunnlaget for å støtte Maidan-kuppet i 2014, den reelle begynnelsen av krigen som Kiev nå fører med NATOs oppbakking.

Dette verken unnskylder eller rettferdiggjør imidlertid Putins nasjonalistiske respons med å invadere Ukraina. Putin er en representant for Russlands kriminelle kapitalistoligarki som oppsto som resultat av stalinismens svik av den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i 1917, akkurat som Zelenskyj representerer dens ukrainske motpart. Putins invasjon av Ukraina var et katastrofalt feilkalkulert forsøk på å presse Washington til å trekke seg tilbake, og erkjenne den russiske kapitalismens nasjonale interesser.

Det å by støtte til Putins storrussiske sjåvinisme er et politisk svik mot den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen, og ei politisk gavepakke til NATO-apologetene. En sosialistisk opposisjon til NATOs krig betinger en kamp for å forene Russlands og Ukrainas arbeiderne mot såvel Putin som Zelenskyj.

Galloways blinde øye for hva Putin-regimet angår er ikke bare bakrusen fra hans stalinistiske fortid. Det er tilknyttet hans bestrebelser for å erkjennes som den fremste forfekteren for Storbritannias reorientering i retning av Kina, som No2Nato fremmer som hjørnesteinen i en strategi for fred.

En ny multipolar verden?

Paneltaleren Craig Murray, en tidligere britisk diplomat, ble av den pro-Putin-apologien han fikk høre beveget til å opponere mot presentasjonene av Russland som «de gode gutta» i Ukraina-krigen. Det førte til en åpent offentlig kritikk fra Galloway, som hevdet at i lys av de «store endringene som finner sted i verden, er det ikke nødvendig for hverken Craig eller meg å like eller mislike disse nye oppadstigende økonomiske maktenes ledere».

Galloway hevdet bastant at «de tektoniske platene har helt klart forflyttet seg, og jordas dominans av imperialistklubben kjent som NATO er, rett for våre øyne, nå i ferd med å ta slutt. En ny multipolar verden blir født.»

«Dette er åpenbart, ikke bare på slagmarka ... det blir demonstrert på den økonomiske slagmarka, kanskje der enda mer betydelig.»

Han hevdet at krigen i Ukraina «med et tiår, kanskje to tiår, har aksellerert framveksten av en genuint multipolar verden», som involverer Russland, India, Latin-Amerika og Sør-Afrika, men hvor den ledende posisjonen, økonomisk og politisk, tilfaller Kina… De dager da Kina kunne beordres rundt av utlendinger er over, over, over, over…. Sola står opp i øst. Den økonomiske makten har forflyttet seg til østen.»

Den mest ekstensive presentasjonen av dette scenarioet ble utlagt av rapperen Lowkey. Han klaget over at USA «har konsolidert deres militære overherredømme i Europa», og erklærte at Storbritannia «ikke er et suverent land» fordi det er «12 000 amerikanske soldater her i landet... Macron har rett, USA er ikke en alliert av europeiske land.»

Svaret på USAs hegemoni, med de europeiske maktene som lojale undersåtter, er å finne i Kinas økonomiske framvekst. USA og Europa forsøkter å «motsette seg historiens naturlige pendelsvingning» og deres uunngåelige formørkelse. Perioden med britisk og siden amerikansk imperialisthegemoni ble framstilt som en historisk uunngåelighet.

«Kina er uunntvistelig den største, og fortsatt den største eksisterende politike enheten. Den er mer enn 2 000 år gammel og som sivilisasjon faktisk fire tusen til fem tusen år gammel. Og det var fire til fem forskjellige perioder av menneskehetens historie der Kina var verdens mest framskredne land... Nå er vi på stupet av den sjette gangen i menneskehetens historie der Kina vil bli verdens mest framskredne land. Det er et faktum, hvorvidt de liker det eller ikke.»

Konklusjonen trukket er at det må pålegges Storbritannias regjering press for å unngå å «feste seg til USA, og en projisering av en slags angelsaksisk makt», for ikke å prøve å gå «mot historiens naturlige gang» og med det blåse verden i lufta i forløpet.

Lowkeys tale var pepret med retoriske spørsmål, som: «Kan Storbritannia tilpasse seg en verden der engelsk kanskje ikke lenger er lingua franca for business?» og «Hvordan kan ydmykhet bli noe som er del av britisk diplomati?»

No2Natos formål er, «som det har vært antikrig-bevegelsers jobb i denne byen, å sørge for at vi holder dem til ansvar, og begrenser deres logikk. Vi begrenser parametrene for hva de er i stand til å gjøre.»

Galloway oppfordrer til enhet mellom «venstre» og «høyre»

Galloways nasjonalistiske og prokapitalistiske agenda gjør ham til en bitter motstander av kampen for å bygge en antikrig-bevegelse basert på arbeiderklassen, og et sosialistisk perspektiv. Han og andre forfektere for No2 forfekter det som sekterisme, som fremmedgjør høyreorienterte individer og tendenser som ellers ville kunne vinnes til en antikrig-posisjon.

No2Nato fremmes som den britiske greina av en ny global antikrig-bevegelse basert på en sånn allianse av «venstre» og «høyre» som står sammen med Rage Against the War Machine i USA og i Tyskland med Sahra Wagenknechts Opprør for Fred. Den ledende kraften i Rage Against the War Machine er det høyreekstreme Libertarian Party, et parti støttet av representanter for Trump-fløyen av Det republikanske partiet, og selverklærte fascister. Wagenknecht har i Tyskland betydelig støtte fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), og fra ledende militære individer.

Galloway erklærer i likhet med dem at å få en slutt på krigen i Ukraina og kunne forhindre nukleær utslettelse, det er å overskride alle politiske skillelinjer, til og med å gjøre dem utrangsjerte. Han anvendte hans styrestiftende bemerkninger til å proklamere: «Her er det, i motsetning til i andre organisasjoner, ingen ideologiske blodprøver. Her ønsker vi alle velkommen, fra venstre til høyre og tvers igjennom sentrum. Enten dere opponerte mot den forrige krigen eller ikke, om dere har tjent deres tid i en eller annen av de politiske strømningene. Ingenting av det betyr noe.»

Nick Brana, en tidligere rådgiver for Bernie Sanders, og nå leder av People’s Party i USA, ble hyllet som legemliggjøringen av dette perspektivet, som hadde «mottatt sekterernes helt forutsigbare mursteinskølle» som resultat, men «så visst var USAs folks håp, om enn det er deres sak.»

Brana skrøyt av at Rage Against the War Machine hadde bygget deres stevne ved å «fjerne alle de andre lakmustestene, og ved å si at dere ikke trenger å oppfylle noen andre slags ideologiske kriterier». I samme ånd beskrev han Libertarian Party som hans og Galloways «kamerater».

Galloway har vært den mest konsekvente forfekter for det reaksjonære perspektivet av å bygge bevegelser som omfatter både «venstre» og «høyre», basert på anliggender som angivelig overskrider slike foreldede politiske distinksjoner. Der han først framsto som en internasjonal politisk størrelse på grunnlag av hans motstand mot Irak-krigen i 2003, har han mange år tilfreds og fortrolig forflyttet seg i høyreorienterte kretser.

Som en leder av «Left Leave»-kampanjen, som besto av Kommunistpartiet i Storbritannia (CPB), Socialist Workers Party og Counterfire, hevdet han at Storbritannias uttreden av EU i Brexit-referendumet 23. juni 2016 var et progressivt utviklingstrekk, fordi det gjenopprettet Storbritannias suverenitet, og ville åpne døra for en venstreorientert Labour-regjering ledet av Jeremy Corbyn.

Han delte 19. februar 2016 plattform med Nigel Farage, fra antiimmigrantpartiet UK Independence Party (UKIP), sammen med representanter fra Tory Party’s erke-Thatcherist-fløy. Hans bemerkninger sentrerte seg den gangen om påstanden at «venstre» og «høyre» måtte forenes for å forsvare britisk suverenitet, inkludert «retten til å bestemme hvem som kan få komme og leve og arbeide i Storbritannia, hvem vi kan få utvist fra Storbritannia, hvilket nivå av budsjettunderskudd vi kan operere i Storbritannia, eller hva vår utenrikspolitikk i Storbritannia skal bli.»

For at Storbritannia fritt skulle kunne handle «med Samvelde-landene» og «med Brasil, med Russland, med India, med Kina, med Sør-Afrika, med Iran der solen står opp, og ikke går ned, og der hvor de fleste av verdens kunder faktisk lever ... vel, det er internasjonalisme.»

Han erklærte at den andre verdenskrig var «our finest hour [‘vår fineste stund]. Da vi alle gikk fram sammen – Mr. Churchill og Mr. Atlee og Mr. Bevan ... Det er hva vi gjør her i kveld.» På Twitter la han om Farage til: «Vi er ikke kompiser. Vi er allierte i én sak. Som Churchill og Stalin ...»

Socialist Equality Party (SEP) skrev [engelsk tekst], at ikke bare forkludret Galloway klasselinjene – han utraderer dem. «En sosialists første forpliktelse er å motsette seg sammenblandingen av klassebannere. I referendumet betyr det å avvise alle appeller til den arbeidende befolkningen om å falle inn bak den ene eller den andre fraksjonen av borgerskapet, som utelukkende slåss seg imellom om hvilken strategi som best opprettholder britisk imperialismes interesser.»

«Det å gjøre noe annet, og på noen som helst måte støtte de nasjonalistiske og prokapitalistiske agendaene fremmet av både kampanjene for ‘remain’ og ‘leave’ sår farlig politisk forvirring, og svekker arbeiderklassens politiske forsvar, i en tid da nasjonalismens og xenofobiens giftige eim mot migranter, og for militarisme, forurenser Storbritannia, Europa og hele verden.»

SEPs erklæring i anledning 20216-referendumet rettet oppmerksomhet til den mest notoriske av alle typer «venstre-høyre»-allianser, som den forfektet av Galloway – det staliniserte tyske Kommunistpartiets (KPD) støtte for Hitlers naziparti i 1931-referendumet det initierte. Med KPDs henvisning til et felles mål med nazistene om å anvende det «røde referendum» for å fjerne Sosialdemokratene fra makten i Preussen, hevdet Kommunistpartiet det ville være et skritt i retning av en «folkets revolusjon».

Trotskijs kritikk av KPD tjener som en knusende tiltale av rollen Galloway og pseudo-venstre-forfekterne for «Lexit» spilte i Brexit-referendumet. Han forklarte at det «røde referendum» ikke besørget noen mulighet til å skille mellom opposisjon fra revolusjonært tenkende arbeidere og Sosialdemokratene i deres rolle i å forsvare tysk imperialisme, fra fascistenes nasjonalistiske agenda. KPD overlot det politiske initiativet til nazistene, akkurat som Galloway et al. overga lederskapet til UKIP og Tory-høyres nasjonalistiske og pro-kapitalistiske opposisjon mot EU.

I mai 2019 internasjonaliserte Galloway hans «venstre-høyre» agenda i Almaty, Kasakhstan, der han på Eurasia Media Forum delte plattform med Trumps fascistrådgiver Steve Bannon. Bannon erklærte at høyreorienterte nasjonalistkrefter var på frammarsj over hele Europa, fordi «folk forstår at den største mengden kontroll de kan ha er på nasjonalt nivå, ikke på et amorft transnasjonalt nivå. Man ser en økning i nasjonalisme, og det er positivt ... Brexit og [Trumps seier] henger uløselig sammen... Det er et opprør fra arbeiderklassefolk, spesielt i land med tidligere tung produksjon, som nå lever under en ny livegenskap... Den dagen er forbi.»

Galloway berømmet Bannon for hans innsikter, der han repliserte: «Jeg er en arbeiderklassemann fra den samme etno-religiøse bakgrunn som Steve Bannon, selv om vi har mange andre meningsforskjeller. Men våre folk, uansett hudfarge, uansett hvor de kom fra, hvordan de enn ber, de hevder seg. Og elitenes dag er over... Det handler om demokrati, ikke nasjonalisme. Steve Bannon har rett. Den eneste måten man har noen sjanse til å kontrollere elitene og monopolene og utbytterne, det er på nivå av nasjonalstaten.»

Motsatte perspektiver: Sosialistisk revolusjon eller kapitalisme for alltid

Det å forfekte en kampanje i allianse med det ytre høyre for å presse britisk og amerikansk imperialisme til å «gå mildt inn i den gode kveld» som et virkemiddel for å opponere mot krig er ganske enkelt politisk groteskt. Det artikulerer posisjonen til et sjikt av småborgerskapet som er vettskremt av trusselen om krig, men samtidig fiendtlig innstilt til en kamp mot denne trusselen fra arbeiderklassen, og besatt av en helt grenseløs tro på kapitalistsystemets langsiktige levedyktighet.

World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd holdt i januar 2006 et styremøte i Sydney, Australia, der styreleder David North leverte åpningsrapporten.

North insisterte på at formuleringen av et revolusjonært perspektiv for arbeiderklassen kamp «må utgå fra en presis og nøyaktig forståelse av det verdenskapitalistiske systemets historiske utvikling.»

«Analysen av kapitalismens historiske utvikling må besvare det følgende essensielle spørsmål: Beveger kapitalismen seg, som et verdensøkonomisk system, langs et oppadgående utviklingsforløp og nærmer seg fortsatt sitt høydepunkt, eller er den i tilbakegang, der den til og med stuper mot en avgrunn?»

Deretter skisserte han to uforsonlig motstridende oppfatninger.

«Den marxistiske posisjonen er, som vi vet, at det verdenskapitalistiske systemet er i et framskredent krisestadium – utbruddet av verdenskrigen i 1914, etterfulgt av Den russiske revolusjon i 1917, representerte faktisk et fundamentalt vendepunkt i verdenshistorien. De krampaktige begivenhetene i de mer enn tre tiårene siden utbruddet av den første verdenskrig og til avsluttingen av den andre i 1945, viste at kapitalismen hadde utlevd sitt historisk progressive oppdrag, og at de objektive forutsetningene for den sosialistiske transformasjonen av verdensøkonomien hadde oppstått. At kapitalismen overlevde disse tiårenes krise var i vesentlig grad resultat av fiaskoen og sviket begått av lederskapets for arbeiderklassens massepartier og organisasjoner, framfor alt de sosialdemokratiske og de kommunistiske partiene og fagforeningene. Foruten deres svik ville verdenskapitalismens restabilisering etter den andre verdenskrigen – der de trakk på USAs fortsatt betydelige ressurser – ikke vært mulig. Til tross for etterkrigstidens stabilisering vedvarte arbeiderklassens opposisjon mot kapitalismen og imperialisme, så vel som fra de globale undertrykte massenes i de gamle koloniområdene; men denne opposisjonens revolusjonære potensiale ble undertrykt av de gamle byråkratiske organisasjonene.

«Sviket av, og nederlagene for massekampene på 1960- og 1970-tallet, ryddet til slutt veien for en kapitalistisk kontraoffensiv. De økonomiske prosessene og de teknologiske endringene som muliggjorde kapitalistsystemets uforlignelige globale integrasjon, knuste arbeiderklassens gamle organisasjoner, baserte på nasjonale perspektiver og politikk. Sammenbruddet av de stalinistiske regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa – basert på det bankerotte antimarxistiske programmet for en nasjonalistisk pseudo-sosialisme – var denne prosessens enderesultat.

«Den historiske krisa vedvarte og ble stadig dypere, til tross for kapitalismens raskt territoriale ekspansjon på 1990-tallet. Globaliseringsprosessene, som viste seg skjebnesvangre for de gamle arbeiderbevegelsene, hevet motsetningen mellom kapitalismens globalt integrerte karakter som verdensøkonomisk system og nasjon-stat-strukturen kapitalismen historisk er forankret i og ikke kan unnslippe fra, til et uforlignelig spenningsnivå. Denne motsigelsens i det alt vesentlige uløselige karakter – eller i det minste dens ‘uløselighet’ på noe som helst progressivt grunnlag – kommer daglig til uttrykk i den økende uorden og vold som kjennetegner vår nåværende verdenssituasjon. En ny periode av revolusjonær omveltning er innledet. Dette er, veldig kort, den marxistiske analysen.»

Deretter framla han en «kontrathypotese» som definerte det pseudo-venstres politikk, sett fra det stalinistiske og semianarkistiske miljø.

«Det marxistene, for å anvend Leo Trotskijs blomstrete formulering, kalte «kapitalismens dødskramper», var snarere dens voldelige og langstrukne fødselsveer. Det tjuende århundres forskjellige sosialistiske og revolusjonære eksperimenter var ikke bare premature, men i all hovedsak utopiske. Det tjuende århundres historie må leses som kapitalismens historie, der den overvinner alle hindringer for markedets ubønnhørlige triumf som det øverste økonomiske organiseringssystemet. Sovjetunionens fall og Kinas overgang til markedsøkonomi representerte denne prosessens kulminasjon. Dette tiåret, og etter all sannsynlighet, tiåret som følger, vil fortsette å bevitne kapitalismens raske ekspansjon i hele Asia. Denne prosessens viktigste element vil bli framveksten av Kina og India som modne og stabile verdenskapitalistiske makter.»

North stilte spørsmålet:

«Er det rimelig, i lys av all tidligere historisk erfaring, å forestille seg et sett av betingelser som tillater det kapitalistiske verdenssystemet å løse, eller i det minste å kunne begrense og kontrollere, de mange potensielt eksplosive problemene som allerede er synlige i den økonomiske og politiske horisonten, før de truer den eksisterende verdensordenens selve eksistens?

«Vurderer vi det som sannsynlig at geopolitiske og økonomiske konflikter mellom de store verdensmaktene, innen rammeverket av imperialistsystemet, vil bli løst på grunnlag av forhandlinger og multilaterale avtaler før disse tvistene når, og sågar forbigår, det punkt hvor de dypt destabiliserer internasjonal politikk?

«Er det sannsynlig at tvister om tilgangen til og kontrollen over råvarer som er kritisk viktige for den økonomisk utviklingen – spesielt, men ikke begrenset til, olje og naturgass – kan løses uten voldelig konflikt?...

«Vil USA være beredt til å trekke seg tilbake fra deres hegemoniske ambisjoner, og akseptere en mer egalitær fordeling av global makt mellom stater? Vil de være beredt til å gi etter, på grunnlag av kompromisser og innrømmelser, til økonomiske og potensielle militære konkurrenter, om de enn er i Europa eller i Asia?

«Vil USA nådig og fredelig imøtekomme Kinas økende innflytelse?

«På den sosiale fronten, vil den svimlende stigningen av sosial ulikhet på tvers av hele Nord-Amerika, i Europa og Asia kunne fortsette uten å generere betydelige og til og med voldelige nivåer av sosial konflikt? Støtter USAs politiske og sosiale historie synspunktet at den amerikanske arbeiderklassen i år og tiår fremover, uten betydelig og bitter protest, vil akseptere en vedvarende nedadgående spiral av deres levestandarder?»

North konkluderte med å advare: «De som vil svare bekreftende på alle spørsmålene stilt ovenfor, de satser tungt mot historiens lærdommer.»

Årene siden den rapporten ble avlevert har bekreftet at ingen slik fredelig løsning av verdensimperialismens krise er mulig. Amerikansk imperialisme driver hodestups i retning av en direkte krig med Moskva og Beijing, i stedet for å avgi verdensscenen til Kina, og truer med det menneskehetens overlevelse.

Men de samme årene siden har også bekreftet at arbeiderklassen over hele verden ikke er beredt til å akseptere den svimlende stigningen av ulikhet, og nå forflytter seg inn i en ny æra av massekamp.

Dette er de politiske og sosiale realitetene som bestemmer karakteren av antikrig-bevegelsen som må bygges. Ikke utviklingen av en multipolar kapitalistverden, men framveksten av en global imperialismekrise der bare kapitalismens revolusjonære omveltning kan forhindre en nedstigning til avgrunnen. Det er en genuin antikrig-bevegelses oppgave å vende seg til arbeiderklassen, og intervenere i alle dens kamper, og å forene arbeidere og unge mennesker i hvert et land mot kapitalistklassen, alle dens regjeringer og statsapparater, og for sosialisme.