Socialist Equality Party (UK) holdt fra 6. til 12. oktober en serie offentlige møter med tittelen «The Socialist Answer to Brexit: For the United Socialist States of Europe». Møtene, som ble holdt i London, Manchester, Sheffield, Bradford, Glasgow og Cambridge ble adressert av SEPs nasjonalsekretær Chris Marsden.
***
Formålet med denne ukas møter er å diskutere de grunnleggende politiske spørsmålene som krisen rundt Brexit har reist for arbeiderklassen.
Situasjonen endrer seg fra dag-til-dag, men én ting er sikkert: Hvorvidt Boris Johnson oppnår en avtale med EU eller ikke, hvorvidt den kommer gjennom Parlamentet eller ikke, hvorvidt-eller-ikke det blir en ny folkeavstemming – ingen av sidene i Brexit-debatten, hverken Remain eller Leave, vil akseptere legitimiteten til den andres «seier». Storbritannias styringseliter vil fortsette å rive opp hverandre. Brexit vil vedvare å være den alvorligste politiske styringskrisen for Storbritannias styringselite siden slutten av andre verdenskrig.
Og hvordan skal arbeiderklassen tolke dette? Guardian publiserte en artikkel denne måneden som rapporterte en observasjon fra flere språkforskere om at begreper relaterte til Brexit vokser for raskt til at allmennheten klarer å holde tritt.
Tony Thorne, basert ved King's College London, ber om hjelp til å bygge ei offentlig ordliste av «Brexitspeak» og om «populismens giftige terminologi», etter å ha listet opp mer enn 200 begreper som har florert de siste årene, som han sier gjenspeiler «et knust politisk landskap».
Thorne sier at «folk burde gjøre seg kjent med dem, ellers risikerer de å bli snakka-rundt og lurt [‘bamboozled and duped’].»
Men med all mulig unnskyldning til professoren, vil det imidlertid for å skjære gjennom forvirringen generert av Brexit behøves mer enn ei ordliste – selv om jeg er sikker på at mange her i dette publikum ville sette stor pris på den!
Forvirringen er ikke bare ganske enkelt over terminologi, men om Brexit-politikken slik den forstås av marxister – det vil si om de sosiale interessene de stridende fraksjonene representerer i virkeligheten, snarere enn de storslåtte og falske påstandene de fremmer om seg selv.
Vi har Boris de Pfeffel Johnson, den Eton-utdannede Thatcheristen som tjener tilsvarende £ 2 291 per time [NOK 26 914] bare for å skrive sin spalte i Daily Telegraph, og den like skabbete Nigel Farage, en privatskolegutt og tidligere City of London-trader – som begge poserer som forsvarere av «Folkets vilje», og av det britiske Parlamentets suverenitet mot Brüssel-byråkratiet.
Så har vi the Remainers [de som vil ‘Forbli i EU’], anførte av en allianse av hatende Thatcherister og Blairister fra Labour Party, som også hevder å representere befolkningens vilje (men i 2019 til forskjell fra i 2016) også som «lovens styre» [‘the rule of law’], og selvfølgelig, den parlamentariske suverenitet.
Det er inn bak den ene eller den andre av delen av disse kyniske høyreorienterte hyklerne, pro-business-politikerne og fiendene av arbeiderklassen vi blir fortalt av de profesjonelle løgnhalsene i hovedstrømsmediene at vi må velge side.
At en slik situasjon har vedvart i tre år er en slående fordømmelse av alle de tendensene som utgir seg å tale på vegne av arbeiderklassen – der de selv har skapt en situasjon der millioner definerer seg selv, og deres politikk, ikke i kraft av deres klasseposisjon, men der de heller tilskriver en klasseposisjon til hvorvidt en person støtter Brexit, eller ikke.
Fra den ene siden blir vi fortalt at Brexit på en-eller-annen måte representerer den ekte arbeiderklassen i Nord, som er forrådt av den «kosmopolitiske eliten» bekymret med å sikre deres egen angivelige «privilegerte eksistens». Fra den andre siden at Brexit-tilhengere er aldrende rasistiske troglodytter – som må bekjempes i allianse med den i hovedsak progressive overklassen og EU, som vi alle angivelig skal ha så-mye-mer til felles med, sosialt og kulturelt.
Dere her i dag representerer de delene av arbeiderklassen som avviser slikt splittende politisk vissvass og søker etter et alternativ som hele arbeiderklassen kan mobiliseres på, på-tvers-av alle kunstige skiller av etnisitet, nasjon, region og generasjoner, mot den felles klassefienden.
Dere er her fordi dere har lest World Socialist Web Site, eller fulgte Socialist Equality Party (SEP) [Sosialistisk Likhetsparti] over noen tid, og fordi dere derfor enten er enige i det uavhengige sosialistiske perspektivet vi fremmer, eller dere vil finne ut mer om hva vi står for. Det er min intensjon her i dag å forklare hvorfor vi har inntatt det standpunkt vi står for, og hvorfor det å overbevise millioner flere både er nødvendig, og mulig – forutsatt at de som er ansvarlige for å så slike farlige splittelser blir avkledd, og at deres rolle som arbeiderklassens villedere og feilundervisere blir politisk avslørt.
Sent i forrige måned publisert vi en perspektivtekst i WSWS som har blitt bredt sirkulert under kampanjen for dagens møte, og som hadde samme tittel: «Det sosialistiske svar på Brexit: for De forente sosialistiske stater av Europa.»
Der vi bemerket at Brexit-konflikten har fremprovosert en styringskrise for britisk imperialisme som har få historiske presedenser, og forklarte at dette har tjent til å avsløre det terminale forfallet av parlamentarisk styre – slik at Johnson nå fortsetter mot sine motstandere, anført av Labours Jeremy Corbyn, som han vet frykter å gjøre noe som kan antenne en bredere opposisjon, inkludert å holde et generalvalg. Teksten konkluderte som følger:
«Bare en frisk politisk vending basert på klassekampen tilbyr en måte å slåss imot. Parlamentet er vitterligen et råtnende lik, der ingen fraksjon fra den regjerende klassen har noen genuin bekymring for demokratiske rettigheter. ...»
«Brexits reaksjonære nasjonalistagenda kan ikke motarbeides av en dreining til EU, som bygger sine egne militære kapasiteter, og som senest denne uka signaliserte sin støtte til USAs krigsforberedelser mot Iran, og som bygger grensemurer og konsentrasjonsleirer for migranter og som viderefører nedskjæringstiltak like brutale som de planlagt av de hårdnakkede Brexiteer-ene.»
Vi insisterte også:
«Ingen motstand mot disse planene er å forvente fra Corbyns side, som har hatt som sin eneste funksjon de siste-fire-årene å sikre at det ikke oppstår noen organisert politisk kamp mot styringsklassen. I dag snakker han åpent som en potensiell leder for en «caretaker»-regjering [«vaktmester»-regjering] og som britisk imperialismes potensielle frelser. ...»
«Det som nå er nødvendig er at arbeiderklassen begynner kampen for å ta statsmakt, for en arbeidernes regjering og for sosialisme. Svaret på Brexit-krisen er ikke enhet med EU, men klasseenhet i en kontinentdekkende kamp mot alle Europas regjeringer, for De forente sosialistiske stater av Europa.»
Jeg vil gå inn disse sentrale saksanliggendene, og gjennomgå SEPs historikk siden Brexit-referendumet ble kunngjort. Den 29. februar 2016 meldte SEP erklæringen: «For an active boycott of the Brexit referendum» [lenke til den engelske teksten: ‘For en aktiv boikott av Brexit-referendumet.’] Etter en konkret undersøkelse av problemstillingene konkluderte vi med at ingen av alternativene kunne støttes. Vi forklarte at selv om folkeavstemmingen den 23. juni ble fremstilt som den mest demokratiske av instrumenter, fordi den skulle la «folket» få bestemme, var den høyst udemokratisk.
Det var bare et binært valg som kunne treffes, enten å forbli eller å forlate [‘Remain or Leave’], og det var ingen anledning til å registrere noe argument for hvorfor en var for eller imot å forbli i EU. For skulle dét ha vært tilfelle måtte det ha vært et parti som fremmet et politisk argument, et program, som man kunne gi uttrykk for sin enighet med.
Alt som ble tilbudt arbeidere og unge mennesker var å erklære seg for den ene-eller-andre av de to offisielt konstituerte valgkampanjene, begge ledet av høyreorienterte, pro-business, pro-nedskjæring og innstramming, militaristiske, antiarbeider, antimmigrant krefter. Som vi skrev:
«Kampanjene for Remain og Leave ledes begge av Thatcherist-krefter som står for større innstramminger, mer brutale antiimmigranttiltak og en ødeleggelse av arbeideres rettigheter. Deres menningsforskjeller er over hvordan man best kan forsvare britisk kapitalismes interesser mot dens europeiske og internasjonale rivaler, under betingelser av økonomisk nedgang og eskaleringen av militarisme og krig.
«Det kan ikke bli noe godt resultat av et slik referendum. Uansett hvilken side som vinner, vil arbeidende mennesker måtte betale prisen. Det er ikke et spørsmål om å velge ‘det miste ondet’ – begge alternativene er like pillråtne.»
La meg gjøre dette klart. SEP er uforsonlig fiendtlig innstilt til EU, men vår opposisjon er fra venstre, og ikke fra høyre.
EU er ikke et instrument for å virkeliggjøre en ekte og nødvendig forening av Europa, men en mekanisme for kontinentets underkastelse til finansmarkedene.
I stedet for at stater forenes er det et forum der konkurrerende stater kjemper seg imellom, og konspirerer mot arbeiderklassen. Derfor understreket vi:
«Det kan ikke gis noen støtte til Remain-kampanjen. Dette alternativet støttes av store deler av Storbritannias foretakselite, som ser på EU-medlemskapet som essensielt for deres evne til å konkurrere internasjonalt – ikke minst gjennom en fortsatt offensiv mot arbeiderklassens levestandarder, på tvers av hele kontinentet. Den har også støtte fra USA og de europeiske stormaktene, som frykter at en britisk exit (Brexit) kan være katalysatoren for EUs avvikling, og en fare for NATO-alliansen og dens agenda for militarisme og krig ...»
Fremfor alt bemerket vi rollen EU hadde spilt i påleggingen av forødende sosiale angrep på arbeiderklassen i Hellas, Portugal, Irland og Spania – som byr oss en ugjendrivelig tilbakevisning av påstandene fra Corbyn, Labour og [den sentrale britiske fagorganisasjonen] TUC om at EU tilbyr arbeiderklassen noen sosial beskyttelse. Men så insisterte vi:
«Ikke noe av dette gir Leave-kampanjen en progressiv karakter, eller berettiger å by den en gang den aller minste kritiske støtte. Påstanden om at det britiske Parlamentet og dets partier i noen mindre grad er instrumenter for påleggingen av finanskapitalens forlangender enn EU er, det er et gjennomskuelig bedrageri ...»
Leave-kampanjen ble ledet av hårdnakkede talspersoner for nedskjæringer og innstramminger. Så da Johnson og Farage lovet å sluse penger som ellers gikk til EU siden inn i NHS, da insisterte vi på at innstramminger var «Made in Britain», og det hadde blitt ført lenger her enn nesten noen andre steder i Europa.
Den sentrale politiske overveiningen som formet vår tilnærming sentrerte seg, på bakgrunn av den eskalerende militarismen, handelsspenningene mellom stormaktene og den nedverdigende behandlingen som EU daglig tildelte flyktninger, på erkjennelsen av at den farligste feilen vi kunne begå var på noen som helst måte å viske ut skillelinjene mellom en internasjonalistisk og sosialistisk opposisjon mot EU og noen-som-helst form for «venstre-nasjonalisme».
Under betingelser for en arbeiderklassens massebevegelse mot EU, som hadde involvert streiker og appeller for en grenseoverskridende solidaritet, som eksempelvis med den greske arbeiderklassen og andre ofre for EU-nedskjæringer, kunne et valg om å forlate EU ha fått en antikapitalistisk karakter. Men den muligheten hadde blitt sabotert av Syriza, som forrådte sitt mandat i Hellas og gikk med på pålegging av EUs og IMFs [Det internasjonale pengefondet] diktater, sammen med sosialdemokrater, stalinister og pseudo-venstre-grupper som alle hyllet Syriza som den nye modellen for «venstresiden».
Oppfordringen til en Leave-stemme måtte derfor bare promotere de mest nakne reaksjonære kreftene i britisk politikk, og måtte fremskynde oppløsningen av EU under trykket av voksende nasjonalantagonismer som forsterker høyreekstreme krefter på tvers av hele kontinentet.
SEP satte seg fore å definere det uavhengige politiske standpunktet for arbeidere og ungdommen, der de kunne avgrense sine uavhengige klasseinteresser fra de stridende leirer av borgerskapet. Og ved å gjøre dét har vi kartlagt en kurs for hele den europeiske arbeiderklassen. Vi skrev:
«Britiske arbeidere kan ikke finne noen vei ut av den nåværende økonomiske og politiske blindgata og krisen på grunnlag av et nasjonalistisk program. Formeningen om å vende tilbake til en isolert og suveren britisk stat i dagens globale økonomi er like arkaisk og foreldet som Stonehenge ...»
«Mot den nasjonale sjåvinismen og xenofobien som promoteres av begge sider i referendumskampanjen, må arbeiderklassen fremme sitt eget internasjonalistiske program for å forene arbeidernes kamper over hele Europa, til forsvar av levestandarder og demokratiske rettigheter.»
Da vi oppsummerte vårt sentrale argument den 7. juni 2016 i teksten «The case for an active boycott of the Brexit referendum» [lenke til engelsk tekst: ‘Saken for en aktiv boikott av Brexit-folkeavstemningen’], skrev vi:
«SEP tar ikke til orde for at EU brytes opp på grunnlag av økonomisk nasjonalisme og antiimmigrant xenophobi. Vi sier at arbeidere og unge mennesker må motsette seg EU ut fra et uavhengig klasseperspektiv – ikke fra den nasjonalistiske oppsplittingen av kontinentet, men fra utviklingen av en felles offensiv mot både EU og unionens konstituerende regjeringer.»
«Overalt, midt i den utdypenede økonomiske krisen, viker frihandel for handelskrig, økonomisk sikkerhet for utrygghet og arbeidsløshet, velstand for innstramminger, den frie bevegelsen av mennesker for oppføringen av barberblad-piggtrådsperringer og konsentrasjonsleirer, demokrati for diktatur og fremveksten av det fascistiske høyre.
«EUs kollaps bereder veien for en eksplosjon av nettopp de nasjonale antagonismene unionen var ment å få en slutt på. Med mindre arbeiderklassen griper inn vil sluttresultatet bli at menneskeheten blir dratt inn i malstrømmen av en verdenskrig.»
Det standpunktet vi inntok satte oss i konflikt med bokstavelig talt alle andre, inkludert med Corbyn som ledet pro-EU-kampanjen under betingelser der den foraktede Cameron ikke kunne innta posisjonen. Men her vil jeg gjerne fokusere på kampen vi måtte føre mot det som ble den dominerende posisjonen på «venstresiden» – forkjemperne for strategien Left-Brexit [Venstre-Brexit; tidvis benevnt Lexit], som Corbyn den gangen så nylig hadde forlatt.
Den aller første polemikken vi forfattet var mot George Galloway, den tidligere MP-en for Labour og Respect, som lærte sin nasjonalistpolitikk på stalinistskolen og som derfor var den mest utilslørte i sin allianse med de høyreekstreme kreftene som anførte Leave-kampanjen.
Hans egen første offentlige handling var å mønstre en plattform, sammen med Labours Kate Hoey, ved siden av Nigel Farage og forskjellige representanter for erke-Thatcherist-fløyen av Tory Party, som parlamentsmedlemmene Bill Cash, Peter Bone og tidligere skyggeinnenriksminister David Davies.
Den 23. februar skrev vi: «George Galloways opptreden under kampanjen Grassroots Out til støtte for at Storbritannia skulle forlate EU, ikke bare forkludrer klasseskillelinja. Den utsletter den.» Hans kommentarer sentrerte seg tvers igjennom på påstanden om at splittelser mellom venstre og høyre, og mellom arbeiderklassen og den britiske styringsklassen betydde ingenting sammenlignet med den felles nødvendigheten av å forsvare britisk suverenitet. Han identifiserte EU-referendumet med andre verdenskrig, der han sa det var «som Mr. Churchill sa, ‘our finest hour’ [‘vår beste stund’]… Da vi alle gikk fremad sammen – Mr. Churchill og Mr. Atlee og Mr. Bevan ... Det er dét vi gjør her i kveld. Mr. Farage og jeg. Miss Hoey og Mr. Davies. Venstre, høyre, venstre, høyre – fremad marsj.»
På Twitter sa han senere om Farage: «Vi er allierte i én sak. Som Churchill og Stalin ...»
Vi besvarte slike utsagn med å forklare: «En sosialists første ansvar er å motsette seg blandingen av klassebannere. I referendumet betyr det å avvise alle appeller om at arbeidende mennesker skal falle inn bak den ene eller den andre av borgerskapets fraksjoner, der de slåss seg-i-mellom utelukkende om hvilken strategi som best opprettholder britisk imperialismes interesser.»
«Å gjøre noe annet, og på noen måte slutte seg til de nasjonalistiske og pro-kapitalistiske agendaene som nå stilles opp, både av ‘remain’ og ‘leave’-kampanjene, sår en farlig politisk forvirring, og det svekker arbeiderklassens politiske forsvarsverk nettopp i en tid da de giftige dampene av nasjonalisme, antiimmigrant xenofobi og militarisme forurenser Storbritannia, Europa og hele verden.»
Socialist Workers Party (SWP) og Socialist Party (SP) skulle komme til å snakke om Galloways «feiltrinn», akkurat som de også snakker om Corbyns mange, mange feil! Men deres egne feil var et enda mer skammelig eksempel på den samme politikken – bare forkledd, i den grad de ikke orienterte seg rundt Farage, men rundt de forskjellige stalinistiske fagforeningslederne som deler Galloways politikk.
SP var allerede i valgblokka No2EU, sammen med fagforbundet Rail, Maritime and Transport Union, der den stalinistiske presseansvarlige Brian Denny klaget på «sosial dumping, med billig utenlandsk arbeidskraft som fortrenger lokale arbeidere». SP ba kontinuerlig om unnskyldning for deres partneres nasjonalistiske politikk i «pro-arbeider-blokka», der partiet advarte om «en fare ved å stille spørsmål på en slik måte er at det forsterker ideen om at det i en nasjonalstat er varige løsninger på problemene arbeidere står overfor,» mens de insisterte på at «dog er den større faren å overlate feltet innen det nasjonale terrenget til høyresiden.»
Hva angår SWP klaget partiets ledende teoretiker Alex Callinicos: «Katastrofalt kobler en del av den radikale venstresiden i Storbritannia opposisjonen mot EU til avvisningen av et av sine grunnprinsipper, den frie bevegelsen av arbeidskraft,» uten å tilkjennegi navn som ville kuttet på tvers av deres skitne allianse med disse samme kreftene.
Men han gjør det nasjonalistiske grunnlaget for SWPs egen politikk helt klart. I dokumentet «Den internasjonalistiske saken mot Den europeiske union» avviste han enhver mulighet for en enhetlig kamp med den europeiske arbeiderklassen, der han skrev: «Strategisk sett er problemet at siden 1980-tallet, men mer spesielt som følge av krisen i eurosonen, er et Europa-bredt nyliberalt regime under konstruksjon. Det å få brudt dét vil mest sannsynlig skje på et nasjonalt nivå. Det å gjøre vellykket motstand avhengig av en koordinert bevegelse på EU-nivå er å utsette denne motstanden på ubestemt tid. Prosessen med ujevn og kombinert utvikling innebærer at kampen mest sannsynlig vil lykkes på et nasjonalt nivå, men at den deretter kan generaliseres. Dialektisk sett må man derfor først få gjennombrudd på et nasjonalt nivå, for at internasjonalismen skal komme videre.»
De sosialistiske frasene som ble anvendt av Left Leave var ikke annet enn et glorete fikenblad for deres antiarbeidernasjonalisme. EU er en big-business-klubb, som er antiarbeiderklasse, antidemokratisk, antisosialistisk og imperialistisk, akkurat som de sa. Men hva da med Storbritannia, den mest blodstenkte av alle imperialiststatene? Om dét var det knapt ett ord som ble sagt!
I stedet oppdaget pseudo-venstre gruppene de skjulte progressive karaktertrekkene ved en tilbakevending til britisk suverenitet, og dens tradisjoner for parlamentarisk demokrati – for å få besørget et fremtidig valg av en Labour-regjering!
Lindsey German fra Counterfire var åpent begeistret for det britiske demokratiet, og erklærte: «Det er alltid vanskelig dersom du bor i Storbritannia å prøve å snakke om britisk demokrati som noe som er overordnet ethvert annet demokrati, når du har en 90-år-gammel ikke-valgt monark og et Houseof Lords [Overhuset i Parlamentet] som overraskende nok er større enn House of Commons [Underhuset] ... Men det avgjørende prinsippet om demokrati i dette landet, ufullkomment som det er, er at vi har retten til å velge regjeringer og til å velge regjeringer som kan endre ting, og dét er noe vi har ikke i EU.»
SEP rettet oppmerksomhet på den bitre historien om å tilskrive et progressivt tilsnitt til politiske initiativ dominert av høyreekstreme nasjonalistiske krefter. Det mest berømte tilfellet var støtten tildelt det tyske nazipartiet NSDAP av det staliniserte tyske Kommunistpartiet (KPD). Under instrukser fra Stalin og Komintern [den staliniserte Tredje internasjoanle] stilte KPD opp sammen med fascistene for å støtte det partiet kalte ‘Det Røde Referendum’.
Initiert av nazistene oppfordret folkeavstemmingen den gangen til å få fjernet sosialdemokratene (SDP) fra makten i Preussen, Tysklands største delstat, som inkluderte hovedstaden Berlin. KPD støttet referendumet med begrunnelsen at sosialdemokratene var ‘sosialfascister’ og var engasjerte i undertrykkingen av arbeiderklassen. KPD hevdet av fjerningen av SDP fra makten i Preussen ville være et skritt mot «nasjonal frigjøring» og en «folkets revolusjon».
Trotsky leverte skoldende kommentarer om slike bestrebelser på å utvikle en nasjonal kommunisme under banner av oppfordringen til «Folkets revolusjon ..» Han beskrev dette slagordet som «markedskonkurranse med fascistene, betalt for med kostnaden av å sprøyte forvirring inn i arbeidernes sinn.»
Den politiske konsekvensen var forødende. Innsprøytningen av nasjonalistisk gift i den tyske arbeiderklassen og demobiliseringen av arbeideres overveldende motstanden mot nazistene, både fra KPD og SDP, endte med fascismens seier og den videre marsjen rett mot verdenskrig.
Left Leave-gjengen berettiget alle sin omfavnelse av Brexit med å insistere for at på sikt ville enhver seier for Johnson og hans like rive Toryene fra hverandre, og derved bane vei for Corbyn til å komme til makten i front for en Labour-regjering. Som vi skrev: «KPD fremmet slagordet ‘Etter Hitler, vår tur!’ For deres del kunne Left Leaves perspektiv oppsummeres som ‘Etter Boris, Jeremy!’»
I kjølvannet av referendumkampanjen, der den siste uka bevitnet fascistmordet på pro-Remain Labour-MP Jo Cox, var hele pseudo-venstre over månen om Brexit og enda mer ivrige etter å avvise trusselen fra høyre. Lederen for Sosialistpartiet skrev: «Det er helt feilaktig å trekke de helt pessimistiske konklusjonene, som noen små venstregrupper har gjort, om at dette resultatet kan føre til et ‘reaksjonens karneval’ i Storbritannia, og vil oppmuntre høyrekrefter i Europa og andre steder.»
Nok en gang insisterte pseudo-venstre-siden på at fremtidens politiske venstreorienterte kurs fortsatt var avhengig av Corbyn, der John Rees fra Counterfire skrev: «Jeremy Corbyns ledelse av Labour Party, sammen med massekampanjer som People’s Assembly [Folkeforsamlingen] og fagforeningene, er den eneste sjansen venstresiden har for å nå ut til kjernen i arbeiderklassevalgkretsene som så åpenbart avskyr den politiske eliten og alt den står for ... For at dette skal skje, er en seier nummer to for Jeremy Corbyn avgjørende. Alt annet, inkludert en fortsatt suksess for alle venstrekampanjer, avhenger av det.»
Påstanden om at flørtingen med det-harde-høyre egentlig ikke er så farlig og bare ville skape grunnlag for et skifte til venstre, krasjer i møte med all historisk og nyere erfaring. Brexit ble etterfulgt av en lignende utvikling andre steder. Dette inkluderer Donald Trumps presidentvalgseier basert på hans hevding av «America First», den amerikanske alliansen mot Tyskland og Frankrike, som hele Brexit-agendaen også bygger på. Men dét blir også avslørt i veksten av det ytterste høyre i hele Europa, inkludert at de kom til makten i Ungarn, Italia og Østerrike og av fremveksten av AfD til det offisielle opposisjonspartiet i Tyskland. Dette er det virkelige målet på hard-høyre-faren – tilstedeværelsen av fascister i Bundestag (Forbundsdagen; det føderale tyske parlamentet) og nå sist en høyreekstrem skytters angrep på synagogen i Halle.
Ingenting av dette rettferdiggjør støtte for andre fraksjoner av borgerskapet, inkludert Remain. Vi er et parti forankret i historien, og vi forstår hvordan slike allianser bare letter fremveksten av det-ytterste-høyre. Ett av de ledende munnstykkene i Remain-leiren er Paul Mason, som tilbrakte sin ungdom i Workers Power og som nå skriver for Guardian, der han nå publiserte: «Labours beste taktikk for å slå Boris Johnson? En folkefront.» Han skriver: «Jeg kan forutsi nå ramaskrik av protester fra mange Labour-aktivister. Men folkefront-taktikken har dype røtter i nettopp de politiske tradisjonene det moderne Labour Party oppsto fra ... I Spania, til de konservatives raseri, som den gangen hadde dannet sin egen valgallianse med fascistene, tok Folkefronten makten i januar 1936. I mai det året vant Folkefronten i Frankrike, og brakte landet deres første sosialistiske statsminister ...»
«Så folkefront-taktikken er ikke bare et stykke nisje, retro-venstre-orientert memorabilia. Det er den vestlige demokratiske tradisjonens eierskap; den eneste taktikken som stoppet, eller forsinket marsjen mot fascisme på 1930-tallet. Og taktikken ble oppfunnet av den tidens Corbynistas.»
For en kynisk politisk sjarlatan! Mason vet meget vel at Folkefronten var de staliniserte Kommunistpartienes politikk. Han stopper opp med 1936, fordi han vet at politikken med å underordne arbeiderklassen til det angivelige «progressive» borgerskapet førte til katastrofale nederlag, fremfor alt i Spania der en potensiell revolusjonerende omveltning i stedet ble arena for Francos seier og derav forværelset til andre verdenskrig.
Hans agenda er en unnskyldning for Blairistenes manøvreringer for å sikre en nasjonal enhetsregjering med Liberal Democrats og deres like, som Corbyn har tillatt å opprettholde kontrollen over Labour Party. Men dette reiser spørsmålet om hva som har skjedd med operasjonen til the Lexiteers of Brexit [dvs. de «venstre»-orientertes Left Leave] som skulle føre til et skifte-mot-venstre anført av Corbyn?
Under referendumkampanjen lovet Corbyn, som ble valgt til leder av Labour ved et valgskred i september 2015, med løfter om å få avsluttet pro-business og pro-krig-politikken til Blair og Brown, støttet av flertallssynet til Storbritannias foretakselite som så på EU-medlemskap som viktig for deres muligheter til å konkurrere internasjonalt. Da folkeavstemmingen ble tapt responderte Blairistene imidlertid ved å bestrebe seg på fjerningen av Corbyn – bare for å se ham gjenvalgt i juni 2016 med et enda-større-flertall av hundretusener av arbeidere og ungdommer.
Cameron ble tvunget til å trekke seg som Tory-leder og måtte vike for Theresa May, men fortsatt nektet Corbyn å reise noen kamp. Likevel ga Mays raskt kalte 2017-nyvalg en kraftig økning av Labour-støtten og reduserte Toryene til en minoritetsregjering. Corbyn responderte med nok-en-retrett, og motsatte seg krav om at Blairistene måtte bli valgt vekk [parti-internt i deres valgdistrikter] selv da det ble ført systematisk heksejakt mot hans støttespillere, og de ble drevet ut av partiet som «antisemitter» for å ha motsatt seg Israels undertrykking av palestinerne.
Da Mays regjering ble brakt til randen av kollaps over Brexit i april i år, snudde Corbyn ryggen til oppfordringene om et generalvalg og inngikk uke-lange samtaler med May-regjeringen om hvordan de skulle forsvare «den nasjonale interessen». I stedet for å møte en mobilisert arbeiderklasse ble May derfor brakt ned av hennes hard-Brexit-fraksjon, som erstattet henne med Johnson.
Etter å ha lagt-til-rette for dannelsen av den mest høyreorienterte regjeringen i hele etterkrigstiden har Corbyn nå tilbudt seg å lede en «caretaker-regjering» [‘ivaretaker-regjering’] for å forene alle pro-Remain-opposisjonspartiene, i en allianse med pro-EU-Toryer, mot Johnson, som skal utsette Brexit. Visstnok først da, etter en manøvre som bare kan styrke høyresiden og videre utdype splittelsen i arbeiderklassen, vil han kalle for et generalvalg som Labour Party nå er langt mer sannsynlig å tape enn på noe tidspunkt hittil de fire siste årene.
I mellomtiden er de kreftene han appellerer til travelt opptatt med planleggingen av overtakelser, eksluderinger og splittelse med sikte på å få dannet en nasjonal enhetsregjering for å få forhindret Brexit, samtidig med videreføringen av agendaen for innstramminger og militarisme som begynte med «Thatcher-revolusjonen».
Vi har blitt bekreftet og berettiget i vår insistering helt siden Corbyn først tiltrådte som partileder, at Labour Party ikke kan reformeres, og at det ikke er noen mulighet for en tilbakevending til partiets reformistiske fortid, basert på nasjonal økonomisk regulering, under betingelser med globalt organisert kapitalisme.
Ja, under kapitalismen tjener globaliseringen interessene til et privilegert fåtall som blir fabelaktig velstående på bekostning av forarmelsen av verdens milliarder. Men globaliseringen av det økonomiske livet, med en produksjon organisert over landegrensene, er objektivt sett både progressiv og nødvendig. Ved massivt å øke den menneskelige arbeidskraftens produktivitet byr det det materielle grunnlaget for utviklingen av et sosialistisk samfunn.
Men for å oppnå dét må det superrike oligarkiets grep over samfunnet brytes og økonomien må frigjøres fra profittsystemets begrensninger, og inndelingen av verden i antagonistiske nasjon-stater.
Enhver vending til nasjonalisme for å utvikle britisk kapitalisme som svar på EU-dikterte nedskjæringer vil bare bety fortsatt dypere sosiale angrep, proteksjonistiske handelskrigstiltak og militarisme. De nasjonale spenningene som produserte Brexit er bare en manifestering av det globale utbruddet av inter-imperialistiske antagonismer fremprovosert av den bitre konkurransen mellom rivaliserende makter om kontrollen over verdens markeder. Uten at de blir konfronterte og bekjempet fører disse spenningene uunngåelig til autoritært styre, handelskonflikter og militær krig.
Jeg vil kort tilbake til Galloway for å vise hvor rett vi hadde med vår advarsel om venstre-nasjonalismens reaksjonære logikk. I Alma Ata i Kasakhstan i mai delte han plattform med Trumps fascist-rådgiver Steve Bannon under Eurasia Media Forum. Debatten mellom de to var mer beslektet med en forelskelse, der de igjen-og-igjen sa seg enige. Bannon erklærte at høyreorienterte nasjonalistkrefter var på fremmarsj over hele Europa fordi «folk forstår at den største mengden kontroll de kan få er på et nasjonalt nivå, ikke på et slags amorft transnasjonalt nivå. Du ser en fremvekst av nasjonalisme, og det er positivt ... Brexit og Trumps seier er uløselig sammenflettede ... Det er arbeiderklassens mennesker som gjør opprør, spesielt i tidligere tungt produserende land, som nå lever i nye slavesamfunn ... Den dagen er forbi.»
Til det svarte Galloway: «Jeg er en arbeiderklassemann, med samme etno-religiøse bakgrunn som Steve Bannon. Selv om vi har mange andre meningsforskjeller. Men våre folk, uansett farge, uansett hvor de kom fra, uansett hvordan de ber, nå hevder de seg. Og elitenes dag er forbi ... Det handler om demokrati, ikke nasjonalisme. Steve Bannon har rett. Den eneste måten du har noen sjanse til å få kontrollert elitene og monopolene og utbytterne på, er på et nasjonal-stat nivå.»
Det er hit nasjonalisme uunngåelig fører — sosial og politisk reaksjon av den svarteste sorten.
Vi opponerer mot kapitalisme basert på klassekamp og på sosialistisk internasjonalisme. Kapitalismen er på full fart rett mot katastrofe, og svever nå på randen av nok en global lavkonjunktur som vil overskygge den i 2008, på-grunn-av den ekstraordinære oppbyggingen av gjeld og fiktiv kapital.
Og fordi Brexit drukner ut alle andre nyheter, la meg få indikere hvor nær verden er kommet til krig. I år har det vært minst syv store NATO-øvelser basert på krigsplaner mot Russland, langs alle landets grenser og som involverer land fra den tidligere Warszawa-pakten. Neste år begynner militærøvelsen Defender 2020 som involverer 17 NATO-stater, inkludert USA og Tyskland, i den største militære utplasseringen i Europa på 25 år. Det amerikanske militæret skal overføre en full divisjon til Polen og Baltikum – og utgjøre 20 000 av det totale antallet av 37 000 soldater som skal delta.
Parallellene mellom styringskrisen under utvikling i Storbritannia og i USA er sterke, begge involverer trekk fra én fraksjon av styringsklassen for å få fjernet en leder fra makten. Men også der avhenger alt av å avvise all støtte for «det miste ondet». WSWS, som skriver om demokratenes bestrebelser for å få riksrettstiltalt Trump, tydeliggjør den enhetlige tilnærmingen som er inntatt av vårt verdensparti og av organisasjonens seksjoner. Vi skrev:
«Arbeiderklassen må motsette seg Trump, men ikke på bakgrunn av konsernenes og etterretningsbyråenes behov. Arbeiderklassens opposisjon mot Trump må være basert på å imøtekomme de sosiale behovene til de arbeidende menneskene i USA og internasjonalt: for å få en slutt på krigene, for å få omfordelt rikdommen, for å forsvare de demokratiske rettighetene og få garantert immigrantarbeidernes rett til fritt å kunne reise og leve der de velger, uten trakassering. Dette fordrer den uavhengige mobilisering av arbeiderklassen, til en kamp mot begge big-business-partiene og mot kapitalistsystemet.»
Det er dype objektive årsaker bak drivkraften for nedskjæringer, autoritære styreformer, militarisme og krig. Ikke bare utviklingen av inter-imperialistiske antagonismer, men sosiale antagonismer. Splittelsene mellom det superrike finansoligarkiet og massen av arbeidende mennesker som strever for å kunne overleve har aldri vært så akutt, og det er dette som gjør demokratisk styre umulig.
Men sosialisme er også objektivt forankret, i den uforsonlige konflikten mellom klassene – mellom borgerskapet og proletariatet.
Det er enorme historiske problemer assosierte med utviklingen av arbeiderklassens politiske bevissthet. Kapitalismens krise er på et fremskredent stadium, men forståelsen av denne krisen, arbeiderklassens politiske beredskap henger langt etter. Dette skyldes fremfor alt stalinismens konsekvenser, dens drapskampanje mot arbeiderklassens marxistiske lederskap, som sikret flere tiår med byråkratisk dominans over arbeiderklassen og som endte med kapitalismens restaurering i Sovjetunionen og Kina.
Arbeiderklassen har behov for et nytt perspektiv som står opp til utfordringene fra det globalisert organiserte økonomiske livet, som den foruten ikke kan mønstre noen effektiv kamp mot kapitalismen. Den fjerde internasjonale, ledet i dag av Den internasjonale komiteen (IC), er partiet som i kraft av sin mange-tiår-lange kamp mot stalinisme, sosialdemokrati, fagforeningenes byråkrati og alle deres pseudo-venstre apologeter, står for programmet og perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen.
Denne kampens historiske rikdom og velde og dens essensielle karakter for arbeiderklassens politiske reorientering har blitt antydet i denne rapporten. Men la meg understreke at vår essensielle oppgave er å overvinne det Trotskij identifiserte som krisen for revolusjonært lederskap. Der han skrev i 1940, understreket han:
Alt snakk om at historiske betingelser enda ikke har «modnet» for sosialisme er resultat av uvitenhet eller bevisst bedrag. De objektive forutsetningene for den proletariske revolusjonen har ikke bare «modnet»; de har begynt å bli litt råtne. Foruten en sosialistisk revolusjon, og i den neste historiske perioden for det, så truer en katastrofe hele menneskehetens kultur. Nå dreier det seg om proletariatet, dvs. hovedsakelig om den revolusjonære fortroppen. Menneskehetens historiske krise er redusert nedkrisen av revolusjonært lederskap.
Men Trotskij kom også med denne viktige observasjonen angående hvordan og hvorfor denne lederskrisen kan overvinnes:
Massenes orientering bestemmes først av de objektive betingelsene for kapitalismens forfall, og for det andre av de gamle arbeiderorganisasjonenes forræderske politikk. Av disse faktorene er selvfølgelig den første den mest avgjørende: historiens lover er sterkere enn det byråkratiske apparatet ... Som tiden går vil deres desperate bestrebelserpå å holde igjen historiens hjul tydeligere demonstrere for massene at det proletære lederskapets krise, etter å ha blitt krisen forhele menneskehetens kultur, bare kan løses av Den fjerde internasjonale.
I dag tilbyr de samme motsetningene som driver kapitalismen mot handelskrig og militær krig impulsen for utviklingen av en mektig opposisjonell bevegelse i arbeiderklassen, som vil bryte fri fra tvangstrøya pålagt av Labour- og fagforeningsbyråkratiet. Bestrebelsene til kapitalistklassen og dens regjeringer for å være globalt konkurransedyktige krever et angrep på jobbene, lønningene og arbeidsbetingelsene for arbeidere i hvert et land, som uforminsket har pågått år-etter-år. Men til slutt, til-tross-for den bevisste undertrykkingen av klassekampen og den enorme forvirringen generert av byråkratiene, begynner nå arbeiderklassen å slå tilbake i ei bølge av streiker og protester over hele Europa og internasjonalt.
Denne opposisjonelle bevegelsen fører ikke automatisk til at arbeiderklassen trekker sosialistiske konklusjoner. Men den skaper et nytt og gunstig politisk klima der Socialist Equality Party [Sosialistisk Likhetsparti] vil kunne avklare grunnleggende spørsmål om historie og program. Det betyr at bevisstheten kan utvikle seg raskt, i byks og sprang.
Vårt mål skal være bevisst å bringe arbeiderklassens kamper sammen – over alle landegrensene og mot den felles kapitalistfienden. Dessuten møtes vi her i dag under betingelser av en militarisering av verdenspolitikken som ikke har noen parallell siden 1945. Denne gjenkomsten av militarisme og krig vil uunngåelig møte et respons fra arbeidere, spesielt unge mennesker, som bare vi alene kan gi det nødvendige politiske lederskapet. Det er kilden for vår revolusjonære selvtillit og impulsen til at alle de som ikke er medlemmer av SEP må slutte seg til partiets rekker.
***
Marsdens tale ble etterfulgt av en livlig diskusjon på møtene under spørsmål-og-svar-runden. WSWS-reportere snakket med noen av de som deltok på møtene.
I London sa Derek: «Chris sin presentasjon var full av kunnskap, innsikt og viktigst av alt, strategi.»
«Hele Brexit-narrespillet bare leder arbeidsfolks oppmerksomhet vekk fra den eneste løsningen på deres forverrede problemer – klassesolidaritet. Britisk reaksjonær ‘populistisk’ nasjonalisme versus alltid hyklersk, pro-EU nyliberalisme. Den eneste veien ut er at arbeiderklassen tar kontroll over en verden som er i ferd med å ødelegge seg selv, og bygger en sosialistisk fremtid.»
Susan sa: «Moderne teknologi burde bety at vi alle får det bedre. I stedet jobber vi hardere for mindre, og vi lever dårligere.»
«Samfunnet faller fra hverandre og infrastrukturen eroderer fortløpende. Brexit-saken tar det ikke opp. Folk blir sittende fast og snakke om EU, som om det er hovedsaken. Samtalen dreier seg om vår ‘nasjonale identitet’ og vår ‘frihet’ til å ta våre egne valg, men det er ikke-annet-enn en avledning for menneskene, og den er ikke veldig original en gang. Patriotisme er tross alt skurkens siste tilflukt.»
«Jeremy Corbyn har forbrukt sine innsatser med å prøve å holde Labour Party sammen, ved stadig å vike for Blairistene, i stedet for å prøve å forene arbeiderklassen. [Tidligere Labour-MP] George Galloway blir venn med [Donald Trumps fascistiske tidligere rådgiver] Steve Bannon, som styrer en kurs mot fascisme. Brexit er et falskt anliggende.»
Mangoli sa: «Dette var det første offentlige møtet jeg har deltatt på holdt av SEP, annet enn om Julian Assange. Det var veldig interessant, da vi alle forsto at Brexit vil bli en katastrofe for vanlige mennesker, men det Chris Marsden forklarte, og som jeg nå er enig i, er at begge sider – Leave og Remain – ingen av dem er noe for oss.»
«Jeg var også interessert i det Chris sa om Corbyn, siden han er en veldig svak leder og alltid gjør det mediene ønsker. SEP forteller sannheten. Som taleren sa, dette partiet sukrer aldri sannheten.»
Tidligere lærer Elsa Collins deltok i London, og hun sa at «møtet var interessant. Jeg lærte mange nye ting. Da jeg hevdet at Corbyn er en god mann innerst inne og at Chris burde snakke med ham, da lyttet han og respekterte min mening. Men det ser ut som Corbyn forener seg med de som utnytter oss.»
«Jeg var enig med Chris, som jeg beundrer enormt. Hans budskap er veldig kraftig. Han må gå ut og snakke med arbeidere internasjonalt. Arbeidere må forene seg, men jeg fastholder fortsatt at Storbritannia må forbli i EU. Det er den eneste måten de kan få forent seg på. Utenfor EU er de individer. De forente sosialistiske stater av Europa, etablert av arbeiderne, dét er en god idé, men det ville være veldig vanskelig.»
I Leeds sa Charles: «Det som slo meg om møtet var erkjennelsen av at SEP ikke bare snakket om ett land, dvs. Storbritannia, og om problemene i Storbritannia, men om problemene i hele verden. De mener at folk bør være opptatt av arbeiderklassens problemer over hele verden. Jeg ble glad for å finne at det er mennesker som er beredt til å vie sine liv til å kjempe for det de tror på – sosialisme.»
I Bradford sa Joe, som er arbeider i universitetsadministrasjonen: «Tittelen på møtet var bra og helt klar. SEP tilbyr en annen vei enn begge leirene Remain eller Leave, som er de eneste som dekkes av hovedstrømsmediene.»
«Det jeg syntes var viktigst, og mest avslørende, var at Trumps fascistiske rådgiver Steve Bannon og den selvbeskrevne ‘venstre’-mannen George Galloway hadde vært sammen, på samme plattform. Det visste jeg ikke noe om.»
Joe mente måten Marsden hadde besvart et spørsmål om Tyrkias invasjon av de kurdiske områdene var viktig. «Det var påfallende hvordan han forklarte at alle problemene som folket i regionen står overfor – enten det er proxy-krigene, de sosiale forholdene – alle krever de fjerningen av landegrensene, og en internasjonal sosialistisk løsning.»
«USA har bare anvendt kurderne for sine egne formål, nå i fire år eller mer, og overlot dem deretter til deres egen skjebne. Det er som om de kurdiske lederne har gjort seg en avtale-med-djevelen, og deretter, når de hadde tjent sitt formål, da ble de veldig raskt skrudd, og veldig ondskapsfullt. Men dét burde ikke brukes til å rettferdiggjøre angrepet som nå pågår.»
Lara sa: «Jeg er alarmert over muligheten for å kansje å bli tvunget til å forlate Storbritannia, som resultat av Brexit. Jeg har bodd her i landet hele mitt yrkesaktive liv. Jeg vil måtte gjennomføre en ny jobbopplæring og utdanning for å få tilgang til arbeid i mitt hjemland Tyskland. Min fremtid føles plutselig så usikker.»
Hun sa seg enig i presentasjonen om at ingen side av Brexit-splittelsen representerer arbeiderklassens interesser. “Det er vegg-til-vegg mediedekning om Brexit i Tyskland, der det blir behandlet som politisk satire. Det brukes til å avlede fra de dypere sosiale problemene i Tyskland og til å dekke over den krisen europeisk kapitalisme står overfor.»
I Sheffield sa Anthony: «For det første vil jeg si at jeg virkelig likte møtet, og forlot med en fornemmelse av at jeg har funnet mitt politiske hjem. De nye forente sosialistiske stater av Europa ville være det perfekte svaret på de nasjonale ulikhetene, som har rystet land som Hellas. Brexit-resultatet i 2016 er stort sett produkt av et to-sjikt EU, og det ubønnhørlige presset i retning av en globalisering.»
«Chris Marsdens tale var fascinerende, og jeg håper å få snakket med ham igjen snart. Han kom inn på oppbyggingen til en kommende verdenskrig, og det slo definitivt an en akkord i meg. USAs nylige tilbaketrekning fra Syria er et tegn på en taktikk for å hele tiden å flytte troppene rundt, for å forvirre fienden. Dette kan være et tegn på at de snart kommer til å slå til aggressivt.»