Perspective

Klassekampen mot Macron og Pariskommunens lærdommer

Politiet rykker fram mot demonstranter på torget Place de la Concorde, etter en demonstrasjon ved Nasjonalforsamlingen i Paris, torsdag 16. mars 2023. [AP Photo/Thomas Padilla]

På den berømte kirkegården Père Lachaise i Paris står det som er kjent som Kommunardenes mur. Der ble 147 Communards henrettet av den franske hæren den 28. mai 1871, og gravlagt i ei massegrav. Henrettelsene var kulminasjonen av en massakre av ufattelig brutalitet i Semaine sanglante – «Den blodige uka» – der den franske styringsklassen undertrykte Pariskommunen og myrdet så mange som 20 000 arbeidere.

Kommunens historie og lærdommer er av enorm samtidsrelevans, der Frankrikes president Emmanuel Macron, støttet av statsapparatet, forflytter seg til å pålegge pensjonsnedskjæringer i strid med overveldende folkelig opposisjon, uten engang en avstemming i Nasjonalforsamlingen.

Med hans diktatoriske handlinger river Macron nok en gang den demokratiske maska av kapitaliststaten, og avslører den som det nakne redskapet for klassestyre som den er.

Macron sa en parlamentarisk avstemming var en utålelig trussel for finansmarkedenes stabilitet, som ikke ville tolerere et «nei»-resultat. Han sa: «Min politiske interesse og min politiske vilje ville være å gå til en avstemming (om nedskjæringene i Nasjonalforsamlingen). … Men jeg vurderer at i den nåværende situasjon ville de finansielle og økonomiske risikoer være for store.»

Macron skøyv tilside motstanden mot hans pensjonskutt fra tre fjerdedeler av det franske folket, og fra millioner av arbeidere i streik mot dem. Med anvendelsen av obskure bestemmelser i den franske konstitusjonen pålegger han pensjonsreformene per dekret, med mindre Nasjonalforsamlingen skulle stemme for å felle hans regjering. Og han sender titusenvis av tungt bevæpnet opprørspoliti for å angripe protestene som bryter ut på tvers av hele Frankrike.

En avgjørende konfrontasjon mellom arbeiderklassen og kapitaliststaten oppstår, der forhandlinger bryter sammen og spillerommet for «demokratisk» styre forsvinner. Bankenes kalkuleringer er ikke vanskelige å forklare. Det er overveldende opposisjon i den arbeidende befolkningen mot å sløye levestandarder for å anvende hundrevis av milliarder euro på bankredninger og NATO-krigen mot Russland.

Siden folket motsetter seg de politiske orienteringene bankene forlanger kvitter kapitaliststaten seg med demokratiets pynt, og påtvinger folket dens vilje med makt. Paris er blitt omgjort til en regelrett bevæpnet leir, med tungt bevæpnet paramilitært politi utplassert for å kvele ethvert tegn til protest.

Macron gikk til disse handlingene på årsmarkeringen for etableringen av Pariskommunen, der byens arbeidere den 18. mars 1871 greip makten i Paris, sist lørdag for 152 år siden, midt under den fransk-prøyssiske krigens blodsutgytelser. Det var første gang i historien at arbeiderklassen bygde sin egen stat. Kommunens oppnåelser, men også dens uhyrlige massakre i Semaine sanglante, er den internasjonale klassekampens store erfaringer.

Karl Marx og hans store med-tenker Friedrich Engels, og seinere Vladimir Lenin, Leo Trotskij og Bolsjevikene trakk udødelige lærdommer om staten fra Kommunens erfaringer. I hans 1891-introduksjon til Marx’ klassiske verk om Kommunen, Borgerkrigen i Frankrike, skrev Engels:

Hva hadde vært den foregående statens karakteristiske egenskap [den styrtet av Kommunen]? Samfunnet hadde skapt sine egne organer for å ivareta sine felles interesser, opprinnelig gjennom enkel arbeidsdeling. Men disse organene, med statsmakten på toppen, hadde i tidens løp, i forfølgelsen av deres egne særinteresser, forvandlet seg fra samfunnets tjenere til samfunnets herrer og mestere, som det eksempelvis kan ses, ikke bare i det arvelige monarkiet, men like fullt også i den demokratiske republikken.

Da Lenin under den første verdenskrigens imperialistblodbad gikk til verks for å utarbeide grunnlaget for Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, studerte han verkene til Marx og Engels om Kommunen.

I sentrum for Lenins perspektiv var Engels’ definisjon av staten som produktet av uforsonlige klassemotsetninger, og som styringsklassens redskap for å påtvinge samfunnet sin diktat. Lenin oppfordret til overføringen av statsmakt til sovjetene (rådene) bygget av arbeiderne, som ville undertrykke styringsklassens kontrarevolusjonære vold, og ved å implementere sosialistisk politikk for å skape sosial likhet overvinne samfunnets inndeling i klasser som staten oppstår fra. Han skrev:

Engels belyser konseptet ‘makt’ som kalles staten, en makt som oppsto fra samfunnet, men plasserer seg over det, og mer og mer fremmedgjør seg fra det. Hva består denne makten hovedsakelig av? Den består av spesielle organer av bevæpnede menn, som har fengsler osv. under deres kommando. …

En stat oppstår, en spesiell makt skapes med spesielle organer av bevæpnede menn, og hver revolusjon viser oss den nakne klassekampen ved å ødelegge statsapparatet, viser oss tydelig hvordan styringsklassen bestreber seg for å gjenopprette de spesielle organene av bevæpnede menn som tjener den, og hvordan den undertrykte klassen bestreber seg for å skape en ny organisasjon av den typen i stand til å tjene de utbyttede i stedet for utbytterne.

Utviklingen i dagens Frankrike bekrefter det de store marxistene forklarte: Staten, selv i parlamentarisk-demokratisk form, er en mekanisme for en styringsklasses diktatur. Veien framover for arbeiderklassen mot kapitaliststaten er en kamp for å bygge dens egne organer for arbeidermakt, og å overføre statsmakt til disse organene i en sosialistisk revolusjon.

Macron responderer på ei eskalerende rekke kriser, deriblant den ekspanderende USA-NATO-krigen mot Russland, innvirkningene av Covid-19-pandemien, ei stadig dypere økonomisk og finansiell krise i det kapitalistiske verdenssystemet, og framfor alt gjenoppblomstringen av klassekampen. Streiker og sosialt raseri over krig og sosial ulikhet når en uforlignelig intensitet.

Som respons vender Macron seg til et styre per dekret. Det kritisk viktige spørsmålet arbeiderklassen konfronterer er å trekke de politiske og strategiske konklusjonene påført av denne historiske krisa. Dette bevitner én essensiell politisk realitet: Sosialistisk revolusjon står på dagsordenen.

Det er ingen parlamentarisk vei framover for å forsvare sosiale og demokratiske rettigheter. Arbeidere kan ikke innvilge de franske fagforeningsbyråkratiene, eller pseudo-venstre-politikere som Jean-Luc Mélenchon, noen som helst troverdighet. De pusher alle illusjonene at proteststreiker vil endre Macrons beslutning, eller overbevise parlamentet til å stemme den franske statsministeren Élisabeth Bornes regjering ut av embetet.

Men Macron har ingen intensjon om å gi etter og bøye av. Og selv om en ny kapitalistregjering i morgen ble installert i Frankrike, den ville like fordømt bestrebe seg for å plyndre arbeiderne for å finansiere NATOs krig og EU-bankredningene, en politikk som har alle etablissementets partiers støtte. Den ville snart nok igjen befinne seg i frontal opposisjon til arbeiderklassen.

De som benekter at situasjonen er revolusjonær, eller som sier arbeiderne først trenger flere erfaringer med borgerlig demokrati, er reaksjonærer som forsøker å få avsporet bevegelsen. Arbeidere trenger ikke flere erfaringer med «borgerlig demokrati»; deres erfaring er det borgerlige diktatur. De erfarer det faktum at genuint demokrati ikke er forenlig med borgerskapet.

Dette er ikke særegent for Frankrike, men utspiller seg internasjonalt. Kapitaliststater verden over, som står overfor voksende raseri i arbeiderklassen, innvilger dem selv stadig flere diktatoriske fullmakter. På Sri Lanka, der arbeiderklassens masseopprør i fjor felte president Gotabhaya Rajapakse, inntar kapitaliststaten form av et nødssituasjonsregime som hevder spesialfullmakter for å forby streiker, bannlyse protester og fengsle politiske opposisjonelle. Demokratene og Republikanerne i USA gikk i fjor sammen for å forby en jernbanearbeiderstreik, og få pålagt arbeiderne en kontrakt de hadde avvist.

Gjennom hele den utviklende kampen i Frankrike har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og dens franske seksjon Parti de l'égalité socialiste (PES), oppfordret til byggingen av grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, for å organisere og koordinere kampen mot Macron. Bare slike organer kan forene streiker og protester, forsvare arbeiderne og ungdommen fra politiets angrep, og bryte diktaten over klassekampen fra organisasjoner som er forpliktet til «sosial dialog», det vil si, til massenes underordning til kapitaliststaten.

Samtidig er utviklingen av arbeiderorganisasjoner på hver eneste fabrikk, arbeidsplass og i alle nabolag fundamentet for å etablere grunnlaget for en ny form for makt – ikke kapitaliststaten og dens organer av bevæpnede menn, men en arbeidernes stat.

For å spille denne rollen må imidlertid arbeiderklassen bli gjennomsyret og mettet av bevisstheten om at dens oppgave ikke er å finne en parlamentarisk vei, men å ta makten og bygge et sosialistisk samfunn. Den må gå inn i klassekampen bevisst på at den fortsetter og viderefører den historiske og internasjonale kampen initiert for mer enn 150 år siden av Kommunens heroiske forsvarere.

Loading