På lørdag markerte World Socialist Web Site 150-årsjubiléet for Pariskommunen i 1871, første gang i verdenshistorien at arbeiderklassen tok statsmakt, med et internasjonalt online-møte. David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, modererte og introduserte diskusjonen, som presenterte Alex Lantier, nasjonalsekretær for det franske Parti de l’égalité socialiste (PES), WSWS-skribent Thérèse Leclerc, og Barry Gray, amerikansk nasjonalredaktør for WSWS.
I løpet av det siste året har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – og WSWS publisert en serie essays og avholdt kritisk viktige arrangement som markering av ei rekke viktige merkedager, blant andre 80-årsdagen for drapet på Leo Trotskij, 150-årsjubiléet for Lenins fødsel, og 150-årsjubiléet for Rosa Luxemburgs fødsel.
For ICFI er minnemarkeringen av historiske begivenheter alltid forbundet med en avklaring av oppgaver arbeiderklassen står overfor i dag. Historisk erfaring er det fundamentale grunnlaget for utdanningen av arbeidere og ungdommen, som gir dem en orientering og en retning, slik at de kan se deres dagsaktuelle kamp i en bredere sammenheng. I en periode med enorm krise, som vår, antar historiske lærdommer alltid en enorm moderne relevans. Dette gjelder så absolutt Pariskommunen.
Under møtet, som varte i overkant av to timer, diskuterte paneldeltakerne ei rekke kritiske spørsmål. De gjennomgikk den historiske bakgrunnen som var opphav til Kommunen, deriblant de forskjellige klassenes respons på 1848-revolusjonene. De diskuterte måten Kommunen kraftfullt bekreftet det teoretiske og historiske arbeidet til Karl Marx og Friedrich Engels med deres utarbeiding av vitenskapelig sosialisme og historisk materialisme, som de innledet på midten av 1840-tallet. Paneldeltakerne evaluerte de politiske og sosiale kreftene som var involvert i Kommunen, og feiltakene som ble begått som etterlot Kommunardene sårbare for kontrarevolusjonær vold. Videre undersøkte de lærdommene trukket av marxister, deriblant Lenin og Trotskij, av den svimlende volden som kapitaliststaten rettet mot Kommunardene.
Som innledning til diskusjonen forklarte North at Kommunen oppsto den 18. mars 1871, da arbeiderklassen i Paris reiste seg mot den franske regjeringen til Adolphe Thiers’ forsøk på å avvæpne arbeiderklassen, ved å fjerne artilleri som var viktig for byens forsvar. Den borgerlige regjeringens ledere flyktet fra byen, etablerte sitt hovedkvarter i Versailles og initierte en borgerkrig mot Paris-arbeiderne.
North forklarte: «Sytti-én-dager senere, søndag den 28. mai 1871, ble Kommunen undertrykt av Versailles-regjeringens hær, som gjenopprettet sin kontroll over Paris ved å utføre en forferdelig massakre av byens arbeiderklassebefolkning.» Han la til:
Bare i løpet av de sju siste dagene av Kommunens eksistens – «Den blodige uka» fra 21. til 28. mai – slaktet Versaille-hæren ned mer enn 20 000 arbeidsfolk. Vold av denne målestokken hadde ikke vært sett i en europeisk by på hundrevis av år. Ingenting som kan sammenlignes med denne massakren skulle sees igjen før nazistenes voldsomme herjinger fra 1939 til 1945.
North forklarte at Kommunen ikke bare var en historie om ødeleggelse og tragedie. «Kommunens oppnåelser i løpet av de 71 dagene den eksisterte var av monumental historisk betydning. Denne regjeringens form, og de tiltakene den innførte, innevarslet en ny epoke av menneskehetens historie. Det faktum at Pariskommunen demonstrerte muligheten for et alternativ til den borgerlige staten var, i siste instans, årsaken til den blodige gjengjeldelsen utført av Versailles-regimet.»
Leclerc gjennomgikk Marx’ samtidige analyse, i Borgerkrigen i Frankrike, av formene for regjering og de politiske orienteringene som Kommunen implementerte, som skapte grunnlaget for et helt nytt samfunn, fritt for ulikhet og klasseutbytting. Hun bemerket at Kommunens politiske orienteringer, som kom etter fattigdommen og sulten som hadde rammet byen under prøysserhærens beleiring, «virkelig bar arbeiderklassens stempel».
Av kritisk betydning var at Kommunen avviste militarismen og nasjonalismen til Napoleon IIIs mislykkede regime. Leclerc bemerket at Kommunen, med 100 000 immigrantarbeidere og politiske flyktninger fra hele Europa boende i Paris, inntok «et standpunkt for internasjonalisme, og ønsket disse immigrantene velkommen, der den innvilget dem like rettigheter og valgte dem til myndighetsposisjoner i driften av Kommunen».
Gray diskuterte Lenins arbeid, der han grundig gjennomarbeidet Marx’ og Engels’ skrifter om Kommunen. I august 1917, mens han var i skjul i Finland og sloss for å vinne Bolsjevikpartiet over til en kamp for å ta makten, forberedte Lenin sitt store verk Staten og revolusjonen. Blant de sentrale lærdommene Lenin trakk var at arbeiderklassen ikke ganske enkelt kunne overta den eksisterende borgerlige statsstrukturen. Lenin konkluderte med at en arbeiderrevolusjon ikke var mulig «uten ødeleggelsen av statsmaktens apparat, som var skapt av den styrende klassen».
Gray pekte også på konklusjoner som marxistledere trakk av Pariskommunens svakheter. Den mislyktes i å handle for å pågripe Thiers, og få brakt ned hans regjering, etter hans kriminelle komplott den 18. mars, og den greide heller ikke å ta beslag i Banque de France – Frankrikes statsbank, som finansierte kapitalistregjeringens komplotter.
En av de viktigste lærdommene fra Kommunen, som ble diskutert gjennom hele møtet, er kapitalistklassens nådeløse vold til forsvar for dens dominans over samfunnet. Den kapitalistiske Thiers-regjeringen, i samarbeid med Preussens regjering, mønstret en hær for å drukne Kommunen i blod.
Den 21. mai erobret tropper fra Den tredje republikk en del av Paris’ bymur, takket være både svik begått av en motstander av Kommunen, og Kommunens militære enheters uforsiktighet. Thiers-regjeringens styrker stormet i løpet av ei uke inn og på tvers av byen, og myrdet rundt 20 000 arbeidere, de aller fleste etter at de hadde overgitt seg. North siterte historikeren John Merrimans beretning, i hans bok om Pariskommunen, Massacre:
Etter å ha ødelagt portene til kirkegården Père Lachaise på lørdag kveld, stormet Versailles tropper inn. Mange av Kommunard-krigerne falt, noen i bajonettkamper ansikt-til-ansikt midt blant gravene. Soldater fanget opp resten og henrettet hundrevis en masse, der de stilte fédéré [Kommunarder] tatt til fange to-og-to opp mot en mur ved siden av ei dyp grøft. Maskingeværer gjorde resten. Mange fanger falt ned i, eller ble kastet i ei massegrav.
Lantier utdypet om voldsnivået rettet mot Paris-arbeiderne, der han uttalte:
Det var en generell offensiv mot alle som representerte arbeiderklassen politisk. Enhver som ble tatt iført [Paris’] Nasjonalgarde-bukser, enhver som ble pågrepet under bemanning av en barrikade, de ble ikke gitt noen juridisk behandling i samsvar med krigslovene. Titusener ble skutt på stedet. Det som i dag er kjent som de beste stedene å spasere for å se Paris – hagene nær Militærskolen og Eiffeltårnet, Monceau-parken, Luxembourg-parken, kirkegård Père Lachaise – ble omgjort til åsteder for massedrap.
North understreket at denne nedslaktingen fant sted i et land som ble ansett å være et sentrum for europeisk kultur, og i hendene på en regjering som hevdet å være en demokratisk republikk. Slik er kapitaliststatens metoder når det gjelder å forsvare dens klassestyre.
Hver generasjon marxister har lært av Pariskommunens erfaringer. North bemerket at tidsrommet som skilte Pariskommunen fra Den russiske revolusjonen i 1917 var mindre enn 50 år, anslagsvis lik den tidsperioden som i dag skiller oss fra grufullhetene i Chile i 1973, da en militærjunta grep makten og gjennomførte massakre av sosialistiske arbeidere og ungdommer.
Pariskommunen oppsto på et tidlig stadium i utviklingen av sosialistbevegelsen. Den var imidlertid i sine grunnleggende elementer forvarsel for revolusjonens og kontrarevolusjonens dynamikk i det 20. århundre. Både fra denne historiens nederlag og suksesser framtrer en sentral lærdom, som kanskje er Pariskommunens aller største: Den kolossale betydningen av et revolusjonært lederskap.
Trotskij understreket dette poenget, i hans essay «Lærdommer av Pariskommunen», skrevet i februar 1921. «Vi kan følgelig bla gjennom hele Kommunens historie, side for side, og i den vil vi finne én eneste lærdom: Det fordres et sterkt partilederskap.» Trotskijs ord resonerer kraftfullt i dag:
Arbeidernes parti – det genuine partiet – er ikke ei maskin for parlamentariske manøvrer, det er proletariatets akkumulerte og organiserte erfaring. Det er bare ved hjelp av partiet, som hviler på alt av fortidens historie, som teoretisk forutser utviklingsforløpet, alle dets stadier, og som trekker ut av det de nødvendige handlingsformler, at proletariatet frigjør seg fra behovet for alltid å måtte gjenta sin historie: Dets nøling, dets manglende besluttsomhet, dets feiltakelser.
Møtet konkluderte, der det knyttet fortiden til det dagsaktuelle, med en diskusjon om relasjonen mellom Thiers’ Paris og den nåværende franske presidenten Emmanuel Macrons Paris.
Lantier forklarte at Macrons respons på pandemien, der han underordner alle hensyn, inkludert de relatert til livet selv, til det kapitalistiske finansaristokratiets profittinteresser, har morderiske konsekvenser. I de kommende ukene, der nå franske sykehus oversvømmes av alvorlig syke pasienter, kan flere mennesker dø i Frankrike enn de som døde i Paris i Blodsuka for 150 år siden.
Midt under Covid-19-pandemiens skrekk og gru resonerer demaskeringen av det borgerlige demokratiet kraftfullt. Dette gjelder ikke bare i Frankrike. Regjeringene i alle de store kapitalistlandene har enda ikke gått så langt at de skyter ned innbyggerne direkte. Den svimlende likegyldigheten mot tapet av menneskeliv på grunn av den styrende elitens «flokkimmunitet»-politikk gjenspeiler imidlertid tydelig Thiers’ barbari.
I dag fordrer kampen mot Covid-19-pandemien, mot krig og mot kapitalistsamfunnets obskøne ulikhet, en kamp for å få slutt på den kapitalistiske orden. Der arbeidere nå snur seg i retning av denne kampen vil Pariskommunen og Kommunardenes heltemot inspirere nye generasjoner. Det vil også inspirere arbeidere til å bli med og bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), dagens revolusjonære sosialistbevegelse.