USAs finansminister Janet Yellen har avgitt en forsikring til velstående enkeltpersoner og investorer om at regjeringen vil tre inn for å sikre at deres beholdninger av uforsikrede bankinnskudd, noen ganger på titalls millioner dollar, er garanterte.

Hennes bemerkninger, som kom i en tale tirsdag til American Bankers Association, var de mest eksplisitte til dags dato om at redningen av uforsikrede innskytere hos de fallerte bankene Silicon Valley Bank og Signature Bank ikke var et engangsforhavende, men ville bli utvidet om det skulle bli ansett som nødvendig.

«De tiltak vi gjorde var ikke fokusert på å bistå spesifikke banker eller klasser av banker», sa Yellen. «Vår intervensjon var for å beskytte det breiere amerikanske banksystemet. Og lignende handlinger kan bli berettiget dersom mindre institusjoner skulle lide av innskyteres stormløp som ville utgjør en risiko for smitte.»

Bemerkningene var velkomne på Wall Street der bankaksjene steg i kurs, og analytikere kommenterte at de hadde beroliget investorene.

Yellen sa situasjonen stabiliserer seg og at det amerikanske banksystemet forblir tilforlatelig, og fortalte bankfolkene på møtet at «dere kan slappe av i trygg forvissning om at vi forblir årvåkne.»

Hun gikk i taushet forbi spørsmålet om hvorfor «årvåkne» myndigheter fullstendig mislyktes i å se SVB-krisa komme, eller før det, Sam Bankman-Frieds Ponzi-operasjon, stort sett utført for åpent skue, med hans fallerte FTX-kryptoforetak, som bortfallet av bare for to uker siden førte til sammenbruddet av den kryptotilkoblede Silvergate-banken.

Der hun vendte seg til de breiere implikasjonene av SVB-sammenbruddet og de voksende bekymringene for at ingenting har blitt løst siden den globale 2008-finanskrisa, sa Yellen at den nåværende markedsuroen var veldig annerledes.

«Den gangen kom mange finansinstitusjoner under stress på grunn av deres beholdninger av subprime assets [o. anm.: finansportefølgjer bestående av credit default swops (CDS) – obligasjoner sammensatt av pantesikrede boliglån med dårlig sikkerhet, såkalte subprime-lån]. Vi ser ikke den situasjonen i banksystemet i dag», sa hun.

Men det er nettopp det som gjør denne krisa så langt mer alvorlig, i dens implikasjoner, enn den i 2008. Denne har oppstått fra bankenes porteføljer av store mengder statsobligasjoner [‘Treasury bonds’] og pantesikrede verdipapirer, angivelig de sikreste finans-assets i verden, og er resultat av regjeringens og [sentralbanken] Federal Reserves respons på nedsmeltingen for 15 år siden.

Fed-programmet med quantitative easing (QE) – kvantitative lettelser – med rundt $ 9 billioner som har blitt pumpet inn i finanssystemet, resulterte i oppbyggingen av store mengder angivelig «trygge» verdipapirporteføljer i bankenes balanseregnskaper.

Men Feds hevinger av styringsrentene, initiert det siste året i en bestrebelse for å knuse arbeiderklassens lønnsoppsving, har nå produsert et kraftig fall i disse finansporteføljenes markedsverdier, til under deres bokførte verdier, som i sin tur har ført til realiseringen av betydelige verditap når de må selges for å imøtekomme innskyternes forlangender om kontantuttak.

Men, ifølge Yellen: «Vårt finanssystem er ... betydelig sterkere enn det var for 15 år siden. Dette er i stor grad på grunn av reformer innført etter krisa, som besørget sterkere kapitalstandarder, blant andre viktige forbedringer.»

Om dét virkelig er tilfelle, reiser det bare spørsmålet: Hvorfor insisterte Fed og [finanstilsynsmyndigheten] Federal Deposit Insurance Corporation (FDIC) på at deres handlinger for å redde ut velstående innskytere hos SVB og Signature var nødvendig for å forhindre ei «systemisk krise», dvs. ei krise som rammer hele systemet, inkludert de sterkere storbankene?

Ved første øyekast kan det se ut som dette er to motstridende forklaringer. Enten var påkallingen av ei «systemisk krise» bare et dekke for å redde ut de velbeslåtte, selv om banksystemet var sterkt og robust, ellers var det faktisk utsikter til ei ekte krise, som i så fall betyr at alle de angivelige «reformene» de 15 siste årene har blitt til ingenting.

Begge prosessene er faktisk involvert. Myndighetene står virkelig overfor ei «systemisk krise», men å besørge en stop gap-løsning, en rask nødløsning, betyr å overlevere de ultra-rike enda mer penger.

Finanssystemets skjørhet er så påtakelig at det «frie markedets» operasjoner, der mislykkede investeringer skal renskes ut, ikke lenger kan tillates å fungere på dets egne premisser fordi ethvert problem truer med å utløse en kollaps som krever intervensjon fra staten og dens agenturer der de anvender deres kapasitet til å skape penger.

Denne prosessens logikk er at det vil fortsettes med å pøse penger inn, inntil det produserer ei krise for statens og sentralbankens finansiering.

Betingelsene som førte til SVB-kollapsen – fallet i verdien av bankens portefølje av Treasury bonds  – utvikler seg også i andre rentefølsomme områder av økonomien.

Georg Gatch, administrerende direktør for JPMorgan Asset Management, advarte tirsdag for at næringseiendom kan bli den neste skoen som faller, som følge av Feds rentehevinger.

Han sa SVB-kollapsen og nødssituasjonsovertakelsen av Credit Suisse understreket «stresset påført av de stigende rentenivåene».

Investorer funderer: «Hva er den neste konsekvensen? Næringseiendom er et bekymringsområde. Vi har høyere rentenivåer for eiendomsutviklere, hvordan innvirker det på eiendomsmarkedene og utlånerne i dette feltet», sa han i kommentarer rapportert av Financial Times.

FT rapporterte også om et notat utstedt av Goldman Sachs, som sa eiendomssektoren har å gjøre med «utfordrende» omgivelser.

«Den nylige stresset i banksektoren har underbygd en vokende bekymring for ringvirkninger for bransjen næringseiendommer. Der over halvparten av de utestående kommersielle lånene på $ 5,6 billioner står oppført i bankenes balanseregnskaper, er banklån fortsatt denne sektorens primære finansieringskilde. Dette er spesielt tilfelle for små banker, som foretar brorparten av utlånene.»

Samtidig er det stadig dypere bekymringer for ettereffekter av Credit Suisse-overtakelsen, der den sveitsiske staten over natta nedskrev verdien av AT1-obligasjoner med høyere risiko til null.

Det omgjorde den tidligere praksisen der slike obligasjoner ble plassert med høyere prioritet enn aksjer når det gjaldt å fordele det gjenstående etter en fallert entitet. Markedet på $ 250 milliarder for slike obligasjoner, som er bredt anvendt, er i uro der investorer grubler over hvilke regler, om noen, som nå gjelder.

Juridiske utfordringer kan bli reist. Natasha Harrison fra advokatfirmaet Pallas, som forbereder mulige rettslige skritt, sa til Wall Street Journal: «Det investorer ser på når de investerer, er prosess-sikkerhet og rettssikkerhet. Dette har nettopp blitt feid vekk av Sveits, med et brått sveip.»

Analytikere fra JPMorgan sa i et forskningsnotat at den sveitsiske beslutningen kan føre til «smitte for de totale finansieringskostnadene på tvers av hele sektoren» med forlangte avkastningsrenter på AT1-obligasjoner muligens opp til tosifrede tall.

Som en oppsummering av de gjensidige avhengighetene mellom den stadig mer fordypende krisa og finansmyndighetenes handlinger, bemerket en annen artikkel i WSJ: «Offisielle embetsfunksjonærer verden over rettferdiggjør slike ad-hoc-intervensjoner ved å referere til nødvendigheten for å stabilisere, berolige eller roe ned markedene. Men de gjør ofte det motsatte. SVB- og Signature-aksjonene igangsatte sjelvingene som brakte ned Credit Suisse, og nå er det nødløsningen for Credit Suisse som skaker obligasjonsmarkedet.»

Denne observasjonen kunne utvides. Nødssituasjonshandlingene som ble iverksatt av Fed i 2008, og igjen i mars 2020, for å støtte opp bankene, spekulantene, aksjemarkedet og finanssystemet, har nå skapt forutsetninger for ei enda dypere krise, som i likhet med 2008 vil forårsake stadig dypere angrep på arbeidere og deres familier når styringselitene, reddet ut av staten, bestreber seg for å få dem til å betale for det.