For å unngå at Sveits ble dratt ned i avgrunnen av landets nest største bank Credit Suisse (CS), har Bern-regjeringen lovet Sveits’ skjebne til landets aller største, USB, uansett hva som måtte skje. Dét er betydningen av regjeringsbeslutningen søndag om å la UBS overta CS og påta seg å dekke risikoen for fusjonen. Det kunne ikke ha blitt tydeligere demonstrert at det ikke er folket, men storkapitalen som bestemmer politikken.
Finansinstitusjonene er begge på lista over de 30 «globalt systemisk viktige bankene» som anses som «for store til å kunne fallere» [‘too big to fail’]. Overtakelsen skaper en monsterbank med en balanseregnskaptotal på (sveitsiske franc) CHF 1,5 billioner (NOK 17,02 billioner), nesten det dobbelte av Sveits’ bruttonasjonalprodukt, som i 2022 utgjorde CHF 771 milliarder (NOK 8,75 billioner). Om USB skulle gå ut i et stup og ende i full krasj, ville det utløse en tsunami som drar det sveitsiske statsbudsjettet og deler av verdensøkonomien ned i avgrunnen.
Den tyske ukeavisa Die Zeit skriver: «Dette utsetter den sveitsiske regjeringen og Den sveitsiske nasjonalbanken for en enorm risiko. ... Skulle dette monsterinstituttet komme i alvorlige vanskeligheter, tar det hele landet og dets befolkning som gisler.»
Overtakelsen av dens konkurrent lover å bli en lukrativ geskjeft for UBS. Den betalte CHF 3 milliarder i aksjer for Credit Suisse med en balanseregnskapstotal på CHF 531 milliarder, som fortsatt var verdsatt til CHF 7,4 milliarder på avtaletidspunktet. 22,5 CS-aksjer ble vekslet mot 1 UBS-aksje.
Likevel dekket Den sveitsiske nasjonalbanken (SNB) og Den føderale regjeringen risikoen ved fusjonen med mer enn CHF 200 milliarder i offentlige finansmidler. Til sammenligning vil det sveitsiske føderale budsjettet i 2023 beløpe seg til rundt CHF 80 milliarder. SNB besørget en ekstraordinær likviditetsstøtte på til sammen CHF 200 milliarder, hvorav CHF 100 milliarder er sikret av Konføderasjonen. Ytterligere CHF 9 milliarder i garantier til UBS for eventuelle tap som følge av oppkjøp av visse av CSs forretningsenheter er også besørget.
Verken parlamentet eller statsborgerne, som i Sveits har vidtrekkende rettigheter til å organisere referenda, ble spurt. Ikke engang de to bankenes aksjonærer fikk delta. Regjeringen besluttet ved nødssituasjonslov. I noen tilfeller var det ikke engang et juridisk grunnlag. For eksempel skal loven for garantien på CHF 100 milliarder til sentralbanken først bli rettskraftig de kommende månedene.
Mens representanter for regjeringen, sentralbanken og finanstilsynsmyndigheten (FINMA) hele tiden bestrebet seg å berolige markedene med snakk om «håndterbare» risikoer, er de i realiteten enorme. «Selvfølgelig er nedsmeltingsscenarioet på ingen måte vekk fra bordet», kommenterte Der Spiegel. «Det er fortsatt helt uklart om den sveitsiske nødssammenslåingen er sluttpunktet for en kort, ti-dager-lang berg-og-dal-bane-tur på kapitalmarkedene eller starten på ei helvetesreise som også vil kaste andre institusjoner ut i avgrunnen, fordi panikk brer seg.»
På mandag, etter kunngjøringen av fusjonen, reagerte børsene ekstremt nervøst. Spesielt kursene for bankaksjer kollapset. CS’ aksjekurs falt med 63 prosent, og til under den avtalte kjøpesummen. UBS tapte selv 13 prosent, mens Deutsche Bank, Commerzbank og BNP Paribas midlertidig så tap på rundt 8 prosent.
Skulle UBS også skulle være i ei bankrises grep kan det bety tap på opptil to-og-en-halv ganger det årlige føderale budsjettet for statsbudsjettet og for Nasjonalbanken, på grunn av garantiene og støttebidragene. I tillegg vil det være de ruinerende økonomiske konsekvensene av en dominerende storbanks kollaps. Dette gjør regjeringen til UBS’ gissel.
Pressekonferansen der regjeringen søndag kveld kunngjorde sammenslåingen hadde et skjær av noe surrealistisk i denne forbindelse, og påminnet «Den gamle damas besøk», et tragikomisk skuespill av Friedrich Dürrenmatt.
De to storbankenes presidenter, presidenten for Nasjonalbanken og toppsjefen for FINMA, finanstilsynsmyndigheten som er ment å skulle kontrollere bankene, så vel som den føderale presidenten Alain Berset (Sosialdemokrat) og finansministeren Karin Keller-Sutter (Fri-demokrat) satt skulder ved skulder der de forsikret hverandre enstemmig om deres gjensidige respekt og tillit, på tre forskjellige språk. Keller-Sutter var ikke så særlig bekymret for å hevde at hun hadde hennes egen konto i begge bankene, og sa hun ikke ville ta ut hennes penger.
Det var ikke ett ord om hvordan denne ødeleggende krisa oppsto. Ikke ett ord om hvem som har ansvar. Ikke ett ord om hvorfor, 15-år-etter 2008-finanskrisa, etter at politikere på tro og ære lovet å regulere finanssektoren og legge bånd på banker «for store til å fallere», at det stikk motsatte skjer.
Credit Suisse-krisa er faktisk den initielle kulminasjonen av et utviklingsforløp der finanselitene skamløst har beriket seg på flertallets bekostning, og regjeringer og sentralbanker har pumpet enorme summer inn i finansmarkedene. Sentralbankenes hevinger av styringsrentene får nå finansbobla til å sprekke. Krisa er et uttrykk for den blindgata kapitalistsystemet er i, der det underordner alle samfunnsområder til akkumuleringen av profitt.
Credit Suisse viste seg å være det svakeste leddet i det spente kjedet, blant annet fordi banken var spesielt uhemmet i det å cashe inn. Bankens kunder har inkludert mistenkte narkohandlere, potentater, korrupte politikere og risikovillige hedgefond. Toppledelsen godkjente på 20 år bonusutbetalinger for CHF 42 milliarder [NOK 476,55 milliarder]. Den bestemte seg nylig for å tildele 500 toppledere € 354 millioner [NOK 4 milliarder], forutsatt at de på egenhånd klarte å redde banken – inkludert at de rasjonaliserte vekk 9 000 arbeidsplasser. Bonusene skal utbetales som planlagt, også etter fusjonen med UBS.
Kostnadene ved krisa skal derimot bli pålagt den yrkesaktive befolkningen, i form av innsparinger og innstramminger, sosiale nedskjæringer og tap av arbeidsplasser. Bare i Sveits forventes det et tap av 10 000 arbeidsplasser om de to bankene slår sammen deres aktiviteter. De sysselsetter for tiden til sammen 123 000 personer over hele verden. UBS planlegger å redusere den kombinerte bankens kostnader med CHF 8 milliarder årlig innen 2027 [NOK 90,77 milliarder].
Bankkrisa er et umiskjennelig tegn på at klassekampen er på vei tilbake i Sveits, etter tiår med dens kveling av underdanige fagforeninger og regjeringer, der alle partier fra Sosialdemokratene til det høyreekstreme Sveitsiske folkepartiet samspiller. Den må og vil ta en sosialistisk retning.