De desperate handlingene fra regjeringer, regulerende finansmyndigheter og banker både i USA og Europa, har ikke bare mislyktes i å demme opp for den voksende finanskrisa, men har på noen måter forverret den.

I USA, etter de to siste ukenes sammenbrudd av bankene Silvergate, Silicon Valley Bank (SVB) og Signature, der de to sistnevnte utgjør henholdsvis det nest største og det tredje største banksammenbruddet i landet historie, har voksende bekymret oppmerksomhet blitt rettet mot First Republic Bank, som med dens problemer nå viser tegn til å kunne bli den neste som står for tur.

Et konsortium av 11 storbanker, under ledelse av JPMorgan Chase-sjefen Jamie Dimon, deponerte i i forrige uke, i samarbeid med finansminister Janet Yellen, $ 30 milliarder hos den slitende banken. Håpet var at denne tillitserklæringen ville stoppe utstrømmingen av innskyterpenger, lette presset på bankens aksjekurs, og stabilisere den.

På bare få dager har operasjonen blitt avslørt som en fullstendig fiasko. Selv om utstrømmingen rapporteres å ha avtatt noe, har First Republic tapt $ 70 milliarder av de totalt $ 176 milliarder banken holdt ved starten av året.

Og til tross for innsprøytingen av kontanter har bankselskapets aksjekurs fortsatt sitt stup. Aksjekursen har siden begynnelsen av måneden falt med 90 prosent, og stengte mandagens børshandel ned med 47 prosent. Bankens langsiktige obligasjoner som forfaller i 2046 ble handlet for 55 cent på dollaren, ned fra 75 cent ved begynnelsen av mars.

First Republic ble tilført nok et slag før handelen åpnet mandag da ratingbyrået S&P Global for andre gang på ei uke nedgraderte deres kredittvurdering for banken. Ratingbyrået sa de store bankenes innskudd på $ 30 milliarder «burde lette likviditetspresset på kort sikt, men kan kanskje ikke løse de betydelige utfordringene reint forretnings-, likviditets-, finansierings- og lønnsomhetmessig, som vi mener banken nå med all sannsynlighet står overfor».

Der innskuddsoperasjonen har mislyktes ble det mandag diskutert en ny plan, der bankene kunne konvertere deler av eller alle deres innskudd til en rein kapitalinnsprøyting.

SVB-sammenbruddet og de stadig større problemene med First Republic har rettet oppmerksomheten mot rollen til banker kategorisert å være fra små til mellomstore i det amerikanske finanssystemet, og deres potensial for å kunne sette i gang ei systemisk krise.

De begrensede reguleringstiltakene som ble introdusert etter 2008-krisa fokuserte på de store bankene, som ble karakterisert som «for store til å kunne fallere» [‘too big to fail’]. Kongressen fjernet i 2018 mange mellomstore banker fra de regulerende finansmyndighetenes tilsyn, med beslutningen om at noen av forskriftene bare skulle gjelde for banker med finanseiendeler [‘assets’] på $ 250 milliarder og mer, i motsetning til den tidligere bestemmelsen der asset-grensa var på $ 50 milliarder.

Dette utgjorde ingen stor fare så lenge Fed videreførte sin montære orienteringslinje for ultrabillige penger. Men situasjonen har endret seg kraftig med rentehevingene Fed har initiert det siste året, der basisrenta er hevet fra nært null opp til 4,5 prosent.

Det har betydd at finansielle assets holdt av disse bankene, som spiller en betydelig rolle i regionale områder, og i nøkkelsektorer av økonomien – med USAs rundt 4 000 banker – har sett fallende markedsverdier som har satt dem godt under de bokførte asset-verdier ført i balanseregnskapene.

Dette gjelder ikke bare for amerikanske statsobligasjoner, Treasury bonds, og andre finansielle assets med fallende verdier med sigende renter, men også andre rentefølsomme assets som næringseiendommer.

Et avvik mellom markedsverdi og bokført verdi utgjør ikke noe problem så lenge penger fortsetter å strømme inn. Men dersom pengeflyten snur, for å gå i den andre retningen, som den gjorde for SVB, da må disse tapene erkjennes når assets må selges for å kunne dekke utstrømmende kontanter.

Situasjonen påminner det som utviklet seg relatert subprime-lån, gnista som igangsatte 2008-krisa. Da problemene i 2007 først kom til overflata sa daværende Fed-styreleder Ben Bernanke at de ikke ville bre seg fordi subprime-markedet var så lite i relasjon til det totale finanssystemet.

Omstendighetene for den nåværende krisa er svært forskjellige fra den gangens subprime-krise. Men det er samtidig likheter, ved at ei krise som brøyt ut i det som kunne anses som en uvesentlig del av hele systemet igjen har vist seg å ha breiere implikasjoner. Og på noen måter er den nåværende krisa mer alvorlig enn den som brøyt ut med subprime-lånene.

Subprime-boliglån, som ble kuttet opp i småstykker for å bli satt sammen i obligasjonspakker som deretter ble solgt til investorer, var i all hovedsak spekulative finansielle assets.

I dag oppstår krisa fra det faktum at mange mellomstore banker har investert tungt i det som formentlig var de sikreste assets av alle, Treasury bonds (amerikanske statsobligasjoner) og pantesikrede verdipapirer, som imidlertid det siste året har falt i verdi på grunn av Feds rentehevinger.

Det var dét som fikk tilsynsmyndighetene til å påkalle faren for «systemisk risiko» da de gikk til det skritt å garantere velstående individers penger plassert hos SVB, med beholdninger som gikk langt utover grensa på $ 250 000 som automatisk dekkes av den lovbaserte FDIC-forsikringen.

Anliggendet nå er: Hvor langt vil disse tiltakene bli utvidet? Er alle innskudd i hele banksystemet nå garanterte? Og hva vil skje med verdien av porteføljene med Treasury bonds og andre finansielle assets i regnskapsbøkene til så mange små og mellomstore banker dersom Fed viderefører sine rentehevinger? Og dersom det blir en pause i rentehevingssyklusen, hva betyr så det for Feds såkalte «kamp» mot inflasjonen?

Dette er noen anliggender Feds politiske organ konfronterer på møtene i dag, tirsdag, og i morgen.

Sentralbanken vil også måtte vurdere implikasjonene av Credit Suisse-overtakelsen, en globalt betydningsfull bank, for det amerikanske og det internasjonale finanssystemets stabilitet.

Ett anliggende av umiddelbar bekymring er innvirkningen på obligasjonsmarkedet av Credit Suisse-overtakelsen av UBS, som ble organisert på insistering fra den sveitsiske regjeringen, Den sveitsiske nasjonalbanken og landets finanstilsynsmyndighet FINMA.

Ved enhver avvikling eller overtakelse, der finansinteressentene berger seg det de kan fra kadaveret, er obligasjonseierne lenger fram i prioriteringsrekka enn aksjonærene.

Men i Credit Suisse-overtakelsen erklærte Den sveitsiske nasjonalbanken at innehavere av obligasjoner av såkalte tilleggsnivåer (‘additional tier ones’; AT1s), for en verdi av $ 17 milliarder, skulle få ingenting. AT1-ene er en variant av betinget konvertible obligasjoner, ‘contingent convertible bonds’ kjent som cocos, som ble introdusert etter 2008-krisa da gjeld kunne konverteres til aksjer.

Hakkeordenen i tilfelle en likvidasjon har vært at aksjonærene var de første til å utraderes, etterfulgt av cocos og deretter de største kreditorene. Som motytelse for økt risiko ble innehaverne av coco-obligasjoner betalt ei høyere avkastningsrente.

Ved Credit Suisse-overtakelsen ble imidlertid disse reglene snudd opp ned. Mens aksjeeiere kan få kompensert noe, vil AT1-eiere ikke få noe som helst.

Financial Times spaltisten Gillian Tett pekte på noen av motivasjonene for beslutningen.

Hun skrev: «Det er vanskelig å unnslippe mistanken at sveitsiske myndigheter bestemte seg for å foreta (beskjedne) utbetalinger til aksjeeiere – men ikke til obligasjonsinvestorer – fordi de førstnevnte inkluderte en mektig saudi-aksjonær [Den saudiske nasjonalbanken] (som Bern ikke ønsket å fornærme.)»

Proteksjonisme, geopolitiske egeninteresser og statlig intervensjon «synes å ha overstyrt fritt-marked-prinsippene».

Men hun gikk videre til å bemerke at det er «usikkerhet om de juridiske strukturene rundt amerikansk finans også».

Da SVB og Signature foldet ble det besørget beskyttelse til alle innskytere, til tross for mandatet fra Federal Deposit Insurance Corporation (FDIC), om at gjeldsforsikring bare gjaldt den første delen av innskuddene, opp til grenseverdien $ 250 000.

Hun konkluderte med at nettoresultatet er at investorer befinner seg i limbo-land, uten å vite hvorvidt kapitalmarkedets lover gjelder for framtiden som en «pillar for tillit», eller om regjeringer i USA og Europa har et behov eller midlene til å kunne stå bak alle banker. Det er «ikke rart at frykten florerer».

Bank of England (BoE) og Den europeiske sentralbanken (ECB) utstedte begge uttalelser som kritiserte den sveitsiske beslutningen, mens ECB-presidenten Christine Lagarde sa i klartekst til Det europeiske parlamentet: «Sveits setter ikke standarder i Europa.»

ECB-uttalelsen sa: «Vanlige aksjekapitalinstrumenter er de første som absorberer tap, og først etter deres fulle anvendelse vil Tilleggsnivå 1 (AT1) bli pålagt å nedskrives.»

BoE uttalte sin opposisjon, der sentralbanken sa det er en «klar lovbestemt orden» for hvordan aksjonærer og kreditorer vil måtte bære deres tap.

Det er viktige politiske konklusjoner å trekke fra denne begivenheten. En av de sentrale prinsippene i borgerlig ideologi er at kapitalistsystemet, og framfor alt dets finansielle mekanismer, er en regelbasert orden som arbeiderklassen har å innordne seg etter, og adlyde som om den stammer fra selve Naturen.

Finanssystemet er faktisk ikke noen slags naturlig entitet og derfor en evigvarende mekanisme, men et produkt av klassesamfunnet, der de angivelig uforanderlige reglene i ei krisetid blir omgjort over natta, der de styrende elitenes motstridende interesser kommer til overflata.

Som et produkt av samfunnet kan det derfor endres av samfunnet, men bare dersom arbeiderklassen intervenerer politisk i den tilspissende krisa, og slåss for et sosialistisk program for fullstendig å omskape den sosioøkonomiske ordenen.