Som om hun er fanget i et stadig kraftigere virvelsluk, ble USAs finansminister Janet Yellen denne uka vridd fra det ene til det andre standpunktet over anliggende om hvor mye støtte regjeringen og finansmyndighetene ville besørge velstående uforsikrede bankinnskytere.

Tirsdag sist uke fortalte hun i et møte med bankfolk at regjeringen var beredt til å utvide redningen av innskyterne i Silicon Valley Bank og Signature Bank, noen av dem med titalls millioner dollar på deres bankkontoer, og om nødvendig også for slike innskytere i andre banker.

Dette ble korrekt erkjent som regjeringens implisitte garanti at den støttet alle pengene holdt i det amerikanske banksystemet, totalt mer enn $ 17 billioner, og det kom kritik fra «fritt markeds»-hold, spesielt fra finansavisa Wall Street Journal.

WSJs hovedanliggende er ikke utdelingen av penger til de rike og superrike i og for seg, men hva en slik garanti i siste instans betyr for statsfinansenes stabilitet, og for USAs kapitalisme som helhet, dersom markedet ikke får gjøre jobben sin med å utføre de nødvendige utrenskningene.

Som respons på denne og annen kritikk fortalte Yellen dagen etter til en komité i Senatet at finansmyndighetene ikke overveier «heldekkende» garantier av innskudd over grensa som dekkes av lovgivningen, som er på $ 250 000.

Wall Street ga Yellens kommentarer tommelen ned. Børsen falt kraftig i løpet av den siste halvtimen av onsdagens handel, der Dow-indeksen falt mer enn 500 poeng.

Finansministeren, som i likhet med alle myndighetspersoner bestreber seg for å framstå som en tjener for massen av befolkningen, fikk klar beskjed fra de virkelige rådende makter.

Så på torsdag snudde hun kursen i hennes bemerkninger under en høring i Representantenes hus, og gikk prompte tilbake til det hun hadde fortalt det forsamlede bankfolket to dager tidligere.

«Vi har anvendt viktige redskaper for raskt å handle for å forhindre smitte», sa hun. «Og de er redskaper vi kan anvende igjen. De sterke handlingene vi har tatt sikrer at amerikaneres innskudd er trygge. Vi vil så absolutt være beredt til å iverksette tilleggstiltak dersom det blir nødvendig.» Etter hennes siste uttalelser stabiliserte Wall Street seg.

For å få et grep om hva som er involvert i spørsmålet om innskuddsgarantier, er det verdt å sondere litt bak de umiddelbare tallene.

Innskudd på opptil $ 250 000 er automatisk garanterte av finanstilsynsmyndigheten Federal Deposit Insurance Corporation (FDIC), basert på fastsatt og hevdvunnen lovgivning.

Avskjæringspunktet er godt over de beløp som holdes av millioner av amerikanske familier, som lever fra lønnssjekk til lønnssjekk, og ofte må ty til deres kredittkort bare for å få endene til å møtes.

Mediansaldoen som holdes av amerikanske borgere på deres transaksjonskontoer er ifølge offisielle tall bare $ 5 300.

Mindre enn halvparten av amerikanske husholdninger, rundt fire av ti, sa i januar 2002 de ville være i stand til å dekke en uventet utgift på $ 1 000, og den summen har med all sannsynlighet siden falt under påvirkningen av videreført lønnsundertrykking og stigende inflasjon, spesielt for basisvarer.

Men de rike og superrike lever i en annen verden, og forlanger at den for enhver pris skal beskyttes.

«Amerikanerne» hvis innskudd Yellen sa hun handler for å beskytte, er ikke vanlige arbeidere og deres familier, som ikke har i nærheten av $ 250 000 på deres kontoer. De er figurer som venturekapitalisten Peter Thiel, som bekjentgjorde at han fortsatt hadde $ 50 millioner stående hos den fallerte banken SVB selv etter å ha tatt til orde for at andre ikke burde fortsette å bruke banken. Kanskje betraktet han de millionene han lot være der som vekslepenger han kunne klare seg uten.

Yellens fram og tilbake på anliggender om støtte til de ultra-rike og finanselitene er på ingen måte en isolert hendelse.

Det er snarere et spesielt uttrykk for de sentrale pengepolitiske disposisjonene til Fed, finanstilsynsmyndighetene og regjeringen. Uansett hvilke erkjennelser de ved anledninger kan komme med om behovet for en sunn offentlig pengepolitikk, de vender alltid tilbake til sitt hovedoppdrag – beskyttelsen av finansoligarkiet som dominerer økonomien.

Dette ble sett i 2008 da finanskapitalens spekulative, og til tider direkte kriminelle aktiviteter førte til en nedsmelting av finanssystemet. Banker og selskaper ble reddet ut for hundrevis av milliarder av dollar, og Fed tilgjengeliggjorde billioner av dollar under sitt program for kvantitative lettelser, quatitative easing (QE), som muliggjorde at spekulasjonene kunne fortsette.

Arbeiderklassen ble tvunget til å betale for krisa der arbeidsledigheten steg til tosifrede tall, boliger ble beslaglagt av bankene for deres videresalg, utbyttingen i fabrikkene ble intensivert, ofte med utbredt anvendelse av to-sjiktssystemer for avlønning og ansettelser på midlertidige kontrakter.

Redningspakkene i 2008, QE, og de utbredte spekulasjonene som resulterte, betydde at da pandemien rammet tidlig i 2020, nektet administrasjonen å implementere en elimineringspolitikk, i frykt for at de nødvendige folkehelsetiltakene ville føre til finanskorthusets kollaps.

Trump-administrasjonen vedtok følgelig loven CARES Act, med Demokratenes støtte under ledelse av House Speaker Nancy Pelosi, som delte milliarder ut til selskapene, mens de til massen av befolkningen besørget noen mindre innrømmelser, for å prøve å dempe den sosiale harmen.

Fed steppet inn igjen, og som respons på markedsnedfrysningen i mars 2020 pumpet sentralbanken inn ytterligere $ 4 billioner, der den fungerte som garantist for hver en del av finanssystemet.

Men disse tiltakene fikk konsekvenser.

Nektingen å eliminere Covid skapte ei forsyningskjedekrise, og utløste et sprang i inflasjonen. Prisøkningene ble forsterket av flommen av billige penger, profittutskvisingen til mat- og energiselskaper, spekulasjoner i råvaremarkedene finansiert av de i all hovedsak gratis pengene besørget av Fed og andre sentralbanker, og konsekvensene av den USA-ledede NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Utbruddet av den høyeste inflasjonen på fire tiår endret landskapet. Nå ble Fed konfrontert med sin største frykt – utviklingen av et oppsving av arbeiderklassen, og intensiveringen av klassekampen som hadde vært kunstig undertrykt over de tre foregående tiårene, og mer.

Fed gjorde deretter en vending. Sentralbanken innledet i mars 2022 hevinger av styringsrentene, under mantraet om nødvendigheten av å bekjempe inflasjonen. Det er viktig å forstå klassedynamikken som her er i arbeid, for den er nøkkelen til å forstå den nåværende situasjonen, hva som er i vente, og hva som må bli arbeiderklassens reaksjon.

Feds tiltak – hevingen av rentene fra nært null til mer enn 4,5 prosent i løpet av et år – har ingenting å gjøre med å få ned prisene, men er innrettet på å få undertrykt arbeiderklassens lønnsbevegelse.

Dette skal oppnås ved å få avsluttet det Fed-styreleder Jerome Powell kontinuerlig refererer til som det «veldig stramme» arbeidsmarkedet, gjennom å bremse opp økonomien, øke arbeidsledigheten og om det skulle anses nødvendig, å indusere en resesjon.

Rentehevingene har nå igangsatt ei finanskrise, som eksemplifisert av SVB-kollapsen. Banken var stinn av cash på grunn av Feds QE-politikk, som den plasserte i amerikanske statsobligasjoner, Treasury bonds, angivelig den sikreste finanseiendelen. Men da rentene ble hevet, falt disse obligasjonenes markedsverdi til under deres bokførte verdi.

Så lenge pengene fortsatt strømmet inn var ikke dette noe problem. Men da pengestrømmen snudde og begynte å strømme ut, med innskytere som trakk ned på deres beholdninger, da måtte obligasjonene selges og verditapene realiseres.

Powell og andre har omtalt SVB som en «outlier», et ‘særtilfelle’. Men analyser har vist strukturen å være bredt replisert. Det er kalkulert at markedsverdien av obligasjonene amerikanske banker holder i dere porteføljer nå er ned med $ 1,7 billioner, ikke så langt under deres felles kapitalbase på rundt $ 2 billioner, som i all hovedsak ville utraderes om disse tapene måtte realiseres.

Små og mellomstore banker, som SVB, har i tillegg i deres porteføljer også en stor andel av rentesensitive næringseiendoms- og eiendomsutviklingslån, som av mange er forutsett å bli den neste skoen til å falle.

Denne krisas utviklingsforløp har sendt ei bølge av frykt gjennom de ultrarike pengebesittende klassene. Da SVB-problemene kom til overflata spratt hedgefondoperatøren Bill Ackman umiddelbart ut på Twitter med en oppfordring om en vesentlig intervensjon, foruten hvilken økonomien ikke kunne fungere.

Slike reaksjoner avslører at de fabelaktig velstående og superrike har fått en fert av død, som om den kom fra en grav som åpner seg foran dem.

Men det betyr ikke at de på en eller annen måte vil ta til orde for reformer – de har i alle fall ingen å komme med – eller, deres giftige system vil ganske enkelt kollapse av seg selv.

Snarere, basert på deres lange historikk for undertrykking og vold, betyr deres voksende frykt at de vil gjennomføre stadig større angrep på arbeiderklassen, akkurat som de gjorde etter 2008, og fra kapitaliststaten vil forlange en fortsatt tilførsel av penger for å opprettholde deres verden av rikdom og privilegier på samfunnet bekostning.

For arbeiderklassen reiser den utviklende krisa en direkte utfordring. Den blir konfrontert med oppgaven å lage en ny verden, en verden basert på sosial likhet. Det kan bare realiseres gjennom en politisk kamp for å få slutt på det kapitalistiske profittsystemet, og dermed åpne veien for etableringen av sosialisme, en utfordring som må møtes ved å bygge det revolusjonære partiet til å lede denne kampen.