Perspective

Få ned Macron-regjeringen!

Demonstranter synger slagord under en protest i Paris, mandag 20. mars 2023. [AP Photo/Lewis Joly]

Den siste ukas omkalfatrende begivenheter i Frankrike har revet den «demokratiske» maska av kapitaliststaten, og avslørt den som finansoligarkiets diktatur.

President Emmanuel Macron begynte mandag med å trampe på viljen til det overveldende flertallet av det franske folket, ved å innføre pensjonskutt uten engang en avstemming i parlamentet. Hver kveld har det brutt ut protester i Frankrikes storbyer, som Macron har respondert på med frekt å erklære at ingen kan utfordre hans regjerings legitimitet. Politiet angrep torsdag millioner av arbeidere under deres protestmarsjer og begynte å rekvirere arbeidere for å få brutt de pågående streikene på raffineriene og i renovasjonsvesenet.

En mektig massebevegelse er under utvikling, men den befinner seg fra første stund i ei blindgate. Hvert eneste av halvveistiltakene Macrons rivaler i det politiske systemet har foreslått for å stoppe ham, har mislyktes. Parlamentet klarte ikke å få vedtatt mistillit mot Macron for å ha tvunget Nasjonalforsamlingen til å vedta kuttene uten en avstemming. Macrons kollaps i meningsmålingene og stigende uttrykk for frykt over masseprotestene innen styringskretsene overtalte ikke Macron til å gå til retrett. Det gjorde heller ikke fagforeningsbyråkratienes éndagsstreiker.

Klassekampens retning peker uunngåelig mot dette: Macron må gå, og det franske utøvende presidentskapet med dets vidtrekkende antidemokratiske fullmakter må avskaffes. Arbeiderklassen må samtidig som den slåss for å få ned Macron, forøvrig kjempe for å utvikle sine egne aksjonskomitéer på grunnplanet, for å legge grunnlaget for det som skal erstatte hans regime.

Macron framstår som den direkte legemliggjøringen av finanskapitalens styre, og som fokuspunkt for alle av styringselitens konspirasjoner mot arbeiderklassen. «L'Etat, c'est moi», («Staten, det er meg»), sa kong Ludvig XIV, grunnleggeren av Frankrikes absolutistiske monarki på 1600-tallet. Nesten 400 år seinere påla Macron hans diktat over Frankrike ved å hevde at finansmarkedene ikke ville tolerere en unnlatelse av å pålegge hans nedskjæringer.

Hans evne til å pålegge pensjonskuttene uten en avstemming stammer fra de semi-diktatoriske fullmaktene Charles de Gaulle forlangte i 1958, midt under den franske krigen mot Algeries uavhengighet og et kupp ledet av pro-koloni-krefter i den franske hæren. De Gaulle oppnådde vidtrekkende fullmakter for presidentskapet, til å kunne pålegge lovgivning, koordinere politioperasjoner og kontrollere hæren, skrevet inn i Den femte republikkens konstitusjon. Dette embetet har nå blitt cockpiten til et bankenes diktatur mot folket.

Arbeidere kan imidlertid ikke overlate kampen for å få ned Macron til fagforeningsbyråkratiet og dets småborgerlige allierte, slike som Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), Olivier Besancenots Nytt Antikapitalist-parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), eller Nathalie Arthauds parti Arbeiderkamp, Lutte ouvrière (LO). LFI, NPA og LO er partier med kandidater som når de ble promoterte som «venstresiden» av kapitalistmedia, har fått millioner av stemmer. Men de står langt nærmere Macron enn de gjør arbeiderne. De tilbyr ikke bevegelsen noe annet perspektiv enn at den gradvis skal dø ut.

Det er bemerkelsesverdig at Mélenchon, i tidligere tiår, ofte reiste kravet om en Sjette republikk, og bestrebet seg for å drive arbeiderklassens opposisjon til Den femte republikken inn i blindgata av å føre kampanje for en konstitusjonell reform av den franske kapitaliststaten. Men i dag, der anliggendet med å få ned Macron og Den femte republikkens diktatoriske oppsett er reist rett i mot, da har Mélenchon forlatt dette spørsmålet.

Om Mélenchon og hans allierte nekter å lansere en politisk offensiv mot Macron, er det fordi de ikke på noen måte ønsker å avsløre for arbeiderklassen dens egen styrke. Dersom en bevegelse i arbeiderklassen faktisk veltet Frankrikes massivt upopulære president, da ville det uunngåelig reise krav om langt mer dyptgripende endringer i samfunnets politiske og økonomiske strukturer.

I stedet reagerer Mélenchon på Macrons nedskjæringer ved å pushe illusjoner om at protester fortsatt kan få Macron til å endre oppfatning, og få overbevist ham om å trekke loven tilbake. Mélenchon sa: «Fordi prosessen med et parlamentarisk mistillitsvotum ikke lyktes har tiden nå kommet for å gå over til en folkelig mistillit. Jeg uttrykker ønsket om at denne kritikken skal komme massivt til uttrykk, på alle steder og under alle omstendigheter, og at den tillater oss å tvinge fram at loven trekkes tilbake.»

Bak Mélenchons vage retorikk om «folkelig mistillit» mot Macron, er det et perspektiv: Arbeidere skal begrenses til periodiske éndagshandlinger, som blir overfalt av politiet, og som ikke forsvarer pågående streiker mot politiangrep. Dette er et perspektiv for å tappe arbeiderne for energi, ikke gi dem noen klar vei videre, og dermed avvæpne den eksplosive politiske krisa som nå oppstår.

Mélenchon vet hva han gjør. Hans karriere begynte med den franske generalstreiken i mai 1968, som ble forrådt av det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste francaise (PCF). Ved å blokkere arbeiderne fra maktovertakelsen etter at politiet og de Gaulle-regjeringen kollapset, overlot PCF-byråkratiet det politiske initiativet til høyresiden. En pro-gaullistisk protestmarsj samlet den 30. mai flere hundre tusen deltakere, som initierte de Gaulles offensiv for å stabilisere hans kapitaliststyre.

I siste instans oppløste de Gaulle parlamentet og avholdt lovgivende valg, fra 23. til 30. juni 1968. Midt under arbeiderklassens enorme desillusjonering over PCFs utsalg av generalstreiken, besørget valget en massiv seier for de høyreorienterte partiene.

Til tross for alle de mange forskjellene mellom 1968 og 2023, denne typen politisk demobilisering av arbeiderne er det Mélenchon, nå i en parlamentarisk allianse med PCF, tar sikte på å få til. Kreftene satt til dra nytte av dette politiske forræderiet inkluderer ikke bare den høyreorienterte Macron, men også hans nyfascistrival, Marine Le Pen.

Siden arbeiderklassen ikke kan stole på etablissementets partier og fagforeningsbyråkratiene for å bekjempe Macron og det utøvende presidentskapet, må de bygge nye kamporganisasjoner: Grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene og deres «sosiale dialog» med Macron. Slike komitéer kan organisere streiker og protester, samle støtte til arbeidere truet av politiet, og motsette seg etablissementspartienes demobiliserende innflytelse.

Forent internasjonalt i Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – vil de tillate arbeidere å samle støtte fra voksende klassekamper utenfor Frankrike. Dette oppnår avgjørende betydning der nå arbeidere streiker mot inflasjon, og for forsvar av lønninger i Tyskland og Storbritannia, i jernbanestreiker i Belgia, Nederland og Italia, og i lærerstreiker i Portugal og over hele Europa. Disse kampene forener objektivt sett arbeidere i en felles kamp mot inflasjon og innstramminger, utarmende militærutlegg midt i NATO-krigen mot Russland og mot politi-stat-styre.

Loading