Medlemmer av Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, talte tirsdag kveld i forrige uke til den koordinerende studentforsamling «Inter-facs», på Universitetet Saint Denis nord i Paris.
Forsamlingen Inter-facs samler studenter som er aktive i universitetspolitikk fra hele Paris. Medlemmene kommer fra universitetene Sorbonne-Panthéon, Tolbiac, Nanterre, Saint Denis, Gustave Eiffel, Paris-Lumière, Créteil og Saclay, som dermed representerer de fleste av de mer enn en-halv-million universitetsstudentene i Paris-området. Forsamlingen Inter-facs og dens styringskomité består i stor grad av medlemmer av middelklassens pseudo-venstre-partier som Nytt Antikapitalist-parti, Nouveau parti anticapitaliste (NPA), Morenoist-partiet Permanent revolusjon, Révolution permanente (RP), og diverse anarkistgrupper.
På Saint-Denis framsatte PES forslaget for Inter-facs at det ble stemt over en offentlig resolusjon med oppfordring om å få ned Frankrikes president Emmanuel Macron. Macrons beslutning om å banke gjennom pensjonsnedskjæringene som det overveldende flertallet av det franske folket motsetter seg, samtidig som han øker militærutleggene midt under NATOs krig med Russland i Ukraina, har provosert fram et eksplosivt sosialt raseri og massestreiker som nå brutalt overfalles av hans opprørspoliti. Men styringskomitéen til «Inter-facs» nektet imidlertid til slutt å tillate en avstemming over PES-forslaget, og hevdet det var irrelevant.
Studentforsamlingen ble innledet med rapporter om protester og arbeid ved hvert enkelt universitet. Studentene rapporterte alle om en rask vekst av studentmotstand og harme på deres campuser, etter at Macron påla hans pensjonskutt uten engang en avstemming i Nasjonalforsamlingen.
Etter at møtet gikk over fra rapporter om protestaktiviteter til å diskutere aksjonsforslag, ba PES’ nasjonalsekretær Alexandre Lantier om å få adressere forsamlingen. Lantier presenterte seg, og sa:
Macron leder et regime som regjerer med makt mot folkets vilje, med undertrykking av arbeidere og ungdommen. Deres rapporter har allerede presentert mye bevis for dette. Spørsmålet som nå er reist er: Hva må gjøres?
Macron kunngjorde i dag at han er misfornøyd med dem som sier hans regjering er illegitim. Så synd, for hans regjering er illegitim.
Det som må gjøres er å lansere en politisk bevegelse for å kaste Macron ut av makten, for å få brakt ned hans regime med en generalstreik. Det må holdes generalforsamlinger på hvert et universitet, på alle arbeidsplasser i Frankrike, for å erklære at denne presidenten må gå. For å oppnå dét må arbeiderklassen mobiliseres uavhengig av alle byråkratiene som forhandler med Macron, og ikke ved å slåss med ham politisk.
Dersom denne forsamlingen stemmer for en klar resolusjon som fastslår at Macron må kastes, at presidentskapet i Den Femte republikk helt klart har blitt cockpiten til et illegitimt diktatur som utøves av bankene mot arbeiderne, da kan det få en enorm innvirkning.
Det ville tillate ungdommen å gå ut til arbeidsplassene, til å snakke med arbeidere, oppmuntre dem til å samles i generalforsamlinger på deres egne arbeidsplasser og stemme over tilsvarende uttalelser, og på den måten opprette organisasjonene som arbeiderne kan få ned Macron med, for å avskaffe Den femte republikkens antidemokratisk presidentskap, og åpne veien for at arbeiderne kollektivt tar makten og bygger sosialisme.
Lantiers bemerkninger ble møtt med applaus, men forsamlingens styreleder og ordstyrer plasserte ikke forlaget hans på lista over foreslåtte aksjoner. Lantier intervenert igjen i diskusjonen for å be om at forslaget ble satt på lista, hvilket styrelederen i utgangspunktet gjorde. Han nektet imidlertid etterpå å la PES-medlemmer tilgang til talerstolen i den delen av møtet da de foreslåtte aksjonene ble diskutert.
Ingen slike restriksjoner ble lagt på en delegasjon fra den småborgerlige Spartakist-tendensen fra Quebec. De distribuerte deres avis, Le Bolchévik, som oppfordret til å bygge en angivelig «revolusjonær» fraksjon i det franske fagforeningsbyråkratiet, og fikk gjentatte ganger talerstolen.
Diskusjonen fokuserte på anliggender som organisering av sikkerhet og samhandlinger med fagforeningsrepresentanter for [forrige] onsdagens protestmarsj, forberedelse av protester og universitetsblokader, og en manifestering utenfor jussfakultetet Assas, la fac d’Assas, mot fascistgruppa «Waffen-Assas» som har angrepet studentprotester. Gjennom hele denne delen av møtet forlot et stadig økende antall studenter forelesningssalen.
Under den siste delen av møtet, da forsamlingen stemte over hvert av de foreslåtte aksjonspunktene, kunngjorde styrelederen at en avstemming over PES’ forslag ikke var nødvendig. Da Lantier spurte hvorfor det ikke skulle stemmes over forslaget, sa han at Lantier ikke var student og avbrøt med det diskusjonen. Studenter som deltok på møtet fortalte Lantier seinere at de mente PES’ forslag ikke var nødvendig, ettersom alle på møtet likevel var imot Macron.
I virkeligheten illustrerer imidlertid styrelederens avvising av å stemme over PES-forslaget hindringene som står i veien for utviklingen av en genuint revolusjonær bevegelse, og spesielt de politiske hindringene for å få vendt ungdommen til arbeiderklassen.
PES’ forslag hadde som målsetting å igangsette en massiv politisk vending av ungdommen til arbeiderklassen, og å utvikle en mobilisering av hele arbeiderklassen mot Macron. Medlemmer av Inter-facs kan meget vel mislike Macron personlig, og sympatisere med de streikende som målrettes for statsrepresjon. Men deres praksis vender ikke studenter og ungdommer til å gå ut til arbeidsplasser og fabrikker for å diskutere med arbeiderne nødvendigheten av å bygge arbeiderklassens kamporganisasjoner for å få ned Macron.
Ungdommens politiske energi tappes dermed ut i håpløse diskusjoner med fagforeningsbyråkratier, som på dere side er absolutt inneforstått med at de søker «mekling» med Macron, nettopp for å avvæpne ei voksende, objektivt revolusjonær krise. Det praktiske spørsmålet om å organisere solidaritetsaksjoner med streikende arbeidere blir dermed overlatt til noen få dusin studenter, fra partier som er nært tilknyttet fagforeningsbyråkratiene, som NPA, i stedet for å bli utført av titalls tusener eller hundretusener av studenter.
PES’ kamp for å initiere en vending blant ungdommen til arbeiderklassen, kolliderer med politikken til middelklassepartiene som er aktive i Inter-facs. Révolution permanente (RP), som har en feministisk ungdomsfraksjon, Poing levé («Reist Knyttneve»), som er aktiv på Saint Denis, har gjennom artiklene til deres forfatter Juan Chingo erklært at arbeidere fortsatt trenger mer erfaring med «borgerlig representativt demokrati», det vil si med et kapitalistregime. RP erklærer også at de har som målsetting å utvikle seg som en fraksjon i det stalinistiske byråkratiet til fagforbundet La Confédération générale du travail (CGT).
Den franske nettsiden til Spartacist, med medlemmer som kritiserte PES for å ta opp det angivelig «unyttige» anliggendet om å få ned Macron, angriper trotskister for å ha opponert mot Frankrikes borgerlige konstitusjon som ble vedtatt i 1946, etter naziokkupasjonen under den andre verdenskrig.
I virkeligheten stadfester den nåværende krisa trotskistbevegelsens historiske kamp den gang. Konstitusjonen av 1946 – med Charles de Gaulles viktige tillegg av presidentskapets utvidede fullmakter, tillagt midt under pro-koloni-kuppet i 1958 da den franske krigen mot Algeries uavhengighet raste – forblir den franske kapitaliststatens grunnfjell. Den har nå avfødt et politi-stat-regime ledet av Macron, investeringsbankmannen og «de rikes president», som styrer mot folket.
PES er den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – verdens trotskistbevegelse. Partiet forklarer at kampene i Frankrike er del av en voksende, internasjonal bevegelse av arbeiderklassen som utvikler seg gjennom et voksende opprør av arbeidere og ungdommer mot kontrarevolusjonære nasjonale byråkratier. PES inviterer arbeidere og ungdommer som støtter partiets oppfordring om å få ned Macron til å ta kontakt og bli med å slåss for å utvikle denne bevegelsen i arbeiderklassen.