Mer enn 2 millioner tok tirsdag til gatene over hele Frankrike for å demonstrere mot Macrons pensjonsreform, med 400 000 deltakere i Paris, ifølge fagforeningene. Arbeiderklassen, som presser fram i en frontal konfrontasjon med Frankrikes kapitalistiske politistat, kolliderer også direkte med fagforeningsbyråkratiene.
Det er ingenting å forhandle med Macron om, som arbeiderklassen må få ned og kaste fra makten. Tre fjerdedeler av befolkningen motsetter seg hans pensjonsnedskjæringer, som han banket gjennom uten engang en avstemming i parlamentet. Meningsmålinger viser at to tredjedeler av den franske befolkningen, i harnisk over Macrons bestrebelser for å styre mot folkets vilje, vil at arbeiderne stopper ham ved å blokkere økonomien i en generalstreik.
Likevel advarer landet to store fagforbund, Confédération française démocratique du travail (CFDT) og Confédération générale du travail (CGT), mot det voksende sosiale raseriet i stedet for å eskalere kampen, og oppfordrer til «mekling» med Macron. Etter å ha annonsert den neste én-dags protestmarsjen mer enn ei uke fram i tid, først torsdag 6. april, skal de neste uke gå til samtaler med Macron. Dette avslører figurer som CFDT-sjefen Laurent Berger, som leder fagforbundenes felleskampanje for å avvæpne bevegelsen, som redskaper for kapitalistoligarkiets styre mot folket.
Mange av Frankrikes storbyer, deriblant Lille, Nantes, St Etienne, Toulouse, Bordeaux og hovedstaden, så i går, tirsdag, voldelige sammenstøt mellom tungt bevæpnet opprørspoliti og demonstranter. Innen kvelden var over var 201 personer arrestert på tvers av Frankrike. I Charleville-Mézières, der 3 000 demonstranter samlet seg, ble 18 arrestert etter et voldelig sammenstøt med politiet. Siden Macron anvendte den franske konstitusjonens Artikkel 49.3 for å banke gjennom hans pensjonskutt uten en avstemming, har mer enn 1 000 personer blitt arrestert bare i Paris, og ytterligere hundrevis over hele Frankrike.
Macron har åpenbart til hensikt å basere seg på en kombinasjon av politirepresjon og arbeiderklassens politiske demobilisering, for å påtvinge arbeiderne og ungdommen i Frankrike en uforlignelig reduksjon av deres levestandarder.
Parallelt med denne voldsorgien bestreber Macron seg også, trygg som han er på at fagforeningsbyråkratiene ikke vil løfte en finger for å motarbeide ham, for å slå hardt ned på opposisjonsgrupper i Frankrike. Macrons fascistiske innenriksminister Gérald Darmanin talte tirsdag i Nasjonalforsamlingen der han fordømte «den ekstreme volden fra små grupper som forlengst er registrert av etterretningstjenestene, noen ganger for mange år siden». I virkelighetens verden er det det nasjonale politiets tungt bevæpnede opprørstropper, Les compagnies républicaines de sécurité (CRS), militærpolitiet, og spesialenhetene Les Brigades de répression des actions violentes (BRAV) [o. anm.: etablert først i 2019 mot Les gilets jaunes, «de gule vestene»], som nå i flere uker voldelig har angrepet ubevæpnede demonstranter.
Darmanin kunngjorde også hans intensjon om å oppløse klimaaktivistgruppa Earth Uprisings etter sist helgs sammenstøt mellom hundrevis av politiets opprørstropper og 30 000 demonstranter som protesterte mot et irrigasjonsprosjekt i Sainte-Soline. Aktivistkollektivet har ti dager på seg til å komme med en juridisk respons til innenriksdepartementet; gjør de ikke det, vil de bli tvangsoppløst.
Under sist helgs sammenstøt i Sainte-Soline brukte politiet 5 015 tåregassbeholdere, 89 sjokkgranater av typen GENL (grenade de désencerclement), 40 ASSR-enheter (sjokkgranater; auditory steady-state responses) og avfyring av 81 gummikuler av typen LBD (Large Block Device). Per tirsdag kveld var to alvorlig skadde demonstranter fortsatt i koma. Politimyndighetene har angivelig forbudt leger å tilkjennegi helsestatus for én av disse personene til pressen.
Ikke desto mindre, til tross for to demonstranters livstruende skader, og flere titalls andre påført alvorlige skader i Sainte-Soline, ble det samme militære våpen avfyrt mot demonstranter i Paris sist lørdag. Politiet i Paris avfyrte GENL-sjokkgranater i hodehøyde mot demonstranter:
I Paris ble to demonstranter brakt til sykehus etter å ha blitt slått bevisstløse av politiet, en ble banket og slått og gikk i bakken da politiet stormet demonstranter, og en annen kvalt av tåregass.
Utpå kvelden, mens politiet fortsatt angrep demonstranter ved Place de la Nation i Paris, kunngjorde Berger at Frankrikes statsminister Élisabeth Borne hadde gått med på å starte nye forhandlinger med fagforbundene «mandag eller tirsdag» i neste uke.
CGT-byråkratiet kunngjorde tirsdag også at de ville avslutter den pågående streiken til renovasjonsarbeiderne i Paris. Under denne streiken har ikke byråkratiet gjort noe for å forsvare renovasjonsarbeiderne, som har opplevd deres streikevakter bli angrepet av politiet. Hundrevis av studenter og arbeidere oppsøkte forbrenningsanlegget i Paris-forstaden Ivry til forsvar av de streikende, men CGT-byråkratiet selv har ikke kalt for noen breiere solidaritetsstreik for å stoppe politivolden mot Ivry-streiken, og dermed forsvare deres egne CGT-medlemmer.
Etter uker med politivold mot streikende og demonstranter er det klart at forsvaret av arbeiderklassen mot politirepresjonen er en oppgave som ikke kan overlates til fagforeningsbyråkratiene, som kollaborerer tett med Macron.
Parallelt med fagforeningsbyråkratiene jobber også pseudo-venstre-politikere som Jean-Luc Mélenchon for å demobilisere motstanden mot Macron. I fjorårets første runde av presidentvalget fikk Mélenchon nesten 8 millioner stemmer, hovedsaklig i arbeiderklassedistriktene i Frankrikes største byer. Likevel kaller han ikke for politisk å mobilisere hans velgere, som kunne stenge ned Frankrikes økonomi dersom de sammen gikk ut i streik mot Macron, og mot hans politivold som regner ned over arbeidere og ungdommer i kamp.
I stedet utsteder Mélenchon kyniske oppfordringer til ro og orden, og heller kaldt vann over arbeiderklassens voksende raseri mot Macron. Han oppfordret til «pasifisme i møte med regjeringens provokasjoner» og håpet «demonstrasjonen ... ville finne sted med kaldt blod». Det vil si, ubevæpnede demonstranter burde rolig og fredelig underkaste seg å bli banket løs på med batonger, innhyllet i tåregass, og skutt på med politiets sjokkgranater, som river av demonstranters fingre og hender, og stikker ut deres øyne.
Arbeidere i Paris-marsjen som snakket med WSWS fordømte Macron og fagforeningsbyråkratienes kontrarevolusjonære konspirering.
Clarel, en arbeider som tidligere deltok i «de gule vesters» protester, fortalte WSWS hvorfor han protesterer mot Macron. «Jeg demonstrerer for pensjoner, men nå går det nødvendigvis langt forbi bare dét. Man kunne ta opp anliggendet om arbeidsplasser, men det går også videre derfra. Når det gjelder denne regjeringen, er det lenge siden den ble illegitim, og faktisk konstitusjonsstridig. Vi blir konstant manipulert, lurt; det er helt umulig. Vi må få kastet ut denne fyren; og det haster. Diktatur er et stort ord, men du trenger ikke å ha gått på l’ENA, [Den nasjonale administrasjonskolen, l’École nationale d'administration (ENA)], eller Science Po [Instituttet for statsvitenskap, Les instituts d'études politiques (IEP)] for å vite hvor vi er nå.»
Clarel kritiserte også Macrons eskalerende militærutlegg og hans deltakelse i NATO-krigen mot Russland i Ukraina. «Jeg vil ikke gå inn på alle detaljene, men først og fremst, det vi trenger er fred, fred, fred. Ikke i noe tilfelle skal vi besørge militærbistand til noen av leirene. Spørsmålet er egentlig: Hvem drar nytte av alt dette?»
Til slutt fordømte Clarel bannere holdt av CFDT-funksjonærer i marsjen, som oppfordret til mekling med Macron, og til å straffe Macron «i 2027», det vil si, ved å stemme ham ut av presidentvervet mer enn fire år fram i tid, ved neste presidentvalg. Han sa: «Dette sjokkerer meg virkelig. Hvordan tør de snakke til oss om framtiden på denne måten, når nåtiden allerede er totalt råtten? Kom igjen, vent nå litt, Berger – 2027 – jeg har fått nok av dette. Vi er ikke i 2027, vi er i 2023. Vi står midt i det, opp til hit. Vi må snakke om hva vi skal gjøre nå, ikke en gang i framtiden.»
Kampen må tas ut av hendene på fagforeningsbyråkratier som uforskammet forsvarer Macrons politistat mot arbeidernes politiske offensiv. Spørsmålet om å bekjempe byråkratienes og deres politiske medskyldiges forræderi er stilt, midt imot. Det avgjørende anliggendet er å bygge komitéer der grunnplanet kan koordinere deres kamper uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, i en kamp for å få ned de rikes president.