[Forrige] mandags enhetlige streik av jernbanearbeidere og offentlig ansatte viste arbeiderklassens besluttsomhet og enorme kampkraft. Uten de ansatte i kollektivtransporten og renovasjonsvesenet, i barnehagene og på sykehusene, står landet stille. Men for å kunne utvikle deres kampkraft må arbeiderne forstå konfliktens fundamentale karakter.

I offentlig sektor og i de store, dels statseide selskapene Deutsch Post (DP) og Deutsche Bahn (DB) er arbeidsvilkårene blitt uutholdelige, etter mange år med budsjettnedskjæringer og omorganiseringer. Samtidig har reallønningene falt. Postarbeidere ødelegger deres helse på vanskelige ombæringsruter for knapt å tjene mer enn minstelønna. Jernbanearbeidere blir tynget ned av et umenneskelig skiftsystem og må ta på seg stadig flere oppgaver.

Sykehusenes sykepleiere har måttet bære hele byrden av pandemien og de tre siste årenes politiske orienteringslinje for «profitt før liv» på de nedkjørte sykehusene. Mange har betalt for det med deres liv. Den private sektors drift av sykehus, og hyperutbyttingen av deres ansatte, har allerede resultert i et underskudd på minst 200 000 sykepleiere. Denne mankoen må det kompenseres for av de gjenværende arbeiderne.

Nå vil den føderale regjeringen, delstatsregjeringene og de kommunale myndighetene sammen med selskapsledelsene pålegge ytterligere graverende lønnskutt. Mens realinflasjonen for arbeidere er godt over de offisielle 10 prosent, er deres siktemål for i år å håndheve en lønnsfrysing for arbeiderne, og for neste år bare å innvilge dem minimale lønnshevinger. Hva angår sykehusene viser arbeidsgivernes tilbud til og med mulige nominelle lønnsreduksjoner. Dersom inflasjonen skulle fortsette på samme nivå vil dette utgjøre en halvering av lønningene.

Med disse kuttene finansierer regjeringen direkte det største opprustingsprogrammet siden Hitler, og den vanvittige stedfortrederkrigen i Ukraina mot atomvåpenmakten Russland. Krigen handler ikke om fred og frihet, som media og politikere ustanselig hevder, men som også for 80 år siden, den tyske kapitalens geostrategiske og økonomiske interesser. Hvert et område av det sosiale liv er underordnet disse målene.

Et hemmelig brev fra regjeringen til Forbundsdagens budsjettkomité ble nylig lekket til offentligheten. Brevet kunngjorde at det bak befolkningens rygg forberedes en femdobling av våpenforsendelsene til Ukraina, på € 15 milliarder. Til sammenligning, selv om fagforbundet Verdi [som organiserer forskjellige yrkeskategorier av offentlig ansatte] sitt offisielle lønnskrav ble fullt ut implementert ville det ikke engang koste den føderale regjeringen en halv milliard euro. Samtidig er de € 15 milliardene som går direkte til krigen mot Russland bare en liten del av de massive militærutleggene.

Mer penger mobiliseres for å redde bankenes og selskapenes profitter. Mens skolene fortsatt ikke er utstyrt med de enkleste av luftfiltre, ble under pandemien dusinvis av milliarder overlevert til bankene og selskapene, uten noen forpliktelser. Støtten til UBS-oppkjøpet av Credit Suisse i Sveits, med mer enn € 100 milliarder av skattebetalernes penger, leverer en forsmak på de mange milliarder i overføringer som den tyske regjeringen også vil respondere på den forestående bankkrisa med. Til dette formålet skal de offentlig ansatte, og med dem alle landets offentlige tjenester, plyndres.

Som på 1930-tallet produserer kapitalistkrisa igjen ekstrem sosial ulikhet, naken utbytting og krig. I tillegg til angrep på de offentlige tjenestene, desimeres også lønningene i den private sektor. Ved utallige selskaper og næringsvirksomheter foretas det masseoppsigelser. Kapitalisme er et fullstendig dysfunksjonelt sosialt system der alt er underordnet profitt, og arbeidernes liv er verdiløse. Dette er åpenbart i bankkrisa, så vel som av pandemien og den vanvittige krigspolitikken.

Derfor er det at det utvikler seg voldsomme klassekamper over hele Europa og internasjonalt. Arbeidere i forskjellige land blir ikke bare konfrontert med tilsvarende problemer, de utkjemper den samme kampen. I Frankrike er millioner av arbeidere i streik mot Macrons pensjonskutt; i Storbritannia motsetter hundretusener seg innskrenkingen av deres streikerett og lønnsnedskjæringer. Voldsomme klassekamper raser også i Portugal, Spania, Belgia og andre land.

Det Rosa Luxemburg i 1905 uttalte med hensyn til Den russiske revolusjonen gjelder også for Frankrike i dag: Arbeidere i Tyskland må forstå hendelser der som «deres eget anliggender» og «et kapittel i deres egen sosiale og politiske historie».

Den franske staten forlater sin demokratiske fasade og presenterer seg som kapitalens nakne diktatur. Macron ignorerer parlamentet, Nasjonalforsamlingen, og bruker politiet til å håndheve pensjonskutt som blir avvist av et overveldende flertall av den franske befolkningen. Alle som protesterer mot det vil bli traktert med politiets køller og tåregass. Det samme finner sted i Israel, der statsminister Benjamin Netanyahu og hans høyreekstreme regjering etablerer et diktatur mot en massiv motstand fra befolkningen.

Forholdene er ikke annerledes i Tyskland, der de samme eksplosive klassemotsetningene er under utvikling. Trafikklyskoalisjonen [av Sosialdemokratene, Fridemokratene og De grønne] – die Ampel Koalition – er også fast bestemt på, med all kraft å håndheve deres forhatte militarisme og reduksjonen av lønninger og sosiale rettigheter.

Dette støttes av alle partier representert i Forbundsdagen, og av media. Også Venstrepartiet, die Linke, kutter offensivt i budsjettene for lønninger, offentlige og sosiale tjenester, uansett hvor de er involvert i regjering, i delstatene og by- og kommunaladministrasjoner. Arbeidere står overfor en front sammensatt av selskapene, partiene og fagforeningene, og de kan bare forsvare seg mot angrepene dersom de organiserer seg uavhengig og tar opp en kamp mot regjeringen.

Fagforeningene gjør alt hva de kan for å forhindre dette. De er ikke lenger arbeiderorganisasjoner. De er nært tilknyttet regjeringen og selskapene, og de fungerer som selskapenes politistyrker. Ved Deutsche Post (DP) annullerte Verdi umiddelbart vedtaket fra 86 prosent av medlemskapet for streik, og ble enig med toppledelsen om å redusere reallønningene. I den offentlige sektor jobber fagforbundet etter tilsvarende retningslinjer. Dersom fagforeningene oppfordrer til streik, gjør de det kun for å avlaste presset. De gjør alt hva de kan for å splitte kampene etter bransjer, Bundesländer og til og med regioner, fordi de uforbeholdent støtter kapitalismen og krig.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] oppfordrer derfor de offentlig ansatte til å danne grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningene, for å ta streiken over i deres egne hender, og for å bygge nettverk med arbeidere fra andre selskaper over hele Europa, og internasjonalt. Slike grunnplankomitéer må organisere en reell kamp, og de må bygges for å motvirke kapitaliststatens institusjoner.

SGP og partiets søsterorganisasjoner i Den fjerde internasjonale har lansert Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å forene arbeidere i en felles global kamp, og for å forhindre at de blir nasjonalt splittet og spilt ut mot hverandre, som fagforeningene og kapitalistregjeringene gjør.

De offentlig ansatte må forstå konfrontasjonen med regjeringen for hva den faktisk er: En del av arbeiderklassens europeiske og internasjonale bevegelse mot kapitalisme og krig. Ingen sosiale problemer kan løses, og lønningene kan ikke forsvares, uten at bankenes og selskapenes makt brytes, og de blir satt under demokratisk kontroll. Kampen mot lønnskutt må bli direkte knyttet til kampen mot krig.

SGP og søsterpartiene rundt om i verden i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – slåss for et slikt sosialistisk perspektiv. Registrer deg nå for opprettelsen av aksjonskomitéer, og bli medlem av SGP. Send en Whatsapp-melding til +4015734683047 for å komme i kontakt med oss.