Perspective

Framover til Maidagen 2023! Bygg en massebevegelse av arbeidere og ungdommer mot krig og for sosialisme!

Søndag den 30. april holder Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer, Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet, og World Socialist Web Site et globalt online-stevne for å feire Maidagen 2023.

To prosesser dominerer dette årets feiring av arbeiderklassens internasjonale enhet: Krigen i Ukraina, som eskalerer i retning av en global brannstorm, og en internasjonal gjenkomst av klassekampen. Disse to prosessene er dypt sammenflettet. De samme økonomiske, geopolitiske og sosiale motsetningene, som er pådriveren for de imperialistiske styringselitenes valg av krigsstien, besørger samtidig den objektive impulsen for arbeiderklassens radikalisering og utbruddet av revolusjonære kamper.

Krigen i Ukraina er nå inne i sitt andre år. De mest pålitelige rapportene om krigsofre anslår at mer enn 150 000 ukrainske soldater er drept og at de russiske dødsfallene er fra 50 000 til 100 000. Langt ifra å bli forferdet over denne uhyggelige kostnaden i menneskeliv, og utstede forlangender om våpenhvile, pøser USA og deres NATO-allierte videre våpen inn i Ukraina. Etter å ha forpliktet USAs og NATOs prestisje til seier i deres stedfortrederkrig vil ikke Biden-administrasjonen tolerere de politiske konsekvensene av en fiasko i dens militære og geopolitiske målsettinger. Krigens logikk driver administrasjonen til stadig mer hensynsløse politiske disposisjoner.

Pro-krig-mediene får ikke lagt bånd på deres entusiasme over utsiktene til en forestående ukrainsk motoffensiv denne våren, som dersom og når den inntreffer, vil resultere i tapstall som vil påminne grusomhetene fra den første verdenskrigs slag ved Somme og Verdun. Kapitalistregjeringer og deres mediepropagandaorganer, som etter at deres pålagte politiske retningslinjer som respons på Covid-19-pandemien resulterte i millioners død, har blitt herdet for de fatale konsekvensene av krigsmålene i konflikten med Russland. Massedød har under kapitalismen blitt en gjengs foreteelse. Jordskjelvet i Tyrkia, som drepte et sted fra 50 000 til 100 000 mennesker, er bare én av den endeløse forekomsten av blodige katastrofer som karakteriserer vår samtids liv.

For å tromme opp støtte for krigen fastholder Biden-administrasjonen det absurde narrativet om den «uprovoserte krigen». Allmennheten forventes å tro det hele begynte da Vladimir Putin våknet en morgen og erklærte, uten noen åpenbar grunn: «La det bli krig i Ukraina». Men historien viser at kriger er resultatet av et komplekst samspill mellom økonomiske, geopolitiske og sosiale prosesser. Mer enn 100 år etter utbruddet av den første verdenskrig i 1914 streber historikere fortsatt med å forstå de ulike nivåene av kausaliteter [dvs. årsakssammenhenger] som resulterte i den konflikten.

Som den tyske akademikeren Jörn Leonhard nylig skrev:

Helt siden Thukydid har historikere vært inneforstått med forskjellene mellom de strukturelle og de umiddelbare årsakene til krig; de har også forstått nødvendigheten av å gjøre offisielle krigsbegrunnelser til gjenstand for en ideologisk kritikk. Distinksjoner kan gjøres på dette området, som i søket etter årsaker til revolusjoner; identifiseringen av årsaker som opererer på det langsiktige perspektiv, på det mellomlange, og på det korte, innebærer å skille ut determinanter, katalysatorer og uventede hendelser. Den dag i dag fortsetter forøvrig spørsmålet om ytre og indre faktorer å spille en nøkkelrolle, spesielt med tanke på utbruddet av krig. I hvilken grad ligger grunnårsaken til en krig i systemet av internasjonale relasjoner, og i hvilken grad ligger den i den interne sammensetningen av stater og samfunn. [1]

Narrativet om den «uprovoserte krigen» forklarer ingenting om krigens historiske, økonomiske, sosiale og politiske opprinnelser. Den retter oppmerksomheten vekk fra enhver gransking av sammenhengen mellom USA-NATO-krigen i Ukraina og 1) de foregående 30 årene med praktisk talt uavbrutt krig ført av USA i Irak, Serbia, Afghanistan, Somalia, Libya og Syria; 2) den uopphørlige utvidelsen av NATO østover siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991; 3) den eskalerende geopolitiske konflikten med Kina, som av amerikansk imperialisme blir ansett som en farlig trussel mot deres egen dominerende verdensposisjon; 4) den langstrakte nedgangen av USAs globale økonomiske posisjon, som finner sitt mest poengterte uttrykk i den voksende utfordringen av dollarens overhøyhet som verdens reservevaluta; 5) serien av økonomiske sjokk, som har krevd desperate redningsaksjoner for å forhindre det amerikanske finanssystemets fullstendig kollaps; 6) det stadig mer åpenbare sammenbruddet av det amerikanske politiske systemet, eksemplifisert i president Donald Trumps forsøk den 6. januar 2021 på å omvelte resultatet av det nasjonale valget i november 2020; 7) den tiltakende innenlandske ustabiliteten i et samfunn arret av svimlende nivåer av ulikhet, intensivert av innvirkningene av pandemien og en ny inflasjonsspiral, som nå radikaliserer den amerikanske arbeiderklassen.

Den mest kraftfulle tilbakevisingen av «uprovosert krig»-narrativet er å finne i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales mange uttalelser, publisert av World Socialist Web Site, som i løpet av det siste kvarte århundret har analysert de økonomiske, politiske og sosiale motsetningene som har vært pådriverene for de amerikanske selskaps-finans-elitenes stadig mer desperate og hensynsløse bestrebelser for å finne en vei ut av deres uløselige kriser gjennom krig.

Socialist Equality Party (US), den amerikanske seksjonen av Den internasjonale komitéen, forklarte for 20 år siden, i mars 2003, bare ei uke etter at Bush-administrasjonen innledet invasjonen av Irak: «Amerikansk imperialismes strategi består i å anvende sin massive militærmakt til å etablere USAs uimotståelige globale hegemoni, og fullstendig underordne seg verdensøkonomiens ressurser.»[2]

Amerikansk imperialismes krise har, gitt dens sentrale rolle i verdenskapitalismen, destabilisert hele det politiske og økonomiske systemet. Dens politiske orienteringer er dens respons på det som, i essens, er en global, heller enn bare ei nasjonal krise. Påfølgende amerikanske regjeringers brutalt aggressive politiske orienteringer har vært en

bestrebelse for å løse, på grunnlag av imperialisme, det verdenshistoriske problemet som består av motsetningen mellom produktivkreftenes globale karakter og det arkaiske nasjon-stat-systemet.

Amerika har fore å overvinne dette problemet ved å etablere seg som super-nasjon-staten, og fungere som den ultimate dommerfullmektig for verdens skjebne – som skal beslutte hvordan verdensøkonomiens ressurser skal fordeles, etter at den har tatt til seg brorparten. Men denne typen imperialistløsning på verdenskapitalismens underliggende motsetninger, som var fullstendig reaksjonær i 1914, er ikke med årene forbedret. Selve omfanget av verdens økonomiske utvikling i løpet av det tjuende århundre tilskriver faktisk et slikt imperialistprosjekt et element av galskap. Enhver bestrebelse for å etablere overhøyhet for én enkelt nasjonal stat er inkompatibelt med dagens ekstraordinære nivå av internasjonal økonomisk integrasjon. Et slikt prosjkets dypt reaksjonære karakter kommer til uttrykk i de barbariske metodene påkreved for å realisere det. [3]

Samtidig som USAs europeiske imperialistallierte i NATO-alliansen er tvunget av den nåværende globale maktbalansen til å følge scenarioet satt av Washington, er de på ingen måte uskyldige tilskuere til konfrontasjonen med Russland. Alle de gamle europeiske imperialistmaktene – værbitte veteraner fra to verdenskriger bare i det forrige århundre, i tillegg til deres egne brutale forbrytelser i deres tidligere kolonier, og deres eksperimenter med fascisme og genocid i egne land – er alle besmittet av de samme politiske og økonomiske sykdommene som plager USA, samtidig som de besitter enda færre økonomiske ressurser til å hanskes med dem.

Verken Storbritannia, Frankrike, Italia eller Tyskland, som er ute av stand til selvstendig å kunne forfølge deres imperialistambisjoner – enn si de «mindre maktene», som Sverige, Norge, Danmark, Spania, Belgia og Sveits – er beredt til å akseptere deres ekskludering fra omfordelingen av territorium og naturressurser, og tilgangen til økonomiske fordeler, som de forventer å følge av Russlands militære nederlag, og landets oppstykking til mange småstater.

Men NATO-alliansen, endog midt i den proklamasjoner om enhet, er selv besmittet av dype interne splittelser, som i nær framtid plutselig kan eksplodere i væpnet konflikt. Blant krigens lite diskuterte konsekvenser er gjenåpningen av de territorielle tvistene som oppsto på grunnlag av oppgjøret etter den andre verdenskrigen. Tysklands styringsklasse har ikke glemt at den polske byen Wroclaw en gang het Breslau, og ved inngangen til det tjuende århundre var Det tyske rikes sjette største by.

Polens virulent nasjonalistiske og fascistiske regjering har heller ikke glemt at byen Lviv i det vestlige Ukraina før utbruddet av den andre verdenskrig var kjent som Lwów, Polens tredje største.

Mellom linjene i narrativet om «uprovosert krig» blir det stadig mer åpent erkjent at Ukraina-krigen er del av en langt større global konflikt, som fører til en tredje verdenskrig. Spørsmålet er ikke så mye om det blir en krig mellom USA og Kina, men heller om når den vil starte, hvor konflikten vil bryte ut, og om den vil innebære bruken av taktiske og/eller strategiske atomvåpen.

Joschka Fischer, Tysklands tidligere utenriksminister, skrev nylig at krigen handler «om den framtidige verdensordenen, om dens store revisjon i det 21. århundre». Han fordømte Kina og Russland for å ha «inngått en ikke-formalisert allianse for å bryte USAs og Vestens dominans – de to store eurasiske stormaktene mot Vestens transatlantiske og også Stillehavsallianse, anført av USA.» [4 ]

Gideon Rachman, Financial Times’  førende utenrikskorrespondent, skrev 27. mars:

Det faktum at Kinas president og Japans statsminister avla samtidige og konkurrerende besøk til hovedstedene i Russland og Ukraina understreker den globale betydningen av Ukraina-krigen. Japan og Kina er heftige rivaler i det østlige Asia. Begge landene forstår at deres rivaliering vil bli dypt påvirket av utfallet av konflikten i Europa.

Denne skyggeboksingen mellom Kina og Japan over Ukraina er del av en breiere trend. I tiltakende grad overlapper strategiske rivaliseringer i regionene Europa-Atlanterhavet og Det indiske hav-Stillehavet hverandre. Det oppstår noe som mer og mer ligner én enkelt geopolitisk kamp. [5]

Selv om Rachman fortsatt er en iherdig forfekter av narrativet om den «uprovoserte krigen» avslutter han sin selvmotsigende analyse med en klar advarsel:

Men faren for å skli ut i en global konflikt er langt fra over. Krigsutbruddet i Europa, kombinert med stigningen av spenningene i det østlige Asia – og den voksende sammenhengen mellom disse to teatrene – har fortsatt det distinkte ekko av 1930-tallet. Alle sider har et ansvar for å besørge at tilknyttede rivaliseringer i Europa og Asia, denne gangen, ikke kulminerer i en global tragedie. [6]

Når begivenhetene som førte til Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 blir satt inn i den nødvendige historiske og politiske kontekst, er det ikke spørsmål om at krigen ble igangsatt av USA og deres NATO-allierte. Alle bestrebelser for å vurdere krigens «skyldighet» ved å konsentrere seg om spørsmålet «hvem avfyrte det første skuddet?» fordrer ei ekstremt begrenset tidsramme, som isolerer én enkelt episode fra den lange lengre rekka av foregående begivenheter. Invasjonen i februar 2022 var, i motsetning til skrekkhistorien om den «uprovoserte krigen», resultat av et kompleks av hendelser som strekker seg ikke bare tilbake til det CIA-finansierte og orkestrerte Maidan-kuppet i 2014, som veltet den valgte pro-russiske Viktor Janokovitsj-regjeringen, men til frislippet av reaksjonære nasjonalisttendenser, både i Ukraina og Russland, som konsekvens av oppløsingen av Sovjetunionen.

Ikke desto mindre, det faktum at krigen ble igangsatt av USA og NATO rettferdiggjør på ingen måte Russlands invasjon av Ukraina, enn si at det reduserer invasjonens tvers igjennom reaksjonære karakter. De som berettiger invasjon med begrunnelsen at den var en legitim respons på NATO-trusselen mot Russlands grenser ignorerer ganske enkelt det faktum at Putin er lederen av en kapitaliststat, som definierer sin «nasjonale sikkerhet» som definert av oligarkiklassen og dens interesser og rikdommer basert på oppløsingen og tyveriet av Sovjetunionens tidligere nasjonaliserte statseiendommer.

Alle Putins feilberegninger og tabber, både i lanseringen og forfølgelsen av krigen, gjenspeiler de reelle klasseinteressene han tjener. Krigsmålet, som det opprinnelig ble unnfanget og gjennomført, har vært å opprettholde en dominerende posisjon i utbyttingen av naturressursene og arbeidskraften innen Russlands grenser for den nasjonale kapitalistklassen, og i størst mulig grad, også i nabolandene i Sentral-Asia og Transkaukasus.

Det er ikke noe som helst progressivt i disse målsettingene. Når Putin påkaller tsarismens arv, fordømmer Lenin, Bolsjevismen og Oktoberrevolusjonen, da bevitner han sitt regimes historisk reaksjonære og politisk bankerotte karakter.

Uansett deres nåværende konflikt, de nye post-sovjetiske styringsklassene i Russland og Ukraina deler det samme kriminelle opphav. Denne tekstens forfatter, som den 3. oktober 1991 talte på et offentlig møte arrangert i en arbeiderklubb i Kiev, som representant for Den internasjonale komitéen, advarte mindre enn tre måneder før den formelle oppløsingen av Sovjetunionen (USSR), for de katastrofale konsekvensene som ville bli konsekvensene av nasjonalistenes agenda:

Alle republikkenes nasjonalister forkynner at løsningen på alle problemene ligger i opprettelsen av nye «uavhengige» stater. Tillat oss å spørre, uavhengige av hvem? Der nasjonalistene erklærer deres uavhengighet av Moskva, de kan ikke gjøre noe annet enn å legge alle viktige beslutninger tilknyttet deres nye staters framtid i hendene til Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Japan og USA. Kravtsjuk [daværende leder av Ukrainas Kommunistparti og framtidig president i post-sovjet-Ukraina] drar til Washington og vrir seg som en skolegutt på stolen, der han blir forelest av president Bush. ...

Javel, hvilken vei bør da den arbeidende befolkningen i USSR følge? Hva er alternativet? Den eneste løsningen som foreligger er den som er basert på programmet for revolusjonær internasjonalisme. Nasjonalistenes sjåvinistiske agitasjon for tilbakevendingen til kapitalisme kan bare føre til en ny form for undertrykking, som det kun er én forkledning for. Heller enn at hver og én av de sovjetiske nasjonalitetene tilnærmer seg imperialistene hver for seg, med bukket hode og bøyde knær, og skal bønnfalle om almisser og tjenester, må sovjetiske arbeidere av alle nasjonaliteter smi en ny relasjon, basert på prinsippene om ekte sosial likhet og demokrati, og på det grunnlaget påta seg det revolusjonære forsvaret av alt som er verdt å ivareta av 1917-arven. …

Ved selve kjernen av dette programmet er perspektivet for revolusjonær internasjonalisme. Alle de problemene som hjemsøker det sovjetiske folk i dag har deres opprinnelser i oppgivelsen av programmet for revolusjonær internasjonalisme. [7]

Advarslene Den internasjonale komitéen framsatte nesten 32 år siden har på tragisk vis blitt bekreftet. Russlands og Ukrainas arbeidende befolkninger har blitt trukket inn i en brodermordskonflikt. For åtti år siden sloss de sammen, til forsvar for Oktoberrevolusjonen, for å fordrive nazihæren fra Sovjetunionen. Nå, der de handler etter kapitalistregimers ordrer, skyter og dreper de hverandre.

Ikke desto mindre, Den internasjonale komitéens oppfordring om foreningen av den internasjonale arbeiderklassen har bare blitt mer presserende nødvendig. Objektive betingelser er nå langt mer gunstige for denne mobiliseringen på grunnlaget av programmet for revolusjonær sosialistisk internasjonalisme. Samtidig med den amerikanske imperialismens stadig dypere krise, og de globale kapitalistiske motsetningenes intensivering, har det vært en enorm vekst av den internasjonale arbeiderklassen. Dens økonomiske tyngde og potensielle makt har blitt enormt forsterket av framveksten av massive bysentre, befolket av titalls millioner arbeidere, i land der proletariatet inntil det tjuende århundres siste tiår bare hadde vært en liten brøkdel av befolkningen.

I løpet av det siste tiåret har det vært en jevn og stødig eskalering av klassekampen. Et slående kjennetegn av klassekampen har forøvrig vært dens internasjonale karakter. Teknologiene som med deres framskritt har revolusjonert verdens kommunikasjoner har i tiltakende grad opphevet barrierene mellom arbeidere i forskjellige land. Uansett hvor en sosial konflikt bryter ut i ett bestemt land får den nesten umiddelbart et internasjonalt publikum, og blir en verdensbegivenhet. Selv den eldgamle språkbarrieren blir overvunnet, der anvendelesen av oversettelses- og transkripsjonsprogrammer gjør dokumenter og taler, uavhengig av hvilke språke de først ble skrevet og talt på, lett tilgjengelige og forståelige for et globalt publikum.

Disse teknologiframskrittene tilrettelegger for en global revolusjonær respons på de økonomiske, sosiale og politiske problemene som alle lands arbeiderklasse konfronterer. Kinas brå oppheving av deres Zero-Covid-politikk på slutten av 2022, som innen mindre enn to måneder resulterte i mer enn én million dødsfall, har vist hvor umulig det er å finne en nasjonal løsning på ei global krise. Denne grunnleggende sannheten blir nå hamret inn av realitetene av den stadig dypere sosiale krisa.

Ukraina-krigen og den massive veksten av militærbudsjetter har antatt form av en krig i alle land mot arbeidernes sosiale betingelser. Inflasjonen, arbeidsledigheten og nedskjæringen av budsjettene for sosiale tjenester har over hele verden framprovosert en økning i streikeaktivitet. Store sosiale kamper har brutt ut på alle kontinenter.

Til tross for forskjellene som eksisterer mellom land manifesterer det seg visse fellestrekk i de politiske betingelsene arbeiderklassen konfronterer i alle land. Uansett hvor begrensede arbeidernes krav er, de møter bitter motstand fra arbeidsgiverne og staten.

Med stadig større frekvens og intensitet overtar kapitaliststaten den direkte ledelsen av krigen mot arbeiderklassen, på vegne av styringsklassen. Arbeiderklassen i land så forskjellige i deres økonomiske utvikling som Sri Lanka og Frankrike, konfronterer statslederen som deres sentrale fiende – på Sri Lanka president Ranil Wickremesinghe, i Frankrike president Emmanuel Macron. Til tross for deres begges anvendelse av demokratisk fraseologi når det er politisk hensiktsmessig, deres beslutninger, som baserer seg på politiet og militæret for deres håndhevelse, antar en blatant diktatorisk karakter.

Derfor antar klassekampens logikk karakter av en politisk kamp mot staten, og reiser nødvendigheten av utviklingen av uavhengige organer for arbeidernes makt. Oppfordringen fra Sri Lanka-seksjonen av Den internasjonale komitéen til innkallingen av en Sosialistisk og Demokratisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdfattige, og forlangendet reist av ICFIs franske seksjon SEP om å felle Macron-regjeringen, er den nødvendige responsen på den eskalerende konflikten mellom arbeiderklassen og kapitaliststaten.

En grunnleggende lærdom fra det tjuende århundre er at kampen mot imperialistkrig bare kan føres med suksess gjennom den politiske mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av et kompromissløst antikapitalistisk program for sosialisme. Alle forslag om å opponere mot krig som ignorerer og dekker over årsakene til krig – som er forankret i nasjon-stat-systemet og det kapitalistiske profittsystemet – er dømt til å mislykkes.

Den store hindringen for mobiliseringen av arbeiderklassen er den politiske innflytelsen som opprettholdes av pro-kapitalisme byråkratiene i fagforeningene, de reaksjonære arbederpartiene og de bedragerske sosialistpartiene, og et bredt utvalg av pseudo-venstre-organisasjoner av den velbeslåtte middelklassen. Deres lumske innflytelse må nå overvinnes.

Den internasjonale komitéen har gjort betydelige framskritt i utviklingen av et alternativt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Det verdensomspennende nettverket Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – opprettet for å bistå til utviklingen av en global strategi og den taktiske koordineringen av klassekampen.

Den internasjonale komitéens ungdomsorganisasjon, International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), utvider deres arbeid for å utdanne unge mennesker som marxister, for å utvikle deres forståelse av kampen ført av Trotskij og Den fjerde internasjonale mot stalinisme og alle former for nasjonal opportunisme, og for å lede deres grenseløse energi inn i kampen for å bygge Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

World Socialist Web Site, som nå feirer sitt 25. år med daglig publisering, utvikler kontinuerlig dybden og omfanget av sin politiske dekning og analyse av klassekampen, og utvider på grunnlag av dette essensielle teoretiske arbeidet trotskismens innflytelse i den internasjonale arbeiderklassens kamper.

Maidag-stevnet vil bygge videre på disse vinningene og vie feiringen av denne historiske dagen for arbeiderklassens enhet til å fremme kampen mot krig, og for sosialisme.

Loading