Frankrikes president Emmanuel Macron avsluttet denne helga et fire-dager-langt statsbesøk i Kina, der han hadde samtaler med president Xi Jinping. Samtidig som arbeiderklassens opposisjon eksploderer i streiker og protester på tvers av hele Frankrike etter hans pålegging av dype pensjonskutt i møte med overveldende folkelig opposisjon, oppfordret Macron til nye, massive økninger av militærutleggene for å bygge en europeisk «krigsøkonomi».

Macrons besøk i Kina utspilte seg i skyggen av NATO-krigen med Russland i Ukraina og de eskalerende amerikanske militærtruslene mot Kina over Taiwan. I den første dagen av deres samtaler ba Macron om Xis hjelp til å «bringe Russland tilbake til en fornuftig politikk» i Ukraina. Som rapportert av det kinesiske politbyråets engelskspråklige offisielle organ Chinese People’s Daily, svarte Xi med å love å «arbeide med Frankrike for å oppfordre det internasjonale samfunn til å opprettholde rasjonalitet og tilbakeholdenhet, for å unngå handlinger som ville få Ukraina-krisa til å forverres ytterligere».

Macrons besøk dreide seg videre til diskusjoner om å utdype franske økonomiske tilknytninger til Kina, og å styrke franske og europeiske militærstyrker samtidig med tiltakende spenninger med Washington. Macron var ledsaget under besøket av en massiv delegasjon av administrerende direktører fra energimonopolet Electricité de France, flyselskapene Airbus og Safran, togprodusenten Alstom, luksusvarekonglomeratene LVMH og L’Oréal, og turistselskaper. Komponisten Jean-Michel Jarre, kjent for hans elektroniske musikk, og hans kone, den kinesiske filmstjerna Gong Li, var også med i den franske delegasjonen.

Macron kritiserte USAs politikk for å bygge tettere relasjoner med Taiwan, som skaper betingelser for Washingtons mulige oppheving av «Ett Kina»-politikken og vil kunne provosere fram en Beijing-Taiwan-krig. Ifølge et kinesisk kommuniké kalte Macron Taiwans president Tsai Ing-wens besøk i USA «beklagelig», og han uttalte formelt hans støtte til «Ett Kina»-politikken. Macron kom tilbake til dette temaet i et detaljert intervju med finansavisa Les Echos under søndagens flytur tilbake til Paris.

Macron sa: «Spørsmålet reist for oss europeere er: Har vi noen interesse av at ting får økt hastighet over Taiwan? Nei. Det verste ville være å tro at vi europeere blindt må følge med i dette anliggendet, og tilpasse oss amerikansk rytme og kinesiske overreaksjoner. Hvorfor skulle vi måtte følge en rytme andre har valgt for oss? På et visst punkt må vi stille spørsmålet om våre egne interesser. … Det ville være paradoksalt, der vi setter opp elementer av en ekte europeisk strategisk autonomi, at vi plutselig begynte å følge USAs politiske orienteringer, i en slags panikkreaksjon.»

Macron argumenterte for at Frankrike og EUs store imperialistmakter må respondere på tiltakende spenninger med Washington med en enorm militæroppbygging, finansiert av angrep på arbeiderklassen. Han sa: «Europa har, i alt for lang tid, forsømt å bygge denne strategiske autonomien som jeg kjemper for. Den ideologiske kampen er i dag vunnet, strukturen er satt. Den har sin pris, uunngåelig. … Vi gjennomførte nedskjæringer, og de er stramme, men vi begynner å se resultater, og samtidig betaler vi for det vi de 20 siste årene forsømte.»

«Der historien nå akselererer må vi samtidig akselerere den europeiske krigsøkonomien. Vi produserer ikke [våpen] raskt nok,» sa han, og la til: «Nøkkelen til å bli mindre avhengig av amerikanerne er å styrke vår forsvarsindustri og enes om felles standarder» for våpenproduksjon i Europa.

Macron uttrykte bekymringer for at Washington for tidlig skal provosere fram en fullskala krig med Kina, før EUs militæroppbygging er fullført, som kan etterlate EU-stater stående som «vasaller». Han sa: «Dersom det finner sted en akselerasjon av eksplosjonen av [USA-Kina] duopolet, da vil vi ikke ha tid eller virkemidler til å finansiere vår strategiske autonomi og vil bli vasaller, selv om vi kunne bli den tredje polen, dersom vi får noen år for å bygge den opp.»

Macron indikerte også hans manglende tillit til den amerikanske dollaren, som står overfor et stigende antall spørsmålstegn etter redningen av Silicon Valley Bank og det amerikanske finansdepartementets anvendelse av dollaren for innføringen av sanksjoner rettet mot Iran og europeiske selskaper som opererer der. Samtidig går Russland, Brasil og andre land for å utføre deres handelsrelasjoner med Kina i andre valutaer, sa Macron: «Jeg vil benytte anledningen til å insistere på ett punkt: Vi må ikke bli avhengige av den amerikanske dollarens ekstraterritorialitet.»

Kinesiske kommentatorer signaliserte Beijing-regimets støtte til den siste vendingen i fransk politikk, og publiserte artikler i fransk presse som hyller Macrons «uavhengighet». Kinas statsdrevne Global Times publiserte en lederartikkel med tittelen «Macrons Kina-besøk legemliggjør verdien av strategisk autonomi», og berømmet Macron for potensielt å åpne en kurs til en Kina-Europa allianse som ei motvekt til Washington.

Avisa skrev: «Det kinesiske folket har alltid verdsatt den strategiske autonomien og den uavhengige diplomatiske ånden som Frankrike har demonstrert i det skiftende internasjonale landskapet. Den tidligere franske presidenten Charles de Gaulle fastholdt, for mange år tilbake, å føre en uavhengig utenrikspolitikk for å ivareta Frankrikes nasjonale suverenitet og interesser. … Det er klart for enhver at det å være en strategisk undersått av Washington er ei blindgate. Det å gjøre relasjonen Kina-Frankrike til ei bru for Kina-Europa samarbeid er fordelaktig for begge parter og for verden.»

Mens Washington spiller den førende rollen i å oppildne til kriger med Russland og Kina, i en bestrebelse for å opprettholde deres globale hegemoni, er forslagene som kommer fra Paris og Beijing om en «multipolar» kapitalistorden for bedre å forsvare deres nasjonale interesser også tvers igjennom reaksjonære. Det er ikke bare den ledende imperialistmaktens politikk, men hele det kapitalistiske nasjon-stat-systemet som, i likhet med under opptakten til 1900-tallets verdenskriger, er fullstendig bankerott.

Dette kommer tydeligst fram av Macrons politiske disposisjoner i Frankrike. Han styrer mot folket, og går for å pålegge dype nedskjæringer i pensjonene uten en parlamentarisk avstemming til tross for en overveldende folkelig motstand, for å finansiere en enorm militæroppbygging. Macron hånet faktisk offentlig, der han var i Kina, flertallet av det franske folket, som motsetter seg hans nedskjæringer, og insisterte på at hans regime er «demokratisk» og sa deretter spottende: «Dersom folk ønsket at pensjonsalderen skulle være 60, da burde de ikke ha stemt på meg.»

Den «nasjonale autonomien» hyllet av Paris og Beijing er ikke den arbeidende befolkningens frihet og sosiale og demokratiske rettigheter, men derimot kapitalistklassenes frihet til å føre krig i forfølgelsen av deres profittinteresser.

Dette er spesielt åpenbart i Frankrikes tilfelle. De Gaulle trakk seg i 1965 fra NATO midt under stigende konflikter mellom Washington og Paris over den amerikanske dollaren, og franske mistanker om at CIA hadde hjulpet rivaliserende fraksjoner av den franske høyresiden i deres forsøk på å myrde de Gaulle under Frankrikes krig mot Algeries uavhengighet. Der disse konfliktene vokste ble Frankrike i 1964 det første NATO-landet som anerkjente Folkerepublikken Kina.

Spenningene mellom USA og Frankrike har blitt skarpere siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen som i 1991 fratok NATO-maktene deres felles fiende. Den materielle kilden til disse spenningene forble kampen om verdensøkonomiens profittfordeling. Bortsett fra en periode med amerikansk-franske spenninger da Washington i 2003 lanserte sin illegale invasjon av det oljerike Irak, har fransk imperialisme tilsluttet seg alle de store USA-ledede krigene i post-sovjet-epoken – og sendte tropper både til Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, og videre utover.

Det er fransk imperialistrivalisering med Washington som ligger til grunn for Macrons reaksjonære oppfordringer til en «krigsøkonomi», finansiert på arbeidernes rygg, for å bygge Europa som en «tredje pol» og rival både for Beijing og Washington.

Macrons reise, midt i ei eksplosiv krise hjemme, hadde en innenlandsk så vel som en global dimensjon. Han håper å få anvendt fagforeningsbyråkratienes og pseudo-venstre-gruppenes tjenester for å slite ut streiken og presse arbeiderne til å akseptere at hans kutt til slutt innføres. Macron håper utvilsomt at retorikken om fransk nasjonalt autonomi, der han appellerer til sjåvinister blant fagforeningsbyråkratene som ser opp til de Gaulle og hans allianse med det stalinistiske Franske kommunistpartiet, le Parti communiste français (PCF), vil underbygge hans støtte i byråkratiene.

Bemerkelsesverdig er at Macrons Kina-reise fant sted etter at Jean-Luc Mélenchon, partileder for pseudo-venstre-partiet Ukuelige Frankrike, la France insoumise (LFI), i fjor høst gjentatte ganger kritiserte USAs Taiwan-politikk og støttet «Ett Kina»-politikken.

Det ville være politisk suicidalt for arbeidere å betro kampen mot krig til Macron og til det kinesiske stalinistregimet i Beijing. Macron leder et stadig mer diktatorisk regime i Frankrike, som må felles av arbeiderklassens generalstreik. Hans reise til Beijing understreker at å gjennomføre en slik kamp også fordrer at det bygges en internasjonal antikrigbevegelse av arbeiderklassen, som forener arbeidere i Amerika, Europa, Kina og utover, i opposisjon til imperialistkrig og kapitalisme.