Den europeiske sentralbanken (ECB), i likhet med deres internasjonale motstykker, referer kontinuerlig til et «stramt» arbeidsmarked som en sentral årsak for deres rentehevinger i den såkalte kampen mot inflasjon, der det egentlige målet er å undertrykke arbeideres lønnskrav der de bestreber seg for å motvirke den raskeste eskaleringen av priser på fire tiår.

Men sentralbanken ECB vet meget vel at store selskapers profittutvinning spiller hovedrollen for inflasjonsspiralen. Dette faktum blir ikke breit publisert, for at det ikke skal avsløre sentralbankenes  faktiske agenda, men det ble erkjent i et ECB-blogginnlegg i slutten av forrige måned, basert på deres egne offisielle data.

Blogginnlegget bemerket at det innenlandske prispresset hadde økt sterkt siden andre halvår 2021 – lenge før Russlands invasjon av Ukraina, som så ofte blir nevnt som en hovedårsak – og at profittene i fjerde kvartal 2022 hadde økt med 9,4 prosent og «bidro med mer enn halvparten til det innenlandske prispresset i det kvartalet.»

Høyere kostnadspriser for energi gjorde det «lettere for selskaper å heve deres profittmarginer, fordi de gjør det vanskeligere å si hvorvidt høyere priser blir forårsaket av høyere kostnader eller høyere marginer» og inflasjonsmiljøet gjorde det mulig for selskaper å hente inn deres reelle inntektstap.

ECB sa analyser av utviklingen siden starten av pandemien viste at «siden starten av 2022 har enhetsprofittene steget raskere enn enhetslønnskostnadene, i euroområdet som helhet, i noen tilfeller siden slutten av 2019.»

I det sentralbanken kalte en sektoranalyse fant ECB at profittene hadde vokst «mye mer enn lønnskostnadene» i ei rekke bransjer, deriblant: Landbrukssektoren; energi og grunntjenester (dvs. vann, avløp og renovasjon, m.m.); bygningsbransjen; produksjonssektoren og «kontakt-intensive» tjenestesektorer.

Kort sagt, det som bare kan betegnes som profittutskvising, strekker seg over hele fjøla. Omfanget ble indikert av en historisk analyse.

Ifølge den publiserte bloggen: «Dersom vi sammenligner det relative bidraget av enhetsprofitter og enhetslønnskostnader til det innenlandske prispresset over en lengre tidshorisont, da ser vi at nyligst har effekten av profittene på det innenlandske prispresset vært eksepsjonelt fra et historisk perspektiv. Mens enhetsprofittene i et gjennomsnitt fra 1999 til 2022 bidro med rundt en tredjedel til BNP-deflatoren (målet for inflasjon), bidro de i 2022 i gjennomsnitt med to tredjedeler.»

Bloggen konkluderte med at ECB ville fortsette å overvåke utviklingen, og treffe politiske beslutninger for å forsikre at rentene demper etterspørselen, med andre ord at økonomien bremses for å undertrykke lønnskravene.

En nylig artikkel i New York Times (NYT) rapporterte også om effekten av profittutskvising, spesielt for matvarer, som utgjør en vesentlig del av levekostnadspresset på de lavere inntektene og arbeiderklassens familier.

Artikkelen bemerket at mens energiprisene hadde begynt å falle noe, fortsatte matvareprisene å stige. De økte i året fram til mars med 15 prosent i eurosonen, og med mer enn 10 prosent i USA i løpet av de 12 månedene fram til februar. Dette til tross for at på verdens råvaremarkeder, som fastsetter prisene bønder og produsentene mottar, der hadde matvareprisene falt siden april i fjor.

Ifølge Claus Vistesen, en økonom hos Pantheon Macroeconomics: «Den eneste måten å forklare dette i relasjon til det vi har sett i noen av råvareindeksene for matvarer, er at marginene utvides.»

Profittutskvisingen har blitt så åpenbart at det har tiltrukket seg kritiske kommentarer fra medlemmer av ECBs styrende organ, der Fabio Panetta, et medlem av hovedstyret, advarer om en «profitt-prisspiral».

Han er åpenbart bekymret for harmen det kan utløse i arbeiderklassen, der han i en tale forrige måned sa at «selskapers opportunistiske opptreden kan også forsinke fallet i kjerneinflasjonen».

NYT-artikkelen påpekte at en FN-indeks over matvarepriser, som omfatter kornvarer, kjøtt, vegetabilske oljer og meieriprodukter, som siden den nådde sitt høynivå i mars 2022 det siste året har falt, samtidig med at «prisene som blir betalt for matvarer, både USA og i EU, bare har fortsatt å stige.»

Artikkelen referte til forskning utført av ING Bank, som dokumenterte at matleverandørers heving av deres profittmarginer gikk tilbake til begynnelsen av pandemien, der marginer i den tyske landbrukssektoren (som ekskluderer produsenter av pakket mat og detaljforhandlerne) steg med 63 prosent fra slutten av 2019 til 2022, nesten utelukkende på grunn av høyere profitter og ikke på grunn av høyere lønninger.

Bankens økonomer sa i et notat til deres kunder: «Stigningen i landbrukssektorens prismarginer, i bygningssektoren og i handel, transport og hotell- og serveringssektoren, kan hovedsakelig forklares med en stigning i profittene, og er derfor ikke på grunn av høyere energi- og råvarepriser.»

Ifølge EUs statistikkbyrå utgjorde andelen av bokførte profitter i siste kvartal 2022 hele 42 prosent, det høyeste nivået siden 2007, samtidig som andelen for lønninger falt.

NYT-artikkelen refererte kommentarer fra Huw Pill, sjeføkonom for Storbritannias sentralbank Bank of England (BoE), som indikerte at økt profittakkumulering kunne bygge inn høyere inflasjon.

«Vedvarende avvik fra inflasjonsmålet, selv om de stammer fra det som i utgangspunktet er en serie forbigående inflasjonssjokk, kan føre til adferdsendringer som genererer mer langvarig inflasjonsdynamikk,» sa han i en tale han holdt i forrige uke.

Funnene for Europa og USA om effekten av profittmarginhevinger besørge støtte til en analyse fra økonomer fra Australia Institute i februar, om at en profitt-pris-spiral er hovedpådriveren for inflasjonen. De rapporterte at «selskapers eksessive profitter», som der utgjorde $ 160 milliarder, var ansvarlig for 69 prosent av inflasjonen over målområdet satt av Reserve Bank of Australia (RBA), som er rundt 2,5 prosent.

Reallønningene i Australia falt i 2022 med 4,5 prosent, den største nedgangen noen gang registrert, og på grunnlag av RBAs eget politiske rammeverk ville fortløpende rentehevinger, ifølge studien, fra det ene rentemøtet til det neste, vært usannsynlige «uten eksessive profitter og priser».

Denne påstanden er basert på posisjonen at RBAs og andre sentralbankers agenda er å adressere det aktuelle inflasjonsnivået og stingent følge deres inflasjonsmål, og at fokuset på lønninger er en slags feiltakelse.

Men sentralbankenes program er ikke forledet av deres egne rapporter. De fører en bevisst politikk rettet direkte mot arbeiderklassen, der de bestrebelser seg for å få arbeiderklassen til å betale for det globale kapitalistsystemets stadig dypere krise, som selskapenes profittutskvising er en del av.