USAs president Joe Biden innleder i dag, tirsdag 11. april, et femdagers besøk til Irland, i anledning 25-årsmarkeringen av Langfredagsavtalen som etablerte maktdelingen mellom nasjonalistene og unionistene i Nord-Irland, og avsluttet den væpnede konflikten mellom Den irske republikanske hær (IRA), den britiske arméen og lojaliststyrkene.

Biden ankommer Belfast tirsdag kveld, der han blir møtt av Storbritannias statsminister Rishi Sunak, men skal tilbringe mindre enn 24 timer i Nord-Irland før han onsdag ettermiddag reiser videre til Dublin.

Til tross for alle innsigelser om det motsatte er det overfladiske besøket en irettesettelse av Storbritannias Conservative-regjering, som hadde håpet å kunne anvende Bidens besøk som en seiersrunde som bevis for at Windsor-Rammeverk-avtalen med EU om Nord-Irland faktisk er en suksess, og at britisk-amerikanske spenninger over Brexit er bilagt.

Dette viste seg imidlertid umulig, da ingen av påstandene holder vann. Avtalen mellom Storbritannia og EU har fortsatt etterlatt Nord-Irland uten en regjering, da Det demokratiske unionistpartiet (DUP) motsetter seg avtalen og nekter å delta i opprettelsen av en ny Forsamling, og med det setter hele Langfredagsavtalen i spill, som USA har investert tungt i, både politisk og økonomisk.

Biden skal under hans opphold i Belfast tale på Ulster University, der han skal adressere ledere i det lokale næringslivet og sivilsamfunnet, og ifølge BBC, «kanskje snakke med politiske partier». Men Nord-Irlands Forsamling, som i 1998 ble opprettet i henhold til Langfredagsavtalen, kan han ikke adressere da Forsamlingen siden 3. februar 2022 har vært suspendert – som den også var i tre år fra januar 2017 til januar 2020.

Forsamlingen ble i februar i fjor kollapset av DUP, i og med partiets protest mot Nord-Irland-protokollen som regulerer forflyttingen av britiske varer gjennom Nord-Irland. Den åpne fastlandsgrensa til EU-medlemslandet Republikken Irland, nedfelt i 1998-avtalen, har ført til at EU søker forsikringer for at unionens lover og standarder blir opprettholdt av Storbritannia, hvilket innebærer inspeksjoner av varer som flyttes mellom Storbritannia og Nord-Irland. Dette blir av unionistene ansett som et uakseptabelt skritt i retning av et forent Irland.

Forsamlingsvalgene i mai 2022 resulterte i at det irske nasjonalistpartiet Sinn Féin ble Nord-Irlands største parti. DUP har siden nektet å nominere en representant som Forsamlingens speaker, som det er påkrevd av maktdelingsavtalen, og det betyr at Forsamlingen ikke fungerer.

Mens Boris Johnson, og Liz Truss ganske så kortvarig etter ham, var britiske statsministere, ble denne holdningen innvilget en under-bordet-støtte, samtidig som den britiske regjeringen inntok en krigerisk holdning til forhandlingene med EU, der den truet ensidig å omgå sin egen Brexit-avtale.

Sunak har forsøkt å normalisere relasjonene, og har sagt seg enig i revisjoner av protokollen med EU fra februar – benevnt Windsor Framework. Avtalen ble godkjent i Underhuset, der 22 Tory-MPer på linje med Johnson stemte imot, og 47 avsto. Alle de seks DUP-MPene stemte imot, og Jeffrey Donaldson, DUP-gruppeleder i Underhuset, sa avtalen «skader vår plass i Storbritannias indre marked».

Sunaks trekk for å sikre en avtale med EU ble i all hovedsak drevet fram av press fra USA, som med deres internasjonale selskaper har store økonomiske interesser i Irland, som anvendes som en investeringsplattform med lav beskatning, for deres tilgang til EUs indre marked. Den irsk-amerikanske lobbyen i USA er også en betydelig støttebase for Det demokratiske partiets politikk.

Biden berømmet Windsor Framework-avtalen som et «essensielt skritt for å sikre at den hardt ervervede freden og framgangen» i Langfredagsavtalen blir «bevart og styrket». Men han advarte også om at Stormont må gjenopprettes: «Disse institusjonene legemliggjør prinsippet om en delegert, maktdelende, representativ regjering, som er ved kjernen av Langfredagsavtalen.»

Men det er Langfredagsavtalens sekteriske rammeverk som fastlåser Stormont, som sikrer de unionistiske og nasjonalistiske partienes dominans, og begge parter er innvilget fullmakter til å kunne stenge ned Forsamlingen.

Da Langfredagsavtalen i 1998 ble undertegnet, skrev World Socialist Web Site’s redaksjonsråd, i en uttalelse som nå blir publisert på nytt: «Den nye avtalen legger ikke et grunnlag for å få slutt på de sekteriske konfliktene britisk imperialisme har dyrket gjennom århundrer. Den opprettholder derimot forestillingen at de grunnleggende skillene i Irland er religion og nasjonal identitet...»

«En avtale som opprettholder og viderefører sosial ulikhet og økonomisk usikkerhet kan ikke besørge fundamentene for å overvinne den reaksjonære arven etter religiøse og kommunalistiske splittelser.»

Dette er nå så åpenbart at BBC mandag publiserte en omfattende artikkel skrevet av Enda McClafferty, statskringkasterens politiske redaktør for Nord-Irland, som reiste spørsmålet: «Fungerer fredsavtalen fortsatt?» Artikkelen bemerket videre: «I ni av de 25 årene siden Langfredagsavtalen ble signert har Stormont vært nedstengt. ...»

«Så langt fra fra å støtte opp under Langfredagsavtalens vinninger har Stormont-sikkerhetsgarantiene holdt igjen for politiske framskritt.»

«De har ført til en stopp-start-regjering, og de har forhindret langsiktige bestrebelser for å hanskes med dyptliggende problemer innen helse- og utdanningsvesenet.»

«Utenfor og forbi Stormont mener mange at vetoene bare har tjent til å sementere en ytterligere polarisering i Nord-Irland.»

«Gjentatte rundspørringer viser at offentlighetens tillit til Nord-Irlands politiske institusjoner forblir vedvarende lav.»

Bidens besøk denne uka har derfor blitt nidtidig koregrafert, der den britiske regjeringen irettesettes og advares om å få orden på sitt hus, samtidig som man behendig unngår et oppildnende rift som kunne legge ytterligere press på Avtalens allerede knakende strukturer. Selv om Biden vil tilbringe mesteparten av hans besøk i Irland, blant annet til møter med president Michael Higgins og Taoiseach-partileder Leo Varadkar, vil mye av hans tid også være fokusert på personlige besøk til fjerne søskenbarn i de irske fylkene Mayo og Louth. Det irske parlamentet, The Dail, blir ikke sammenkalt for at han skal kunne tale til representantene.

Sunak utstedte mandag hans uttalelse som berømmet Langfredagsavtalen og ønsket Biden velkommen for hans besøk, der samtidig DUP, uten navns nevnelse, ble bønnfalt om å «komme igang med regjeringsvirksomheten».

Steve Baker, den britisk regjeringens minister for Nord-Irland, ble intervjuet av BBC-programmet Good Morning Ulster, der han ikke utelukket muligheten for en retur til Westminsters direkte styre av Nord-Irland, og han sa: «Vi ville veldig gjerne foretrekke å gjenopprette lokale ministre i deres posisjoner, men det er også klart vi ikke kan la ting fortsette særlig mye lenger med dagens ordninger, fordi det ikke er noe bærekraftig grunnlag å måtte be embetsfunksjonærer om å treffe vanskelige beslutninger uten noen statsråder på plass.»

Han fortsatte: «Men vi er også veldig klar over at direkte styre ville være et veldig alvorlig skritt.»

En slik beslutning ville intensivere konflikten med DUP, som fortsatt har en betydelig innflytelse innen Tory-partiet, og samtidig provosere fram et sammenstøt med Sinn Féin dersom Westminster skulle nekte å involvere Republikken Irland. Partiets visepresident Michelle O’Neil advarte i oktober i fjor: «Vi går ikke tilbake til tiden da London styrte våre affærer her.»

«Det er helt klart en rolle for felles partnerskap mellom London og Dublin, og det er dit vi er på vei i tilfelle ting ikke er oppe og går.»

Arbeiderklassen nord og sør for grensa kan ikke komme til orde for å fremme deres egne interesser og sikre deres demokratiske rettigheter gjennom dette råtne rammeverket av britisk unionisme og irsk nasjonalisme, og de stridende imperialistinteressene representert av Westminster, Washington og Dublin.

I en andre uttalelse publisert i 1998 [engelsk tekst], etter Langfredagsavtalens ratifisering, konkluderte WSWS’ redaksjonsråd:

De dypt anlagte sosiale og demokratiske problemene irske arbeidere står overfor, verken kan eller vil bli overvunnet av bestrebelsene for en løsning som pusser opp de eksisterende mekanismene for kapitaliststyre. Det å få feid vekk arven etter tilbakestående og religiøse antagonismer fordrer en radikal omstrukturering av det økonomiske og politiske liv. Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften i stand til å mobilisere alle de undertrykte til å gjennomføre en slik revolusjonær endring. Det kritisk viktige spørsmålet er utviklingen av en politisk uavhengig bevegelse av arbeiderklassen, og det fordrer et bevisst brudd med nasjonalismens og reformismens politiske orienteringer.

Det må bygges et nytt parti av arbeiderklassen, basert på et program som adresserer de arbeidende menneskenes universelle behov for anstendige jobber og levestandarder, som forfekter forsvaret av demokratiske rettigheter og slåss for sosial likhet. På grunnlag av et slikt sosialistisk program kan og må alle seksjoner av arbeiderne – protestanter og katolikker, irske og britiske – forenes i en kamp mot den felles undertrykkeren – kapitalismen.

De samme grunnleggende anliggendene er klart og tydelig reist tjuefem år seinere.