Millioner av franskmenn har i tre måneder, uke etter uke, gjort opprør mot president Emmanuel Macrons pensjonskutt, som det store flertallet av befolkningen motsetter seg. Dette er den største klassebevegelsen i Frankrike siden mai/juni 1968, da en generalstreik i flere uker lammet landet. Protestene fortsetter selv etter at Macron har presset loven gjennom uten en parlamentarisk avstemming og Konstitusjonsrådet – et håndplukket panel av tidligere politikere – har godkjent den.

De tyske fagforeningene er skrekkslagne og i panikkmodus av de franske arbeidernes mektige bevegelse. Det er ingen annen forklaring for deres øredøvende taushet. Selv om Tyskland og Frankrike grenser til hverandre og de to landene til sammen står for rundt halvparten av all økonomisk produksjon i eurosonen, unngår de tyske fagforeningene temaet som djevelen skyr vievannet.

Det tyske fagforbundet DGBs maiappell, under mottoet «ubrutt solidarisk», nevner ikke med én eneste stavelse hendelsene i nabolandet. Dette til tross for at DGBs sentrale 1. mai-stevne, der hovedtaleren er kansler Olaf Scholz, fra Det sosialdemokratiske partiet (SPD), finner sted i Köln, mindre enn 200 kilometer fra grensa til Frankrike.

I fagforeningenes publikasjoner, og på deres nettsider, skal man lete lenge og vel med uttømmende søk, for å finne noen henvisninger til hendelsene i Frankrike, og uansett hvilken referanse man måtte finne så mangler noen solidaritetserklæring.

metall – magasinet til IG Metall, Tysklands største fagforening – har ingen rapport om opprøret i Frankrike, verken i januar/februar eller mars/april utgavene, som har et opplag på to millioner eksemplarer og sendes ut til alle medlemmer. Det eneste internasjonale temaet som dekkes er Ukraina-krigen, der fagforeningen – til tross for noen få setninger om en «fredspolitikk» – gjør klart og tydelig sin støtte til krigskursen som følges av NATO og den tyske regjeringen, medregnet våpenleveranser til Ukraina og økonomiske sanksjoner mot Russland.

Går man så til den offisielle nettsida til det som ifølge deres egenreklame er «verdens største fagforening», og søker under headingen «Internationales» finner man hovedsakelig artikler om Ukraina-krigen og forfølgelsen av fagforeningsfolk i Hviterussland. IG Metall oppfordret den 11. mars, i fellesskap med arbeidsgiverforeningen Gesamtmetall, til ett minutts stillhet i landets fabrikker for «i fellesskap å minnes ofrene for angrepskrigen lansert av Russlands president Vladimir Putin».

Akkurat den samme situasjonen er å finne på de internasjonale og europeiske nettsidene til organisasjonen IndustriALL, en sammenslutning av nesten 200 fagforeninger innen bransjene metall, kjemi, gruver og tekstil, med rundt 50 millioner organiserte medlemmer, ledet av IG Metall-sjefen Jörg Hofmann. Selv om alle de franske fagforbundne er medlemmer av IndustriALL, inntar også her Frankrikes masseprotester en plass i skyggeterrenget.

Den siste oppføringen er fra den 19. januar, da protestene i Frankrike begynte. IndustriALL appellerer på mindre enn 20 linjer til alle regjeringer om å «støtte deres arbeidstakere og skape rettferdige og anstendige arbeidsbetingelser», og oppfordrer «president Emmanuel Macron om umiddelbart å trekke tilbake [pensjons-] reformen». Det er det hele!

Fagforbundet Verdi, som organiserer alle i de tjenesteytende bransjer, som helt nylig solgte ut [engelsk teskt] konflikten om en tariffavtale i Deutsche Post, og nå forbereder det samme for 2,5 millioner offentlig ansatte på føderalt og delstatsnivå, skjuler seg også i taushet.

Verdis medlemsavis publik hari deres marsutgave, i motsetning til metall, en journalistisk rapport om pensjonsprotestene, som i en viss grad presenterer objektive fakta. Der motsier de eksempelvis eventyrberetningen mediene sprer om at alle franskmenn etter reformen vil kunne gå av i en alder av 64 år, i stedet for 62.

Der står det: «Retten til full pensjon ved 64 år eksisterer imidlertid ikke automatisk i Frankrike. For å kvalifisere for det må de ansatte ha betalt inn i systemet i 43 år. En full pensjon uten fradrag, uansett innbetalingstid, er i Frankrike videre bare tilgjengelig når man har fylt 67 år.»

Men Verdis offisielle funksjonærer ønsker ikke å vise noen solidaritet med protestene – ikke engang med uforpliktende betingelser. De er alt for redde for at de franske arbeidernes kampvilje skal smitte over på deres egne medlemmer, som har fått nok av lønnskuttene som Verdi-funksjonærer jevnlig samstemmer med deres venner i regjeringen og administrasjonen om.

De tyske fagforeningenes frykt er desto større fordi de selv for mer enn ti-år-siden godtok tilsvarende pensjonskutt som de Macron nå pålegger med diktatoriske midler, uten å yte motstand.

Den første storkoalisjonen av SPD og Kristelig-demokratene (CDU) under Angela Merkel vedtok i 2006, etter initiativ fra visekansler og arbeidsminister Franz Müntefering (SPD), gradvis å heve pensjonsalderen fra 65 til 67 innen 2031. Denne SPD-politikeren, som i 40 år var medlem av IG Metall, jobbet tett med fagforeningene for å få pålagt dette tiltaket. Selv om fagforeningene formelt avviste forlengelsen fordi de fryktet et opprør fra deres medlemmer, gjorde de alt de kunne for å sabotere enhver motstand mot den.

Om de tyske fagforeningene nå tier om opprøret i Frankrike står det mer på spill enn pensjonsalderen og lønnsprosenter. Det utvikler det seg, som WSWS har påpekt, ei revolusjonær krise i Europa.

«Det har brutt ut en massiv streikebevegelse i Europa, som trekker inn millioner av arbeidere fra alle hjørner av kontinentet.,» skrev vi skrev i en fellesuttalelse fra Tysklands Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og partiets franske, britiske og tyrkiske søsterorganisasjoner.

Det har brutt ut en massiv streikebevegelse i Europa, som trekker inn millioner av arbeidere fra alle hjørner av kontinentet. Det som utspiller seg er ikke en serie nasjonale fagforeningskamper som kan løses ved isolerte forhandlinger med den ene eller den andre kapitalistiskregjeringen. Det er mer å forstå som en internasjonal politisk kamp, ettersom arbeiderne i alle land stiller lignende krav og blir møtt med politiangrep og juridiske trusler fra regjeringer som er diskrediterte og bredt foraktet.

Den brutaliteten Macron har pisket opp for å banke gjennom pensjonskuttene, der han har tilsidesatt elementære demokratiske regler bekrefter denne evalueringen. De sosiale motsetningene har, etter tiår med nedskjæringer av arbeidernes inntekter og sosiale besørgninger, og oligarkenes berikelse i en størrelsorden av milliarder, nådd et skarphetsnivå som ikke lenger kan tilsløres. Den systematiske opptrappingen av krigen med Russland i Ukraina, milliardene anvendt på krig og bevæpning, og de hardt rammede finansmarkedene forverrer krisa ytterligere.

Dette driver stadig breiere sjikt av arbeidere og ungdommer ut i sosiale og politiske kamper, samtidig som alle partier som forsvarer kapitalismen – alt fra de som angivelig er «venstre», til de sosialdemokratiske og konservative, og over til det ekstreme høyre – dreier enda lenger til høyre.

Fagforeningene er del av denne enhetsfronten mot arbeiderklassen. De er korporatistiske apparater, dypt integrert inn i selskapene og staten, som støtter pro-krig-politikk, holder igjen og undertrykker klassekampen, og får godt betalt for det. Dette gjelder ikke bare i Tyskland, men også i Frankrike, der fagforeningene gjør alt hva de kan for å få holdt bevegelsen under kontroll og forhindre president Macrons fall.

Striden om pensjonskuttene i Frankrike, som sammenfaller med store streikebevegelser i Storbritannia, Hellas, Portugal og ei rekke andre land, er begynnelsen på en internasjonal bølge av klassekamp.

Frankrike har en 200-år-gammel tradisjon for å signalisere revolusjonære kamper over hele Europa. Til og med den unge Marx skrev at «dagen for den tyske oppstandelsen» (i betydningen revolusjon) ville innvarsles «av hanens gal i Gallia». Den franske revolusjonen sendte allerede i 1789 sjokkbølger over hele Europa. Det ble fulgt av revolusjonene i 1830 og 1848 og Pariskommunen i 1871, og i det tjuende århundre av generalstreikene i 1936 og 1968.

Arbeiderklassen og ungdommen kan bare vinne disse kampene, forsvare deres sosiale vinninger og beseire faren for krig og diktatur ved å bryte med alle de prokapitalistiske partiene og fagforeningene, overvinne de nasjonale barrierene, forene seg på tvers av hele Europa og verden, og ta kampen opp for et program for sosialisme, og byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Rikdommene ansamlet av de superrike, bankene og selskapene må eksproprieres, og produksjonen må organiseres etter samfunnets behov i stedet for de rikes profittinteresser.

ICFI har tatt initiativet til å bygge Den internasjonale arbeiderallianse av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Som ICFIs Maidag-appell sier, etablerer det «et verdensomspennende nettverk for å bistå til utviklingen av en global strategi, og den taktiske koordineringen av klassekampen. Målet er ikke å legge press på og reformere de reaksjonære byråkratiene, men å overføre all beslutningstaking og makt til grunnpanet.»