1300 britiske arbeidere streiker mot olje- og gasselskaper i Nordsjøen

Rundt 1 300 oljearbeidere i Nordsjøen holdt mandag og tirsdag en 48-timers streik, der operasjoner stanset på dusinvis av olje- og gassplattformer. Arbeiderne forlanger bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Streiken ble kalt av fagforeningen Unite, med arbeidere på tvers av forskjellige yrkeskategorier i virke for i Bilfinger UK Limited, Petrofac Facilities Management, Stork Technical Services, Sparrows Offshore Services og Worley Services UK Limited. De inkluderte teknisk personell i fagspesialitetene elektro, produksjon og mekanikk, i tillegg til dekkcrew, stillasarbeidere, kranførere, rørleggere, plateleggere og riggere.

Oljerigg som brukes til å utvinne petroleum i Nordsjøen. [Photo by Gary Bembridge / CC BY 2.0]

Blant de store selskapene som ble rammet var BP, CNRI, EnQuest, Harbour Energy, Ithaca, Shell og Total.

De fleste av arbeiderne streiket mot Bilfinger UK Limited, der Unite uttalte at 700 arbeidere krever «en økning over grunnlønna fastsatt i Energy Services Agreement (ESA) for 2022». Ifølge nettstedet Offshore-Energy kunne denne handlingen aleine ha ført til «at 40 offshoreinstallasjoner ble rammet». Der ble det lagt til: «I fjor gikk ESA med på et løft på 4 prosent, som var ment å betales i januar 2023, men fagforeningen hevder dette til dags dato ikke har blitt betalt.»

Unites pressemelding om streikene gir ingen indikasjon på hvilken lønnsøkning fagforeningen krever, under betingelser der RPI-inflasjonen (retail price index) på nesten 14 prosent er nesten 10 prosent høyere enn ESA-avtalen. Lønningene til selskapets arbeidere har blitt enda hardere rammet, der nettstedet Offshore-Energy rapporterer: «Unite hevder at Bilfinger ikke har implementert noen av lønnsinnrømmelsene og tilleggsgodtgjørelsene som også ble avtalt i november 2022.»

Den andre hovedgruppa av streikende er 350 konstruksjonsarbeidere ved Stork. De er i en tvist, sa Unite, «om arbeidsskiftene (‘rotas’) og lønnssatser». Rotas det er snakk om er de mye foraktede rotasjonene med tre ukene på/tre uker fri, anvendt av oljeindustriselskapene for å kutte kostnader.

Femti Unite-medlemmer streiket mot Petrofac Facilities Management Limited på FPF1-plattformen i en tvist om ferierettigheter. «Offshorearbeidere kan bli bedt om å jobbe når som helst uten ekstra betaling. Operatøren, Ithaca Energy, har en «clawback»-policy på 14 dager, det dobbelte av industrinormen på 7 dager,» sa Unite. Petrofac-arbeiderne stemte 95,5 prosent for å streike, med en valgdeltakelse på 73,4 prosent. I den andre tvisten slåss 80 arbeidere ansatt av Wood Group UK Limited på TAQA-plattformer mot et 10 prosent kutt i lønningene, så lenge siden som i 2015, noe som resulterer i at de taper rundt £ 7 000 i året, ifølge Unite.

Unite stiller ingen konkrete krav om å mobilisere arbeidere i hele bransjen, der hovedaktørene tjener svimlende beløp. Fagforeningens egen pressemelding peker på en situasjon der bare to av oljekonglomeratene, BP (£ 23 milliarder) og Shell (£ 32 milliarder), i 2022 så deres profitter øke til £ 55 milliarder.

Unite beskrev den 48-timer-lange aksjonen som den «største offshore-arbeidsnedleggelsen på en generasjon» på mandag. Realiteten er at fagforeningen nekter å mobilisere sitt fulle medlemskap i Nordsjøen for å motsette seg at selskapene høster masseprofitter på bekostning av arbeidernes lønninger, vilkår og arbeidsplasser. Denne ukas pressemelding fra fagforeningen erkjente at det var «streikemandater hos Petrofac BP som dekker rundt 100 medlemmer, og over 80 medlemmer ansatt av Wood Group på TAQA-rigger», men «Ingen streikedatoer har blitt annonsert relatert til disse tvistene. Unite har også et ytterligere streikemandat hos Worley Services UK Limited, som involverer 50 medlemmer, men aksjonen har blitt suspendert mens samtalene fortsetter med selskapet.»

Andre arbeidere i kritisk viktige områder av Unites britiske kontinentalsokkel-medlemskap venter fortsatt på at fagforeningen skal avslutte en avstemming om arbeidslivsaksjon. Fagforeningen sa denne uka: «70 offshorearbeidere ansatt av TotalEnergies på Elgin Franklin og North Alwyn-plattformene, sammen med Shetland Gas Plant stemmer nå om streikeaksjoner. Avstemmingen avsluttes den 5. mai.»

Bransjespesialist-nyhetsnettstedet Energy Voice (EV) refererte til Unite-regionalfunksjonær Shauna Wright, som sa i de vageste vendinger: «Målet her er å framheve den situasjonen at dette nå er et 11-måneder-gammelt anliggende og vi ser etter en permanent lønnsøkning.»

«Vi har bedt Bilfinger om å komme tilbake til forhandlings bordet, tre av deres klienter (TAQA CNR og Ithaca) kom over med et tilbud for tre uker siden, det ble sendt til våre medlemmer, og det ble sterkt avvist av alle de tre gruppene .

«Seks og syv prosent kommer ikke til å holde, vi sier at våre medlemmer fortjener mer.»

Det som ville holde for fagforeningsbyråkratiet – som demonstrert i ei rekke nasjonale streiker de allerede har solgt ut eller er i ferd med å gjøre det med, inkludert i post- og jernbanekonfliktene – er å sikre en ytterligere liten økning, men fortsatt godt under inflasjon, i lønnsheving, eller kanskje et usselt engangsbeløp, som de så kan forsøke å triumfere med som en seier.

Unite-generalsekretær Sharon Graham har siden hun i august 2021 tok over fra den diskrediterte Len McCluskey, spesialisert seg på å promotere avtaler under inflasjonen som store seire. Blant mange utsalgstilbud var bussjåførene ved Go North West-bussene og Abellio London, og renovasjonsarbeidere ansatt av Coventry City Council. For denne historikken og for hennes PR-maskins evne til å presentere råtne avtaler som fantastiske framskritt for arbeidere, har Graham til stadighet blitt hyllet avselskapsmedia [lenker til engelske tekster].

Stadig årvåkne for signaler til arbeiderkamper som truer med å eskalere utenfor deres kontroll har Unite organisert streikene i Nordsjøen, og truet med flere dersom tvistene ikke løses, som respons på utbruddet av spontanaksjoner på olje- og gassriggene så nylig som i september i fjor. Den aksjonen rammet operasjoner på minst 17 installasjoner i Nordsjøen, med hundrevis av arbeidere som deltok. Det var del av ei bølge av uoffisielle aksjoner, inkludert en stans i mai i fjor, utløst av det Energy Voice beskrev som resultatet av krav om å øke lønningene i en «lønnsrevolusjon».

Organiseringen av de arbeidsnedleggelsene ble besørget av streikekomitéen for offshore-olje- og gassarbeidere, som fordømte ESA og kritiserte fagforeningene for mange års passivitet. Dette var grunnen til at spontanstreikene brøyt ut i møte med bitter motstand fra sektorens pro-business fagforeninger, Unite, RMT og GMB, som beskrev handlingen til de involverte arbeiderne som en «smash and grab»-operasjon, for «kortsiktig vinning» som fører til «splittelse».

Da Graham i mars, da hun kunngjorde denne ukas streiker, advarte om at de kunne bli starten på en «tsunami av arbeidslivsuro» dersom arbeidernes klager ikke ble imøtekommet, var denne trusselen det som var øverste i byråkratiets risikokalkyler.

Nordsjø-arbeiderne, offshore og onshore, må ta kampene deres ut av hendene på Unite og de andre fagforeningene, gjennom utviklingen av deres egne grunnplankomitéer. De ville sikre mobilisering av alle arbeidere i sektoren, og nå ut til olje- og gassarbeidere over hele verden, for å mobilisere deres kollektive styrke mot de globale energiselskapene, for å forsvare deres levestandarder.

Loading