Onsdag den 19. april var 80-årsmarkeringen for begynnelsen av Oppstanden i Warszawa-gettoen i 1943. Oppstanden var den første handlingen av storstilt urban væpnet motstand mot nazistyret på kontinentet.

Noen få hundre elendig bevæpnede kjempere, mange av dem i tenårene eller begynnelsen av tjueårene, var i stand til å motstå nazistenes brutale SS-styrker i flere uker. Oppstanden ble ledet av en koalisjon av kommunistungdom og jødiske sosialistpartier, medregnet det sosialist-sionistiske Hashomer Hatzair, Venstre Poalei Tsiyon og det jødiske Labor Bund, som alle var brennende pro-Sovjetunionen og overbeviste om at kampen mot antisemittisme og fascisme var uløselig knyttet til kampen mot kapitalisme. Nazistene klarte endelig å undertrykke oppstanden ved å sette gettoen i brann og drepe anslagsvis 13 000 mennesker, hvorav rundt halvparten ble brent ihjel eller kvalt.

Selv om den ikke kunne stoppe eller endre Holocausts forløp rystet oppstanden naziokkupantene til kjernen. Det fant sted drøyt to måneder etter at Nazi-Tyskland ble beseiret av Den røde armé ved Stalingrad, der en hel tysk hær ble utslettet. Oppstanden vant Warszawa-gettoen begrepet «lille Stalingrad» blant samtidige. Sammen med Den røde armés nå begynnende framrykning, var den et forvarsel om utbruddet av sosiale og revolusjonære kamper mot naziregimet og dets allierte over hele Europa. Den har siden blitt en av de mest kjente episodene i historien om det naziledede folkemordet på 6 millioner europeiske jøder, og et symbol på modig trossing i møte med fascismens tilsynelatende overveldende væpnede makt.

Til tross for oppstandens enorme historiske og politiske betydning – eller rettere sagt, på grunn av den – var minnemarkeringene av 80-årsdagen ekstremt dempet. Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier ytret ei rekke floskler og ba om «tilgivelse» i Warszawa, under betingelser der den tyske regjeringen igjen sender stridsvogner for å utkjempe krig mot Russland i Ukraina og den polske regjeringen spiller en sentral rolle i historieforfalskning, promoterer antisemittisme og fremmer NATO-krigen mot Russland.

I Tyskland selv var det svært få minnemarkeringer, og de som var ble nesten alle organisert av jødiske lokalsamfunn. Et bemerkelsesverdig unntak var en tre-dagers akademisk konferanse organisert av Simon Dubnow Institute i Leipzig, som presenterte mange av de fremste historikerne innen polsk jødisk historie, og der nylige historiske funn om oppstanden ble gjennomgått, inkludert de forskjellige politiske tendensene som var involvert i den.

I kontekst av konferansen arrangerte studenter ved Universitetet i Leipzig også en bevegende konsert med verk av komponister som ble forfulgt, drept eller drevet i eksil av nazismen. Verkene hadde studentene selv plukket ut med øye og øre for ikke bare å formidle den store variasjonen og rikdommen [engelsk tekst] i den musikalske kulturen som ble ødelagt av nazistene, men også for å gi en fornemmelse av disse komponistenes liv før de ble forfulgt. Spesielt slående var de tre første satsene av Strykekvartetten i D-dur, et av Ignatz Waghalters tidligste verk, en polsk-jødisk komponist som ble født i Warszawa og spilte en stor rolle i Berlins musikkliv på 1920-tallet, men deretter ble tvunget til å emigrere til USA. Det ble også framført tre korte, men nyskapende pianostykker for fire hender fra Erwin Schulhoffs «Ironier», en tsjekkisk-jødisk komponist som ble myrdet av nazistene.

Studentene spilte stykkene med stor entusiasme, og én elev bød en gjennomtenkt introduksjon til hver komponist og hvert stykke som ble spilt. Konserten, som ble holdt på Leipzig-museet for musikkinstrumenter, vakte så stor interesse at det måtte hentes inn ekstra stoler for hele publikum.

Det er en markant kontrast mellom den åpenbare trangen blant unge mennesker og arbeidere til å komme til forståelse av den pågående intellektuelle og kulturelle innvirkningen av Holocaust og bestrebelser fra myndighetene for å undertrykke og forvrenge den historiske sannheten og bagatellisere eller unngå enhver markering av det som fant sted. Det er nettopp på grunn av den samtidspolitiske relevansen til Warszawa-getto-oppstandens historiske lærdommer at kapitalistregjeringer ikke har noen interesse i å minnes den.

Men arbeidere, som i dag blir konfrontert med den utfoldende malstrømmen av en ny imperialistisk omfordeling av verden, oppbyggingen av fascistiske krefter, sosial kontrarevolusjon og en pågående pandemi og klimakatastrofe, har enormt mye å lære av de heroiske, men også tragiske erfaringene av Warszawa-getto-opprøret og Holocaust.

Oppstanden i Warszawa-gettoens opprinnelser

De umiddelbare opprinnelsene til planene for væpnet motstand i gettoen lå i den forferdelige erfaringen av «Den store aksjonen» fra 22. juli til 8. september 1942, da anslagsvis 265 000 jøder i løpet av bare seks uker ble deportert fra gettoen til dødsleiren Treblinka og der umiddelbart ved ankomst ble gasset i hjel. Ukrainske leiesoldater, de såkalte «Trawniki», som hadde blitt opplært av nazistene til å hjelpe til med bevoktning av gettoer og konsentrasjonsleirer i hele Øst-Europa, spilte en vesentlig rolle i den systematiske oppsamlingen av jødene og deres transport til Treblinka.

«Den store deportasjonen» var del av den såkalte «Operasjon Reinhard» (Aktion Reinhard), kodenavnet for det systematiske industrielle drapet på hele den jødiske befolkningen på 2 millioner som levde i gettoer i den nazi-okkuperte Generalguvernementet Polen. Aktion Reinhard ble igangsatt i mars 1942, noen uker etter den beryktede Wannsee-konferansen i januar 1942 [engelsk tekst], der ledende nazister og den tyske stats embetsfunksjonærer ble enige om den industrielle tilintetgjøringen av alle Europas jøder. I løpet av det ene året fra mars 1942 til mars 1943 ble over halvparten av Holocausts 6 millioner ofre myrdet. De industrialiserte drapene nådde sitt høydepunkt i de tre månedene fra august til november 1942 [engelsk tekst], da 1,47 millioner jøder ble gasset i hjel – en fjerdedel av Holocausts totale antall ofre, og den høyeste drapsraten per capita noen gang registrert i historien.

Blant ofrene var flertallet av Warszawas jødiske samfunn. Før krigen hadde Warszawa vært hjemstavn for det største jødiske samfunn i verden, som utgjorde 400 000 personer, eller en tredjedel av byens totale befolkning. Gettoen, som ble opprettet i november 1940, var den største i sitt slag i det okkuperte Europa og fungerte effektivt sett som en gigantisk konsentrasjonsleir. Mens en mur skilte gettoen fra den såkalte «ariske siden» av Warszawa, fortsatte handel og smugling mellom de to sidene gjennom hele tiden for gettoens eksistens. Dens innbyggere ble tvunget til å leve på sultrasjoner som var anslagsvis 184 kalorier per dag. Plaget av hungersnød, tyfus og andre sykdommer døde rundt en fjerdedel av gettoens innbyggere før Den store deportasjonen.

Til tross for de grufulle livsvilkårene og nazistenes vedvarende terrorisering, ble gettoen lokaliseringen for bemerkelsesverdig kulturelt og politisk arbeid, som gjenspeilet polsk jødedoms rike intellektuelle og kulturelle tradisjoner.

Arbeidet utført av Emanuel Ringelblum, en sosialistisk sionisthistoriker, som grunnla og ledet Arkivet Oyneg Shabbes [engelsk tekst], var av den aller største politiske og kulturelle betydning. Fra 1940 og fram til gettoens likvidering samlet Oyneg Shabbes et stort utvalg av informasjon om nazismens pågående ødeleggelse av polsk jødedom, men også om hverdagslivet og kulturelle og politiske aktiviteter i gettoen.

Arkivet demonstrerer, helt spesielt, den enorme innvirkning marxismen og sosialismen hadde på polsk jødedom og gettoliv, som de politiske opprinnelsene til oppstanden ikke kan forstås foruten. Blant de mest aktive politiske tendensene i gettoen var den sosialistiske og sionistiske speiderbevegelsen Hashomer Hatzair og Venstre Poalei Tsyion, som Ringelblum var assosiert med, så vel som kommunister. Den sosialdemokratiske jødiske organisasjonen Labor Bund, som hadde betydelig innflytelse i den jødiske befolkningen som stort sett besto av håndverkere i mellomkrigsårenes Polen, og i flere tiår hadde stått i spissen for jødiske lokalsamfunns dannelse av selvforsvarsenheter mot pogromer, spilte også en prominent rolle. Disse tendensene skulle bli med å lede oppstanden.

Ringelblum-arkivet viser også at trotskistbevegelsen forble politisk aktiv i Warszawa-gettoen nesten fram til Den store deportasjonen, og noen kilder indikerer at trotskister var involvert i oppstanden.^[1]

Fra 1940 til 1941 publiserte trotskistene to polskspråklige tidsskrifter i Warszawa-gettoen, Czerwony Sztandar (Rød Banner) og det teoretiske tidsskriftet Pregłąd Marksistowski (Marxistisk Analyse), som ble distribuert på begge sider av gettomuren. Deres publikasjoner inneholdt essays av Leo Trotskij, så vel som en pamflett utgitt i august 1941 dedikert til hans minne den første årsdagen for hans attentat, så vel som teoretiske og politiske analyser av samtidige og historiske begivenheter, deriblant lærdommene fra Oktoberrevolusjonen og Pariskommunen og om forskjellen mellom revolusjonær marxisme og stalinisme. Lederen og «den polske trotskismens far», Solomon Ehrlich (1907-1942), ble sommeren 1942 deportert til Treblinka og gasset i hjel.^[2]

Den siste av de polske trotskistenes bevarte publikasjoner er et Maidag-hefte fra den 1. mai 1942. Skrevet som en appell til arbeidere av alle nasjonaliteter i Polen, var det en kraftfull oppfordring til organisert, væpnet motstand mot okkupantene, for internasjonal enhet i arbeiderklassen i Europa i kampen mot kapitalisme, og for byggingen av Den fjerde internasjonale over hele Europa. Trotskistene understreket spesielt behovet for enhet mellom polske, jødiske og tyske arbeidere:

Den tyske arbeiderklassen har i dypet av sitt hjerte forholdt seg tro mot sosialismens idealer og streber etter, sammen med oss, å få unna Hitlerisme og kapitalisme. På den 1. mai strekker vi ut vår broderlige hånd til våre tyske klassekamerater, vi strekker ut vår hånd til arbeidere over hele verden, som vi sammen med skal ta en fullstendig og nådeløs hevn mot vår felles fiende.^[3]

Selv blant de sosialistiske tendensene der jødisk kulturell nasjonalisme spilte en betydelig rolle, var det en forståelse av at jødenes skjebne framfor alt var betinget av hjelp fra Europas folk, og av utviklingen av sosial revolusjon. Forhåpningene var store, spesielt våren 1942, for at en revolusjon i Europa kunne være nært forestående. Abraham Lewin, som i likhet med Ringelblum var medlem av Venstre Poalei Tsiyon og av Oyneg Shabbes Archive, noterte i hans dagbok den 16. mai 1942:

Avgrunnen rykker stadig nærmere hver enkelt av oss, nazi-apokalypsens bestialske ansikt, med ordene død, ødeleggelse, undergang, dødsangst skrevet på panna. En uopphørlig usikkerhet, en frykt uten ende, er det mest forferdelige aspektet av alle våre tragiske og bitre erfaringer ... sannheten er i dag at våre hjerter banker i takt med hendelsene som finner sted på russisk territorium, der det pågår en kamp på liv og død mellom menneskeheten og bestet, mellom håp om en bedre morgendag for en plaget og blodflekket menneskehet, og frykten for at den mest blodtørstige Nero verden noensinne har sett skal seire.^[4]

Lewin og andre fulgte ivrig med på nyheter om uroligheter i det fasciststyrte Italia og rapporter fra nyankomne deporterte, spesielt fra Tyskland, om tegn på økonomisk krise og politisk uro i das Reich. Den 3. juni 1942, seks uker før begynnelsen av Den store deportasjonen, bemerket Lewin:

Brevene som kommer fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia vitner om en viss revolusjonær gjæring gjennom hele das Reich. Fra Berlin hører vi for eksempel at det er hengt opp proklamasjoner på gatene med følgende innhold: «Vi forlanger fred, vi forlanger at våre ektemenn og sønner skal komme hjem». Brevene fra Tsjekkoslovakia har også denne sterkt revolusjonære karakteren. … Alle disse brevene pulserer med troen på en rask slutt på dette verdensomspennende slakteriet. Er det mulig at hele det undertrykte Europa kan ta feil? Hjertet lengter så dypt etter frelse. Vi legger oss med denne drømmen; vi våkner med denne drømmen. Er det mulig at den mest lidenskapelige lengselen til 95 prosent av alle innbyggere på kloden skal forbli uoppfylt, og den djevelske makten til en bande degenererte og grusomme mordere skal triumfere? Fornuften og hjertet forteller oss at menneskeheten, legemliggjort av folkene i Sovjet-Russland, England og Amerika, vil vinne og ikke de ville dyrene i Hitler og Mussolini-land.^[5]

Lewin skulle miste sin kone og datter i Den store deportasjonen. Han ble selv myrdet tidlig i 1943. Så godt som alle i gettoen som overlevde Den store deportasjonen hadde da mistet det meste av deres familier. De som overlevde var, i gjennomsnitt, unge og ansett som «nyttige» som arbeidere og ble derfor midlertidig unntatt fra deportasjonene.

Oppstanden

Den store deportasjonen etterlot ingen tvil om at nazistene bestrebet seg for å ødelegge hele jødedommen. Det forsterket også blant de få gjenværende jødene i gettoen en fornemmelse av forferdelig isolasjon, og av å ha blitt forlatt av omverden. Planene for et oppstand ble født av en kombinasjon av politisk heltemot og fortvilelse over dødens uunngåelighet. Basert på beretningene fra Oppstandens få overlevende, Marek Edelman, Yitzhak Zuckerman og Tzivia Lubetkins, ble de motivert av en besluttsomhet om å dø i kamp – «å leve med ære og å dø med ære» – og å sende et signal til omverden om hva som ble begått mot det jødiske folk. Ingen forventet å overleve oppstanden, enn si å kunne beseire tyskerne, men håpet var at deres symbolske motstandshandling ville bidra til å utløse en breiere bevegelse.

Marek Edelman, et Labor Bund- medlem og en av oppstandens få overlevende ledere, uttalte seinere: «... man burde dø først etter å ha kalt andre mennesker til kamp. Vi var overbevist om at det var nødvendig å dø i all offentlighet, for verdens øyne.»^[6]

Den 23. juli 1942, «Den store deportasjonens» andre dag, samlet representanter for alle politiske partier seg for første gang for å diskutere væpnet motstand. Tidligere samme år, under påvirkning av det nystiftede Polske arbeideres parti, stiftet med Kreml-byråkratiets godkjenning, hadde den sosialistiske og sionistiske organisasjonen Hashomer Hatzair og den venstreorienterte sionistiske ungdomsbevegelsen Dor, så vel som ei rekke andre organisasjoner, allerede dannet en antifascistisk blokk i Warszawa-gettoen, og hadde påbegynt forberedelser for væpnet motstand.

Noen dager seinere, den 28. juli, ble Żydowska Organizacja Bojowa (ŻOB, Jødisk Kamp Organisasjon) dannet. Til tross for deres politiske meningsforskjeller var det overveldende flertallet av de venstreorienterte politiske partiene i ŻOB både sosialistiske og pro-Sovjetunionen.

En annen kamporganisasjon ble dannet av tilhengere av den høyreekstreme sionisten Vladimir Jabotinsky, en beundrer av Benito Mussolini. Selv om den var involvert i oppstanden og de tunge kampene med nazitroppene, handlet Den jødiske militærunionen (Żydowski Związek Wojskowy, ŻZW) uavhengig av ŻOB, på grunn av ŻZW overveldende politiske uenigheter med ŻOB. ŻZW mottok, på grunn av sin antikommunistiske orientering, langt mer støtte fra den polske nasjonalistiske motstandsbevegelsen Armija Krajowa, som var motvillige til å rapportere noen oppstand som kunne være til fordel for Den røde armé.

Det å skaffe seg våpen, opplæring og trening var ekstremt vanskelig for ŻOB. Blant de første som tilbød bistand, om enn i begrenset omfang, var Armia Ludowa, en geriljabevegelse tilknyttet Det polske folkepartiet, etterfølgeren til Det polske kommunistpartiet som i 1938 ble ødelagt av Stalin. Medlemmer av de 22 enhetene av ŻOB (som bare utgjorde rundt 600 personer) underviste og trente seg selv i flere måneder på de få våpnene de hadde tilgjengelige.

Det første opprøret fant sted i januar 1943 under en oppsamling av tusenvis av getto-innbyggere.

En ŻOB-enhet, som inkluderte den legendariske Mordechai Anielewicz (et medlem av Hashomer Hatzair), begynte å skyte mot tyskerne og ukrainerne som prøvde å få brakt dem til den beryktede Umschlagplatz, der togene hadde avgang til Treblinka. Så godt som alle medlemmer av ŻOB-enheten ble drept. Anielewicz unnslapp bare så vidt.

Selv om opprøret hadde sin forferdelige pris gjorde det stort inntrykk både på nazistene, gettoinnbyggerne og på Warszawa breiere sett. Den polske nasjonalistiske undergrunnen, ledet av Armija Krajowa, gikk etter dette første opprøret med på en begrenset tilførsel av våpen og eksplosiver. Dette økte kampmoralen blant gettokrigerne. De som sympatiserte med ŻOB eller var direkte involverte gikk under bakken; mange gravde ut kjellere og forberedte bunkere for den kommende oppstanden.

Poeten Władysław Szlengel beskrev etterdønningene av januaropprøret og forberedelsene for den store oppstanden som følger:

Det blir brakt fram sement og murstein, nettene runger av dunkingen av hammere og hakker. Det pumpes vann, det graves brønner i kjellere. Tilfluktsrommene. En mani, et jag, en hjertenevrose i Warszawa-gettoen. Belysning, underjordiske kabler, boringen av passasjer, nok en gang mursteiner, tau, sand … mye sand. Sand. Køyer, krypinn. Forsyner tilstrekkelig for måneder. Strøm, vannverk. … Tjue århundrer avskrevet av SS-mannens pisk. Huleepoken vender tilbake, oljelamper, brønner som i landsbyene. Den lange natta har begynt. Folk går tilbake under bakken. Det å  rømme fra dyr.^[7]

ŻOBs kommandostab møttes den 18. april. Den inkluderte Marek Edelman, den gang 22-år-gammel, og Mordechai Anielewicz, den gang 21-år-gammel, som seinere skulle bli husket som oppstandens hovedleder.

Dagen etter begynte oppstanden. Da SS- og politienheter kom inn i gettoen for nok en massedeportasjon, møtte ŻOB dem med molotovcocktails og håndgranater som ble kastet mot de forvirrede SS-enhetene fra kloakk-kanalene, fra vinduer og i smugene. SS-enhetene var ute av stand til å håndtere det uventede angrepet, led alvorlige tap og måtte trekke seg tilbake. Den 22. april stilte SS-offiseren Jürgen Stroop, som hadde fått ansvaret for å undertrykke oppstanden, et ultimatum til de kjempende om å overgi seg. Da det ble avvist, beordret han sine tropper til å brenne ned alle husene, kvartal for kvartal, med flammekastere og brannflasker og til å sprenge kjellere og kloakk-kanalene. Tusenvis av getto-innbyggere ble brent til døde i flammene eller de ble kvalt av røyken.

Edelman sa seinere, i et intervju: «Flammehavet oversvømmet hus og gårdsrom. ... Det var ingen tilgjengelig luft, bare svart, kvelende røyk og tung brennende varme som strålte ut fra de rødglødende veggene, fra de glødende steintrappene.»

SS oppdaget den 8. mai ŻOB-kommandoens nedgravde gjemmested. Anielewicz og de fleste av de ŻOB-overlevende som var til stede begikk selvmord – kanskje opptil 80 personer. Edelman og noen få andre klarte å finne deres vei til kloakken og maktet å unnslippe fra den brennende gettoen. Den 16. mai er satt som den offisielle datoen for den endelige undertrykkelsen av oppstandenl, da SS-kommandør Jürgen Stroop personlig sprengte den historiske Store Synagogen.

Selv om noen kamper under oppstanden fant sted utenfor gettomurene – hovedsakelig ført av den kommunistiske motstandsbevegelsen Armia Ludowa og den nasjonalistiske motstandsbevegelsen Armija Krajowa – forble gettooppstanden i siste instans isolert. I en karakteristisk forevisning av imperialistmaktenes likegyldighet til Europas jøders skjebne, møttes representanter for Storbritannia og USA den 19. april 1942, samme dag som oppstanden startet, på et luksushotell på øya Bermuda for å diskutere deres respons på den europeiske flyktningekrisa. Begge landene nektet å oppheve deres flyktningekvoter. Mange rapporter om den pågående ødeleggelsen av polsk jødedom hadde da allerede nådd Det hvite hus. Hva angår Polens borgerlige eksilregjering skulle Emanuel Ringelblum nøkternt bemerke: «... i en tid da utryddelse truer det jødiske folket, har ikke regjeringen gjort noe for å redde i det minste en liten rest av polsk jødedom.»^[8]

I den polske befolkningen, som var vitne til gettoens ødeleggelse, varierte holdningene fra antisemittenes likegyldighet og tause eller åpne godkjenning, og til forferdelse og empati med ofrene. Den polske poeten Czesław Miłosz, nobelprisvinner i litteratur i 1980, som var involvert i den antinazistiske motstandsbevegelsen, så den brennende gettoen fra den ariske siden av Warszawa. I hans berømte dikt «Campo dei Fiori» sammenlignet han nedbrenningen av gettoen og oppstanderne med den katolske inkvisisjonens bålbrenningen av den store filosofen og vitenskapsmannen Giordano Bruno på Campo dei Fiori i Roma, i år 1600:

I thought of the Campo dei Fiori
in Warsaw by the sky-carousel
one clear spring evening
to the strains of a carnival tune.
The bright melody drowned
the salvos from the ghetto wall,
and couples were flying
high in the cloudless sky.

At times wind from the burning
would drift dark kites along
and riders on the carousel
caught petals in midair.
That same hot wind
blew open the skirts of the girls
and the crowds were laughing
on that beautiful Warsaw Sunday.

…

But that day I thought only
of the loneliness of the dying,
of how, when Giordano
climbed to his burning
he could not find
in any human tongue
words for mankind,
mankind who live on.

…

Those dying here, the lonely
forgotten by the world,
our tongue becomes for them
the language of an ancient planet.
Until, when all is legend
and many years have passed,
on a new Campo dei Fiori
rage will kindle at a poet's word.^[9]

[Oversetterens anmerkning: mitt nettsøk avekket at Paal Brekke har oversatt diktet til norsk, men den eneste tilgjengelige gjendiktningen jeg fant av deler av diktet var følgende nyoversettelse til svensk av Jurek Hirschberg.]

I Rom vid Campo dei Fiori
oliv- och citronfyllda korgar,
gatstenar stänkta av vin
och av blommornas spillror.
Handlare strör ut på borden
havets rosiga frukter,
famnar av mörka druvklasar
faller på persikofjunet.

Just här, vid denna piazza
brändes Giordano Bruno.
Bödeln antände bålet
i en ring av nyfikna hopar.
Knappt hade lågorna mattats,
fylldes tavernorna åter,
oliv- och citronfyllda korgar
bars på handlarnas huvud.

...

Jag mindes Campo dei Fiori
i Warszawa vid karusellen
en fager afton om våren
till toner av livlig musik.
Melodin dövade salvor
som ljöd bakom gettomuren,
och paren lyfte högt upp
mot den molnfria himlen.

Ibland kom svarta flygdrakar
med vinden från brinnande hus,
de åkande i karusellen
fångade flagor i luften.
Vinden från brinnande hus
lyfte flickornas kjolar,
skarornas glada skratt hördes
en ljuv söndagstid i Warszawa.

...

Själv tänkte jag denna söndag
på de döendes ensamhet.
På det att när Giordano
var på väg uppför schavotten,
kunde han inte hitta
ett ord i människans språk
till avsked från mänskligheten,
den mänsklighet som blir kvar.

...

Och de döende, ensamma,
redan bortglömda av världen,
vårt språk blev främmande för dem,
ett språk från en svunnen planet.
Tills allt blir legend och då,
när åren har gått, tänds revolten
vid ett nytt Campo dei Fiori

Den dag i dag gjenstår spørsmålene, hvorfor ble ikke Holocaust forhindret og hvorfor fantes det ikke noen massebevegelse for å styrte nazismen i tide til å redde millioner av jøder og andre ofre for fascismen, fortsatt som de sentrale spørsmålene om det 20. århundre.

Oktoberrevolusjonens, Venstreopposisjonens og Holocausts skjebne

Holocausts politiske opprinnelser kan ikke forstås uten en gansking av Oktoberrevolusjonens skjebne. På samme måte som Vest-Europas jøders emansipasjon var sammenknyttet med Den franske revolusjonen, som besørget grunnlaget for deres storstilte assimilering på 1800-tallet, forble den langt større jødiske befolkningen i Det russiske imperiet en undertrykt og forfulgt minoritet, som bevarte deres eget språk (jiddisch). Det var først revolusjonene i 1917 som medbrakte emansipasjon for det store flertallet av den europeiske jødedom.

Jødenes skjebne og den sosiale revolusjonens framskritt hadde derfor, av historiske grunner, blitt flettet sammen. For den politiske reaksjonens krefter ble fiendtlighet mot den revolusjonære bevegelsen i sin tur flettet sammen med antisemittisme. I Det russiske imperiet smeltet middelaldersk antisemittisme sammen med hat mot arbeiderbevegelsens utvikling, og tsarstaten oppmuntret fra 1881 og framover jevnlig til pogromer mot den jødiske befolkningen, som del av dens bestrebelser for å undertrykke den revolusjonære bevegelsen, og for å splitte regionens multietniske og multireligiøse arbeiderklasse.

Spesielt for den tyske og den russiske sosialistbevegelsen ble kampen mot antisemittisme en prinsippsak og en sentral prøvestein i kampen for internasjonalisme.^[10] De kontrarevolusjonære russiske, ukrainske og polske nasjonaliststyrkene som fra 1918 til 1921 førte krig mot Den røde armé og den nyetablerte sovjetstaten henfalt til systematiske pogromer som del av deres kamp mot den sosialistiske revolusjonen [engelsk tekst]. Det anslås at rundt 200 000 jøder, de fleste i det nåværende Ukraina, ble brutalt slaktet.

Den røde armé og Bolsjevikene sloss systematisk og vellykket for en slutt på disse pogromene – de største antijødiske massakrene i Europa før Holocaust – og mot antisemittisme i en bredere forstand. På 1920-tallet var sovjetstaten det eneste landet i verden som besørget statsstøtte til jiddiskspråklige publikasjoner og til skolenes læremidler på jiddisk. Disse historiske erfaringene satte et dypt preg på den jødiske arbeiderklassens og den sosialistiske intelligentsiaens bevissthet og politikk i Øst-Europa, og helt spesielt i Polen. Sionistbevegelsen og den sosialdemokratiske organisasjonen Labor Bund, som begge siden 1903 hadde motarbeidet Bolsjevismen, ble splittet over Oktoberrevolusjonen, der store deler av begge tendensene enten gikk direkte inn i Bolsjevikpartiet i den nyopprettede Sovjetunionen, eller inntok en brennende pro-sovjetisk holdning i mellomkrigstidens Polen.

Warszawa-gettoens sosialisters overbevisning om at deres redning ville ligge i utviklingen av en revolusjonær bevegelse mot fasciststyret var derfor verken «utopisk» eller feilaktig. Den var forankret i Oktoberrevolusjonens historiske erfaringer, som hadde brakt en slutt på den første verdenskrigen, og ført til Den røde armés vellykkede kamp mot antisemittisme i den påfølgende borgerkrigen. Begge deler hadde funnet sted bare litt mer enn 20 år tidligere.

Akkurat den samme dynamikken utviklet seg faktisk under den andre verdenskrig. En revolusjonær bevegelse begynte å utvikle seg, først i Italia og Jugoslavia i 1943. Innen 1944 var store deler av kontinentet, inkludert Polen, oppslukt av borgerkrigslignende tilstander, drevet fram av Den røde armés ekspanderende framskritt. Denne bevegelsen kom, tragisk nok, for seint til å redde de 6 millioner europeiske jødene og de mange flere av fascismens ofre. Og den manglet, som kontrast til arbeidernes revolusjonære bevegelsen i Russland i 1917 og Den røde armés seier i borgerkrigen, det nødvendige marxistiske og internasjonalistiske lederskapet, og ble til slutt kvalt av stalinismen.

En historisk forklaring på dette kan bare finnes i framveksten av stalinisme i Sovjetunionen og den tiltakende isolasjonen og deretter systematiske ødeleggelsen av trotskistopposisjonen på 1920- og 1930-tallet. Det feide revolusjonære kamper over store deler av Øst- og Sentral-Europa i årene fra 1917 til 1920, og Bolsjevikene var i stand til å utvide Oktoberrevolusjonens erobringene til store deler av det tidligere Tsar-imperiet. Arbeiderklassens revolusjonære kamper utenfor Russland endte imidlertid i nederlag og svik fra deres egne, i alt overveiende sosialdemokratiske lederskap. Den internasjonale revolusjonens forsinkelse hadde innen 1923 ført til en dramatisk endring i verdenssituasjonen.

Den internasjonalistiske tendensen i Bolsjevikpartiets lederskap, representert av Trotskij og den da dødssyke Lenin, var blitt en minoritet. Det sosiale grunnlaget for styrkingen av den nasjonalistiske og opportunistiske fløyen av partiet lå i den tiltakende byråkratiseringen av staten og partiet, i seg selv en prosess som framfor alt ble fremmet av den fortsatt svært fattige og økonomisk tilbakestående arbeiderstatens internasjonale isolasjon. Venstreopposisjonen ble dannet under Trotskijs ledelse samtidig med den aborterte tyske revolusjonens nederlag høsten 1923, for å bekjempe partiledelsens tiltakende nasjonale og opportunistiske tendenser.

Stalin-fraksjonen, som talte for dette byråkratiske sjiktets interesser, artikulerte høsten 1924 det politiske grunnlaget for en nasjonalistisk reaksjon mot Oktoberrevolusjonen, med programmet for å bygge «sosialisme i ett land». Venstreopp osisjonen førte i årene som fulgte en systematisk kamp mot det sovjetiske byråkratiets svik og bedrageri av den sosialistiske verdensrevolusjonen, deriblant av den britiske generalstreiken i 1926 og den kinesiske revolusjonen i årene 1926 og 1927. Den internasjonale revolusjonens nederlag styrket imidlertid det sovjetiske byråkratiets og Stalin-fraksjonens posisjon. Venstreopposisjonen ble i desember 1927 utvist fra partiet og de fleste av dens ledere og medlemmer ble enten arrestert eller sent i eksil. Trotskij ble i 1929 utvist fra Sovjetunionen.

Stalinismens framvekst og den nasjonalistiske opportunismens dominans i Den kommunistiske internasjonales politiske orienteringer fikk spesielt katastrofale konsekvenser for den polske arbeiderbevegelsen, der Rosa Luxemburgs internasjonalistiske og revolusjonære tradisjoner i flere tiår hadde spilt en sentral rolle. Det polske kommunistpartiets lederskap sympatiserte initelt med Trotskij i den interne partikampen. Partiet ble da utsatt for særdeles aggressive intervensjoner fra Stalin-fraksjonen, som førte til partiets rekke av forvirrede sikksakk-dreininger i deres politiske orienteringer, som kulminerte med at Det polske kommunistpartiet i 1926 støttet den høyreekstreme generalen Józef Piłsudskis statskupp, som med hans diktatur gikk til å fengsle og forfølge de polske kommunistene en masse.^[11]

Det polske kommunistpartiet var på begynnelsen av 1930-tallet politisk lammet og stavret fra den ene krisa til den andre. Den katastrofalt feilorienterte teorien om «sosialfascisme» promotert av den staliniserte Kommunistiske internasjonale forhindret i Tyskland en forent kamp av landets 6 millioner arbeidere, splittet som stridende sosialdemokrater og kommunister, mot framveksten av Hitlers nazibevegelse. Nazistene kom i januar 1933 til makten uten at et eneste skudd ble avfyrt. Dette den tyske arbeiderklassens historiske nederlag dannet grunnlaget for Trotskijs oppfordring om å grunnlegge en Fjerde internasjonale. Dét var også den formative erfaringen og hovedakseleratoren for framveksten av en organisert trotskistisk venstreopposisjon i Polen.

Stalinismens kontrarevolusjonære politikk kulminerte i årene 1937 og 1938 i Den store terroren, der generasjoner av revolusjonære, deriblant tusenvis av sovjetiske trotskister og mye av Oktoberrevolusjonens lederskap, ble myrdet. Terroren tilintetgjorde også mye av Den kommunistiske internasjonales kader.

Det polske kommunistpartiet, som Stalin hadde særlig hat mot helt siden partiets støtteerklæring for Trotskij i 1924, ble i 1938 oppløst av Kreml. Så godt som alt av partiets ledende kader og tusenvis av polske kommunister som bodde i Sovjetunionen ble myrdet. Denne utviklingen forårsaket en politisk forvirring og fortvilelse som det er vanskelig å overvurdere, og da spesielt innvirkningen på en ny generasjon radikaliserte og militante sosialistiske ungdommer som ble tiltrukket av kommunistbevegelsen, men sto etterlatt uten politisk eller engang et fysisk lederskap.

Stalin inngikk i august 1939 en pakt med Hitler. Stalin henfalt til denne bankerotte manøveren i frykt for utviklingen av en sosial revolusjon i Europa som ville true det sovjetiske byråkratiets stilling, og i et desperat forsøk på å forebygge, eller i det minste utsette, tysk imperialismes invasjon av Sovjetunionen. Pakten tilrettela for Hitlers angrep på Polen, som delte landet midlertidig mellom Nazi-Tyskland, som opprettet Generalguvernementet (inkludert Warszawa), og de østlige delene av landet, nå styrt av Sovjetunionen. Pakten lammet lammet og bedøvet politisk både Den røde armé i Sovjetunionen, som førte til forferdelige tap etter nazistenes invasjon i juni 1941, og den europeiske kommunistbevegelsen under nazistenes okkupasjon i årene 1939 og 1941.

Trotskistbevegelsen i Polen ble ødelagt av en kombinasjon av den stalinistiske terroren i det østlige Polen i årene 1939 til 1941 og nazistenes terror, og da spesielt Holocaust. Polske arbeideres parti, som skulle komme til å spille en viktig rolle i oppstanden i Warszawa-gettoen, ble under Kreml-byråkratiets kontroll opprettet tidlig i 1942, og utviklet seg helt i skyggen av stalinismens ødeleggelse av den polske kommunistkadren og trotskistbevegelsen.

Holocaust kan i siste instans bare forklares som det tragiske resultat av stalinismens systematiske svik og bedragerier og den europeiske sosialististbevegelsens resulterende lammelse, som både forsinket og halshugget arbeiderklassens revolusjonære bevegelse mot fascisme og kapitalisme.

Leo Trotskij understreket i hans skrifter om Oktoberrevolusjonen og den aborterte tyske revolusjonen den enorme betydning tid har i politikken, framfor alt i perioder med revolusjonære omveltninger. Det 20. århundre har vist at det er umulig å bygge et revolusjonært parti midt under en revolusjon. De nødvendige forberedelsene og kaderens politiske skolering må iverksettes på forhånd. I forlengelse, det 20. århundrets tragiske erfaringer viser at kontrarevolusjonen, som både den stalinistiske Store terroren og drapet av europeiske jøder var del av, kan utfolde seg i en forbløffende hastighet, kan undergrave generasjoners arbeid og gjøre kampen for et revolusjonært lederskap usedvanlig vanskelig.

Under betingelser av en utviklende ny brannstorm i verdensformat, og der styringsklassene på alle kontinenter bygger opp deres fasciststyrker, må arbeidere og sosialistisk ungdom trekke vidtrekkende lærdommer fra Oppstanden i Warszawa-gettoen. Historien viser at kapitalismens nåværende verdenskrise uunngåelig også vil føre til framveksten av en revolusjonær bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen. Men den viser også at det er ingen tid å miste i kampen for å bygge et revolusjonært, trotskistisk lederskap som kan føre disse kampene til seier.