Perspective

1. mai 2023: For arbeiderklassens internasjonale enhet mot nasjonal sjåvinisme og krig!

Dette er transkripsjonen av talen til David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, som åpnet det internasjonale online-stevnet for feiring av 1. mai 2023, avholdt søndag kveld den 30. april, norsk tid. Opptaket av hele stevnet er tilgjengelig her.

På denne dagen for internasjonal arbeiderklassesolidaritet melder Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) sine revolusjonære hilsner til alle som deltar på dette online-stevnet over hele verden. Vi erklærer vår solidaritet med alle deler av arbeidere og ungdommer på alle kontinenter og i alle land som har gått inn i kamp mot kapitalisme.

Den internasjonale komitéen fornyer sin forpliktelse til å slåss for at Maruti Suzuki-bilarbeiderne i Delhi, India, blir satt fri, som ble anklaget og dømt på fabrikkerte bevis til fengsel for livstid som straff for å ha streiket mot brutale arbeidsbetingelser. ICFI bekrefter også på nytt sin besluttsomhet for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassens styrke for å sikre Julian Assanges frihet, han som har blitt et symbol på kampen for sannhet mot imperialistregjeringers forbrytelser og deres lakeiers løgner i selskapsmedia.

Dagens stevne er Den internasjonale komitéens tiende online-feiring av 1. mai. Det finner sted samtidig som krigen i Ukraina uopphørlig eskalerer, og truer med å spre seg forbi NATOs konfrontasjon med Russland til krig mot Kina og til en global kjernefysisk brannstorm.

Biden-administrasjonen bestreber seg for å dekke over sin egen rolle i å ha egget opp til Ukraina-krigen, og holder seg til det ahistoriske og absurde narrativet om Putins «uprovoserte krig». Men påkallelsen av Vladimir Putin-spøkelset – den siste i ei lang rekke av djevler Washington har manet fram – forklarer ingenting om krigens historiske, økonomiske, sosiale og politiske opprinnelser.

Dette narrativet avleder oppmerksomheten vekk fra enhver undersøkelse av sammenhengen mellom USA-NATO-krigen i Ukraina og:

(1) de foregående 30 årene med praktisk talt uavbrutt krig ført av USA i Irak, Serbia, Afghanistan, Somalia, Libya og Syria;

(2) den uopphørlige NATO-utvidelsen østover siden Sovjetunionens oppløsing i 1991;

(3) den eskalerende geopolitiske konflikten med Kina, som amerikansk imperialisme anser som en farlig trussel mot sin egen dominerende verdensposisjon;

(4) den mangeårige nedgangen for USAs globale økonomiske posisjon, som finner sitt klareste uttrykk i den tiltakende utfordringen av dollarens overhøyhet som verdens reservevaluta;

(5) rekka av økonomiske sjokk som har krevd desperate redningsaksjoner for å forhindre det amerikanske finanssystemets fullstendig kollaps;

(6) det åpenbare sammenbruddet av det amerikanske politiske systemet, eksemplifisert i president Donald Trumps forsøk den 6. januar 2021 på å omstøte resultatene fra det nasjonale valget i november 2020;

(7) den økende innenlandske ustabiliteten i et samfunn arret av svimlende nivåer av ulikhet, intensivert av pandemiens innvirkninger og en ny inflasjonsspiral, som radikaliserer den amerikanske arbeiderklassen.

Den ubesvarlige tilbakevisningen av narrativet om den «uprovoserte krigen» er uttalelsene fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – publisert på World Socialist Web Site, som i løpet av det siste kvarte århundret har analysert de økonomiske, politiske og sosiale motsetningene som har vært pådriver for den amerikanske selskps-finanselitens desperate bestrebelser for å finne en vei ut av vanskelige kriser gjennom krig.

Den første gangen Den internasjonale komitéens avholdt et online-stevne for å feire May Day – den 1. mai her i Norge – var mindre enn tre måneder etter Maidan-kuppet i februar 2014, som var regissert av USA og Tyskland for å styrte den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, som av Washington og Berlin ble ansett som overdrevent sympatisk innstilt overfor Russland, og for å innsette en pro-NATO-regjering ved makten. Kuppet ble fulgt opp av Kremls okkupering og annektering av Krim, som Washington hadde planlagt å omgjøre til en Svartehavsbase for NATOs marineoperasjoner mot Russland.

World Socialist Web Site uttalte i kunngjøringen av sitt første online-stevne for feiringen av 1. mai, publisert den 12. april 2014, at Maidan-kuppet ble iscenesatt «med den hensikt å provosere fram en konfrontasjon med Russland». Uttalelsen fortsatte:

Konfrontasjonen med Russland over Ukraina markerer en ny og farlig vending i imperialistmaktenes orientering. Imperialistkrigens guder tørster! Som i årene forut for den første og deretter den andre verdenskrig forberedes det en ny oppdeling av verden.

De som tror at krig med Kina og Russland er en umulighet, at de store imperialistmaktene ikke ville risikere krig med atomvåpenmakter, de lurer seg selv. Det tjuende århundres historie, med sine to ødeleggende verdenskriger og sine utallige og blodige lokaliserte konflikter, har besørget tilstrekkelig bevis for risikoene styringsklassene er villige til å påta seg. De er faktisk beredt til å risikere hele menneskehetens skjebne, og sågar selve planeten.

Ett hundre år etter utbruddet av den første verdenskrig, og 75 år etter starten av den andre verdenskrig, er det kampen mot faren for en tredje imperialistkatastrofe som konfronterer den internasjonale arbeiderklassen.

Den internasjonale komitéen hadde ikke noen krystallkule i sin besittelse. Men den var imidlertid i stand til å trekke på den marxistiske teoriens kraftige våpen og på analysen av verdensimperialismens dynamikk som Lenin utviklet under den første verdenskrigen. Lenin avslørte den gangen løgnene imperialistregjeringene anvendte for å berettige nedslaktingen, så vel som sofisteriene anvendt av partiene som hadde forkastet deres tidligere løfter om å motsette seg kapitalistregjeringenes krigspolitikk og hadde sagt de ville opprettholde arbeiderklassens internasjonale enhet.

Vladimir Lenin

Lenins analyse forankret krigen i imperialismens økonomiske fundamenter, og i de påfølgende og uunngåelige konfliktene mellom kapitaliststatene. Han avviste påstanden om at krigen kunne støttes under påskudd av «nasjonens forsvar», eller at militær konflikt bare var resultatet av feil valg blant politiske alternativer. Det førstnevnte argumentet var rett og slett en hyklersk begrunnelse for å kapitulere for nasjonal sjåvinisme; og det siste tjente bare til å tilsløre imperialistkrigens objektive årsak, og dens revolusjonære implikasjoner for utviklingen av en antikrigstrategi i arbeiderklassen.

Imperialistisk økonomi førte ubønnhørlig til imperialistisk krig, og all dens skrekk og gru. Lederen for Bolsjevik-partiet skrev i 1916: «Imperialisme generelt sett er en streben i retning av vold og reaksjon...» Imperialistenes målsetting med den hensynsløse voldsanvendelsen var å endre den eksisterende fordelingen av verdens rikdommer og ressurser mellom stormaktene. Lenin forklarte:

(1) det faktum at verden allerede er oppdelt tvinger de som vurderer en omfordeling til å strekke seg etter alle slags nye territorier; og (2) et essensielt trekk ved imperialismen er stormaktenes rivaliseringer i deres streben etter hegemoni, dvs. erobringen av territorium, ikke nødvendigvis for deres egen direkte fordel, men for å svekke motstanderen, og undergrave hans hegemoni...

Lenin fortsatte:

Spørsmålet er: Hvilke andre virkemidler enn krig vil det kunne være under kapitalismen, for på den ene siden å overvinne forskjellen mellom utviklingen av produktivkreftene og akkumuleringen av kapital, og på den andre, fordelingen av kolonier og innflytelsessfærer for finanskapitalen.

Den nåværende krigen i Ukraina og den eskalerende konflikten med Kina er manifesteringene, men på et langt mer framskredent og komplekst nivå, av de globale motsetningene Lenin analyserte for mer enn ett århundre siden.

Så langt fra at krigen i Ukraina er det plutselige og uventede resultatet av Putins «uprovoserte» invasjon – som om ikke NATO-utvidelsen 1 280 kilometer østover siden 1991 utgjorde en provokasjon mot Russland – er den fortsettelsen og eskaleringen av USAs 30 år med kontinuerlig krig. Hovedmålet for den uendelige rekka av konflikter har vært å motvirke amerikansk imperialismes langvarige økonomiske nedgang, og å sikre dens globale hegemoni gjennom militære erobringer.

Leo Trotskij skrev i 1934 at der tysk imperialisme forsøkte å «organisere Europa», var det amerikansk imperialismes ambisjon å «organisere verden». Joe Biden, som da var presidentkandidat, anvendte språk som så ut til å ville bekrefte Trotskijs analyse, der han i april 2020 skrev: «Biden-utenrikspolitikken vil plassere USA tilbake ved enden av bordet … verden organiserer seg ikke selv.»

Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale

Men USA konfronterer en verden som ikke nødvendigvis ønsker å bli organisert av USA. Dollarens rolle som verdens reservevaluta, det økonomiske grunnlaget for amerikansk geopolitisk overherredømme, blir stadig mer utfordret. Kinas voksende rolle som økonomisk og militær konkurrent blir av Washington ansett som en eksistensiell trussel mot amerikansk dominans.

En vesentlig faktor for imperialistmaktenes beslutning om å gå til krig i 1914 var frykten for at tiden ikke var på deres side – det vil si, det å utsette krigen ville bare tillate deres konkurrenter å øke i styrke. Dette førte til, i den grad krig ble ansett som uunngåelig, at ble det en «bedre før enn seinere» holdning til krigsutbruddet. Denne subjektive overbevisningen blant de kapitalistiske politiske lederne og i de militære generalstabene om at militærkonflikt var uunngåelig, ble på et kritisk tidspunkt en vesentlig faktor i deres beslutninger om å gå til krig i august 1914.

De tallrike artiklene i kapitalistpressen og de strategiske tidsskriftene som forutser krig med Kina i løpet av de neste 15, 10 eller til og med fem årene, vitner om utbredelsen av en tilsvarende tankegang i dagens Washington. Det er ingen annen seriøs politisk forklaring på den hensynsløst provoserende karakteren av Biden-administrasjonens handlinger i Taiwan, som åpenbart har til hensikt å egge kineserne til å gå til militære aksjoner, til å «skyte det første skuddet» og dermed besørge Washington det propagandanarrativet som kreves for å berettege deres lenge planlagte militæraksjon.

USA er den mest aggressive av imperialistmaktene, men den samme dynamikken som driver Washington til krig, opererer også i Europa. Mens USAs europeiske imperialistallierte i NATO-alliansen er tvunget av den nåværende globale maktbalansen til å følge scenarioet satt av Washington, er de på ingen måte uskyldige tilskuere i konfrontasjonen med Russland.

Alle de gamle europeiske imperialistmaktene – værbitte veteraner fra to verdenskriger bare i det forrige århundret, i tillegg til de brutale forbrytelsene i deres tidligere kolonier, og deres eksperimenter med fascisme og genocid i deres egne land – er besatt av de samme politiske og økonomiske sykdommene som plager USA, samtidig som de har enda færre økonomiske ressurser til å hanskes med dem.

Selv om de ikke er i stand til å forfølge deres imperialistambisjoner uavhengig og på egne vegne, er verken Storbritannia, Frankrike, Italia eller Tyskland, eller for den del «mindre makter» som Sverige, Finland, Norge, Danmark, Spania, Belgia og Sveits, villige til å akseptere deres ekskludering fra omfordelingen av territorium og naturressurser og tilgangen til økonomiske fordeler som de forventer vil følge av Russlands militære nederlag, og landets oppstykking i ei rekke småstater.

Alle bestrebelser for å evaluere «skylden» for krigen ved å konsentrere seg om spørsmålet om «hvem avfyrte det første skuddet?» fordrer ei ekstremt avgrenset tidsramme, som isolerer en enkelt episode fra ei langt lengre rekke av begivenheter.

Når begivenhetene som førte til den russiske invasjonen av Ukraina den 24. februar 2022 settes inn i den nødvendige historiske og politiske konteksten er det ingen tvil om at krigen ble igangsatt av USA og landets NATO-allierte.

Det faktum at krigen ble igangsatt av USA og NATO berettiger imidlertid ikke den russiske invasjonen av Ukraina, enn si at det endrer dens reaksjonære karakter. De som forsvarer invasjonen med den begrunnelse at det var en legitim respons på NATO-trusselen mot Russlands grenser ignorerer ganske enkelt det faktum at Putin er leder av en kapitaliststat, med dens definisjon av «nasjonal sikkerhet» bestemt av de økonomiske interessene til oligarkklassen som fikk deres rikdom basert på oppløsingen av Sovjetunionen, og plyndringen av tidligere nasjonalisert eiendom.

Alle Putins feilberegninger og blundere, både i lanseringen og gjennomføringen av krigen, gjenspeiler de klasseinteressene han tjener. Krigsmålet er å motvirke militært press fra de vestlige imperialistmaktene, og å beholde en dominerende posisjon for den nasjonale kapitalistklassen i utbyttingen av naturressurser og arbeidskraften innen Russlands grenser, og i størst mulig grad også i Svartehavsregionen og i nabolandene i Sentral-Asia og Transkaukasus.

Det er ikke noe som helst progressivt, enn si antiimperialistisk, i disse målene.

De nye post-Sovjet-styringsklassene i Russland og Ukraina deler, uavhengig av deres nåværende konflikt, de samme kriminelle opphav i oppløsingen av Sovjetunionen og gjenopprettingen av kapitalismen.

Krigen er nå godt inne i sitt andre år. Kapitalistmediene mores groteskt av blodsutgytelsene der de samtidig forutser lanseringen av en ukrainsk motoffensiv som vil føre til ytterligere tap av titusenvis av liv på begge sider.

På det nåværende tidspunkt er de blodigste kampene konsentrert i byen Bakhmut. Selv når man tar i betraktning manipulasjonen av informasjon både fra Ukraina og Russland i propagandaens tjeneste, er det ingen tvil om at kampen om byen har krevd en grufull pris i antall menneskeliv.

Men til tross for all konsentrasjonen om de militære operasjonene i og rundt byen, har det i pressen nesten ikke vært skrevet noe om selve byens historie. En gjennomgang av denne historien bevitner den tragiske karakteren av en brodermordskonflikt, og den forferdelige sosiale regresjonen den representerer for befolkningen både i Russland og Ukraina.

Byen Bakhmut var en vesentlig krigsfront i borgerkrigen som etterfulgte Oktoberrevolusjonen i 1917. Den falt under kontroll av den nasjonalistiske ukrainske antibolsjevikhæren til Semyon Petliura, som ledet et regime som iverksatte pogromer som resulterte i drap av mellom 50 000 og 200 000 av landets jøder.

Den røde armé frigjorde Bakhmut den 27. desember 1919, og den seieren igangsatte en enorm sosial transformasjon. Det ble bygget en «Arbeidets seier»-fabrikk, og gruvene i nærheten av byen ble oppkalt etter den tyske revolusjonæren Karl Liebknecht og Sovjet-lederen Yakov Sverdlov. Byen ble i 1924 omdøpt til Artemivsk, for å hedre minnet om den ledende bolsjeviken Fjodor Andreyevitsj Sergeyev, som hadde vært kjent som kamerat Artyom.

Hans livsløp reflekterte den revolusjonære internasjonalismen som inspirerte breie deler av den sosialistorienterte arbeiderklassen, intelligentsiaen og ungdommen i det multinasjonale russiske imperiet.

Fjodor Sergeyev, eller kamerat Artyom

Sergeyev-Artyom hadde i 1901 tilsluttet seg Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet og støttet Lenins bolsjevikfraksjon etter partisplittelsen i 1903. Under 1905-revolusjonen ledet han et væpnet arbeideropprør i byen Kharkov. Etter den revolusjonens nederlag ble han fengslet i Sibir. Men kamerat Artyom klarte etter tre år å rømme, og tok da veien via Japan og Korea til Australia.

Han ble snart aktiv i den australske arbeiderklassens kamper. Artyom, der kjent som «Big Tom», ble i 1912 redaktør for Echo of Australia. Som medlem av Australias Socialist Party ledet han opposisjonen i fagforeningene mot Australias deltakelse i den første verdenskrig.

Da han etter februarrevolusjonen i 1917 kom tilbake til Russland, spilte Artyom en vesentlig rolle i organiseringen av den revolusjonære oppstanden som sikret bolsjevikstyret i Kharkov og regionen Donets-bassenget. Han gikk videre hen til å spille en prominent rolle i borgerkrigen som til slutt sikret Sovjet-makten. Artyom ble i 1921 drept i ei togulykke. Tre år seinere ble Bakhmut omdøpt til Artemivsk.

Fire måneder etter nazistyrkenes invadering av Sovjetunionen, den 31. oktober 1941, okkuperte de Artemivsk. Nazistene, assistert av høyreorienterte ukrainske nasjonalister, utførte tidlig i 1942 drap av 3 000 jøder, som de samlet sammen, skøyv ned i ei gruvesjakt og der kvalte til døde.

Artemivsk ble den 5. september 1943 befridd av Den røde armé.

Det høyreorienterte regimet til Porosjenko, innsatt etter Maidan-kuppet i 2014, ivret etter å rehabilitere den ukrainske fascismens helter og få eliminert alle politiske, sosiale og kulturelle rester fra Sovjettiden, der de fjernet Artemivsk fra det ukrainske kartet og gjenopprettet byens gamle navn, Bakhmut.

Utslettingen av de gjenlevende restene etter Oktoberrevolusjonen har vært ledsaget av den fornyede glorifiseringen av Stepan Bandera, Dmitri Dontsov og andre av fascist- og nynazistheltene til den borgerlige ukrainske nasjonalismen.

Men Putins påstand om å slåss mot ukrainsk fascisme mangler det aller minste av politisk troverdighet. Han fører krig under den russiske nasjonalismes reaksjonære banner. Når Putin påkaller tsarismens arv og fordømmer Lenin, Trotskij, bolsjevismen og Oktoberrevolusjonen, bevitner han bae regimets historisk reaksjonære og politisk bankerotte karakter.

Med vårt forlangende om en slutt på krigen påkaller vi prinsippet sosialistisk internasjonalisme. Arbeiderklassen har ikke noe land. Verken den ukrainske eller den russiske arbeiderklassen har noe å tjene på denne krigen. For åtti år siden sloss arbeiderne i Ukraina og Russland side om side i en kamp for å fordrive naziinntrengerne fra Sovjetunionen. Nå, som en konsekvens av kapitalismens restaurering, dreper de hverandre på den samme jord som de en gang forsvarte side om side mot fascismen og til forsvar for Oktoberrevolusjonens erobringer.

Den eneste politisk levedyktige, for ikke å si revolusjonære, responsen på imperialistkrig er den revolusjonære mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av sosialistiske politiske orienteringslinjer. Det snakkes i dag mye om en «multipolar» verden som er i emming, som visstnok skal erstatte amerikansk imperialismes «unipolare» hegemoni. Ifølge akademikere og pseudo-venstre-teoretikere vil Washingtons styre bli erstattet av «multipolaritet», et konsortium av kapitaliststater, som kollektivt og harmonisk vil presidere over en mer fredelig fordeling av de globale ressursene.

Denne nye versjonen av en fredfull «ultra-imperialisme» er ikke mer teoretisk koherent og politisk levedyktig enn den var for et århundre siden, da den først ble foreslått av den tyske reformisten Karl Kautsky og dengang ble fullstendig tilbakevist av Lenin. Den fredelige fordelingen og allokeringen av globale ressurser mellom kapitalistiske og imperialistiske stater er umulig. Motsetningene mellom den globale økonomien og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet fører til krig.

Uansett, realiseringen av en «multipolar» verden, om vi så setter til side deres ukorrekte teoretiske fundamenter, fordrer dagens dominerende imperialistmakts fredelige aksept, og det er USA. Dette er ikke et realistisk perspektiv. USA vil med alle de midler landet har til rådighet motsette seg bestrebelsen for å blokkere sin pådriver for et «unipolart» hegemoni. Den utopiske streben etter å erstatte en «unipolar» med en «multipolar» verden vil dermed ved dens egen forskrudde logikk, føre til en tredje verdenskrig og til planetens ødeleggelse.

I den endelige analysen, underliggende for disse antimarxistiske teoriene og de politiske orienteringene, er opposisjonen mot en kamp mot kapitalismen, og en bestrebelse for å balansere mellom motstridende kapitalist- og imperialiststater.

Den internasjonale komitéen avviser alle slike feige tilpasninger til kapitalistregimer og av unnvikelser av de revolusjonære oppgavene. Som Trotskij uttalte ved utbruddet av den andre verdenskrigen: «Vi er ikke et regjeringsparti; vi er partiet for uforsonlig revolusjonær opposisjon...»

Vi søker å implementere vår politikk «ikke gjennom mediet av borgerlige regjeringer ... men utelukkende gjennom utdanningen av massene gjennom agitasjon, ved å forklare arbeiderne hva de må forsvare og hva de må styrte».

Trotskij erkjente at en slik tilnærming til løsningen av historiske problemer «ikke kan besørge umiddelbare mirakuløse resultater. Men vi forestiller oss heller ikke å være mirakelarbeidere. Som situasjonen nå er, er vi en revolusjonær minoritet. Vårt arbeid må innrettes slik at arbeiderne som vi har innflytelse over vurderer hendelsene korrekt, ikke lar seg bli tatt på senga, og forbereder deres egen klasses generelle fornemmelse for den revolusjonære løsningen av oppgavene som konfronterer oss.»

Farene menneskeheten står overfor må ikke bagatelliseres. En genuin revolusjonærs første ansvar  er å si hva som er. Men dette fordrer en erkjennelse av at objektiv virkelighet ikke bare utgjør faren for en tredje verdenskrig og menneskehetens utslettelse, men også potensialet for sosialistisk verdensrevolusjon og et overveldende framskritt for den menneskelige sivilisasjon.

Programmet til Den fjerde internasjonale, Verdenspartiet for sosialistisk revolution som ledes av Den internasjonale komitéen, er å realisere dette potensialet ved å bygge en massebevegelse mot imperialistkrig, og å kjempe for overføringen av makt til arbeiderklassen for å bygge sosialisme over hele verden. Det er dette perspektivet som animerer dagens feiring av 1. mai, til tross for alle vanskeligheter og farer.

Loading