Med stigende dødstall i Ukraina-krigen forlanger USA en fornyet militæroffensiv av Kiev. Den amerikanske styringsklassen er fast bestemt på å slåss til den siste ukrainer.
NATO-maktene har til dags dato levert Ukraina våpen og annen bistand for $ 150 milliarder, tilsvarende tre fjerdedeler av Ukrainas BNP før krigen. Etter tidligere å ha erklært at de ikke ville levere offensivt utstyr har NATO-maktene siden oversvømt landet med hundrevis av stridsvogner og pansrede kjøretøy, så vel som de mest avanserte missilsystemene i NATOs arsenal.
Nå forlanger imperialistmaktene at disse våpnene skal tas i bruk i hendene på nyutskrevne ukrainske tropper, mange av dem grepet rett fra gata, for å bli kastet mot sterkt befestede russiske stillinger. USA og NATO har utelukket enhver framforhandlet løsning av krigen, og har erklært at forhandlinger bare kan finne sted når deres krigsmål er oppnådd.
Antallet døde er allerede svimlende. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen sa i november at «100 000 ukrainsk militærpersonell er til dags dato døde». Med hundrevis av tropper som dør hver dag er det reelle antallet døde ukrainere sannsynligvis i overkant av 200 000.
Med ukrainske tropper som forsøker å gå over på offensiven vil dødstallet bare stige, med langt høyere krigstap blant angripende ukrainske tropper enn for russiske styrker i defensive posisjoner.
Zelenskyj-regjeringen tyr til stadig mer undertrykkende tiltak, der den marsjerer titusenvis av unge menn til deres død. Alle politiske antiNATO-partier er forbudt i Ukraina, og enhver dissens fra Kievs pro-krig-linje straffes hardt. Disse handlingene har blitt tildekket av amerikanske media, som løgnaktig proklamerer at Zelenskyj-regjeringen slåss for «demokrati».
Rapporter publisert søndag i New York Times og Washington Post vitner om i hvilken grad Washington presser sin klientstat i Kiev, til å lansere den planlagte offensiven.
«Ukraina føler et enormt kortsiktig press fra sine vestlige supportere, der USA og landets allierte anser motoffensiven som en kritisk test på om våpnene, opplæringen og treningen og ammunisjonen de har hastet til landet de siste månedene skal føre til betydelige vinninger,» erklærte Times.
Post skrev, i en kommentar til planene for offensiven: «Oppbyggingen i forkant av angrepet – der detaljene forblir hemmelige – har etterlatt ukrainske embetsrepresentanter til å hanskes med et vanskelig spørsmål: Hvilket utfall vil være nok til å imponere Vesten, og spesielt Washington?»
Her blir relasjonen mellom kreftene som er offensivens pådrivere klart og tydelig uttalt. «Washington», det vil si amerikansk imperialisme, dirigerer offensiven. De forlanger en tilstrekkelig avkastning på deres investering. Hvor mange ukrainske ungdommer skal dø for å «imponere Vesten, og spesielt Washington»?
Biden-administrasjonen, med dens stupende godkjenningsvurderinger, og krigen som blir stadig mer upopulær, bestreber seg for å kunne anvende det den kan kalle et «gjennombrudd» i Ukraina-krigen for å mobilisere sin politiske base i den velstående øvre middelklassen, i forkant av det kommende midtperiodevalget.
Dette sosiale sjiktet har blitt pisket opp til et pro-krig-vanvidd, underbygget av et hysterisk hat mot alt russisk. Men etter å ha pisket opp dette militaristiske hysteriet, hva vil USAs respons bli på offensivens potensielle fiasko?
I intervjuer med både Times og Post har ukrainske embetsfunksjonærer forsøkt å advare for at den planlagte offensiven, uansett hvor blodig, ikke vil føre til noen avgjørende suksess.
Oleksi Reznikov, Ukrainas forsvarsminister, sa til Post: «Forventningen fra vår motoffensiv-kampanje er overvurdert i verden... De fleste mennesker ... forventer noe stort,» la han til, som han fryktet kunne føre til «emosjonell skuffelse».
Reznikov reiste utsiktene til at en «suksess» kunne bli så liten som erobringen av «ti kilometer».
Den tsjekkiske presidenten Petr Pavel advarte, i et intervju med Guardian, mot at USA og NATO, «skulle bli fristet til å presse dem, for noen, til å skulle demonstrere noen resultater». Pavel hevdet: «Det ville være ekstremt skadelig for Ukraina dersom denne motoffensiven skulle mislykkes, fordi de ikke vil få noen ny anledning, i hvert fall ikke i år.»
Biden-administrasjonen har satt hele sin troverdighet på krigen. Utsiktene til at offensiven ikke vil få det ønskede utfallet, eller sågar kan mislykkes, vil bare øke presset for en direkte NATO-intervensjon.
Krigsfeberen som har grepet det amerikanske politiske etablissementet ble eksemplifisert av en artikkel skrevet av Anne Applebaum og publisert som forsidehistorie i The Atlantic, med tittelen «Motoffensiven».
Applebaum forlanger «Ukrainas totale frigjøring», og oppfordrer til gjenerobring av «alt territorium som har gått tapt siden februar 2022», så vel som Krim-halvøya. Hun erklærer at denne offensivens planer «setter Amerikas posisjon i Europa, faktisk Amerikas posisjon i verden, på spill».
Det blir stadig tydeligere at USAs vidtrekkende mål ikke kan oppnås uten en massiv eskalering av USA-NATO-involveringen i krigen.
Dette er den eneste forklaringen på forrige ukes droneangrep mot Kreml og attentatforsøket på Putin, en hensynsløs provokasjon, der målet var å provosere fram en gjengjeldelse fra Russland.
USAs utenriksminister Antony Blinken ble etter droneangrepet spurt: «Hva er USAs holdning til slike angrep fra Ukraina på lederskap under denne krigen?»
Som respons sanksjonerte Blinken eksplisitt attentaters legitimitet, der han erklærte: «Vi overlater til Ukraina å bestemme hvordan landet velger å forsvare seg.»
Slike uttalelser bevitner den enorme hensynsløsheten som råder i Det hvite hus. Ved å støtte det potensielle attentatet på den russiske presidenten, som kontrollerer verdens nest største atomvåpenarsenal, leker de med ikke bare ukraineres og russeres liv, men med hele verden.
USA, som proklamerer det «avgjørende tiåret» for sikringen av USAs geopolitiske dominans, forbereder seg for global krig av en målestokk som vil få det enorme tapstallet i Ukraina til å se ut som en forskuddsbetaling.
Med mindre de blir stoppet forbereder imperialistene seg for å gjenta grusomhetene fra den første og den andre verdenskrig, men på en enda større og mer dødelig målestokk.
Det å få stoppet imperialistenes krigsplaner fordrer arbeiderklassens bevisste politiske intervensjon. Over hele verden, fra Sri Lanka til Frankrike og USA, trer arbeidere inn i kamp mot regjeringer som erklærer at arbeidernes levestandarder skal kuttes for å få betalt for gjenopprusting. Disse kampene må forenes på grunnlag av perspektivet for internasjonal sosialisme, og de må ta opp kampen for å få slutt på krigen i Ukraina som et sentralt forlangende.