Spenninger mellom den amerikanske og den mexicanske regjeringen tilspisset seg forrige uke da president Andrés Manuel López Obrador (AMLO) fordømte amerikanske trusler mot hans regjering og han skalerte ned hans samarbeid med det USA-ledede angrepet mot migranter.
Den mexicanske presidenten postet et åpent brev til USAs president Joe Biden, og han kom med en formell diplomatisk protest mot USAs finansiering av NGO-er tilknyttet Mexicos politiske opposisjon. «Hvordan har de tenkt å finansiere en organisasjon som åpent er imot en lovlig, legitim og demokratisk regjering?» ville AMLO vite under hans kunngjøring onsdag i forrige uke. «Dette krenker vår suverenitet og utgjør intervensjonisme.»
Blant lignende uttalelser sa AMLO på torsdag at Mexico blir «brukt som en piñata for politisk spill», og la til at USAs påstander om at fentanyl som krysser grensa blir produsert i Mexico er «nesten utelukkende løgn».
Så snart som dagen etter støttet AMLO imidlertid et sentralt element i Washingtons fentanylpåstander: Da skyldte han på Kina. Mens amerikanske etterretningsagenturer har insistert på at kun hovedkomponentene i stoffet sendes ut fra Kina, hevdet AMLO fredag at den mexicanske marinen hadde funnet en container med 600 poser ferdigprodusert fentanyl og metamfetamin som hadde ankommet fra Kina.
AMLO sendte Kinas president Xi Jinping et brev der han forlangte at mexicanske myndigheter måtte informeres om framtidige fentanylforsendelser, og støttet med det den amerikanske propagandaen om at den kinesiske regjeringen bevisst oversvømmer USA med stoffet, og må holdes ansvarlig for overdosedødsfall i USA. Denne siste episoden bekrefter at AMLO i siste instans bøyer kne og bukker for USAs pådriver for krig mot Kina, grunnlaget for politikken for near-shoring av produksjon fra Asia til Nord-Amerika.
Hva angår migrasjonsanliggendet sa AMLO seg enig i, og berømmet til og med, implementeringen av Bidens nye politiske linje med å sende migranter ved grensa tilbake til Mexico, som dermed nekter dem retten til å søke om asyl i USA. Denne politiske retningslinja skal erstatte forordningen Title 42, som hyklersk har utnyttet Covid-19-pandemien som påskudd for å gjøre det samme, og nå utløper den 11. mai.
Mexicos utenriksminister Marcelo Ebrard sa imidlertid sist torsdag at landet ikke er villig til å ta imot de 100 000 sentralamerikanske migrantene USA er forventet å sende tilbake. Mexicanske migrasjonsmyndigheter oppnådde forøvrig den 29. april en avtale med rundt 3 000 migranter, som i det sørlige Mexico sammen var på marsj nordover, der de ble lovet ubehindret å kunne nå den amerikanske grensa dersom de løste seg opp i mindre grupper, dette til Washingtons forferdelse.
Den beslutningen kom etter publiseringen av nye opptak fra brannen i et interneringssenter for migranter i Ciudad Juárez den 27. mars, som viste mexicanske tjenestemenn og soldater som i flere minutter nektet å slippe ut migrantene der brannen og røyken spredte seg og drepte 40 innesperrede.
Biden-administrasjonen har siden beordret ytterligere 1 500 amerikanske soldater til grensa da det er forventet at tusenvis av migranter vil prøve å krysse over etter den 11. mai. Den amerikanske militæroppbyggingen ved grensa fungerer samtidig også som en trussel mot AMLO, som har fordømt ledende Republikaneres forlangender om å invadere Mexico, angivelig for å bekjempe narkotikakarteller.
AMLOs nylige uttalelser er de siste i ei lang rekke nasjonalistiske appeller angivelig rettet mot amerikansk politikks imperialistiske og rovdyraktige karakter, overfor landets historisk undertrykte nabo og nærmeste handelspartner. Han fordømte i februar Biden-administrasjonen for «innblanding» da den støttet protester organisert av den høyreorienterte opposisjonen mot endringer av den autonome institusjonen Det nasjonale valginstituttet, Instituto Nacional Electoral (INE). Han foreslo i en telefonsamtale i mars med Brasils president Lula å etablere nye regionale handelspartnerskap som ikke skulle fordre anvendelsen av dollar.
Han beskyldte i midten av april Pentagon og DEA for å spionere på og hacke seg inn det mexicanske militæret, og for å besørge mexicanske medier tips. «De ønsker å styre her, for å krenke vår suverenitet,» sa han.
AMLO har gjentatte ganger fordømt USA og NATO for å forlenge og delvis ha forårsaket Ukraina-krigen, og har oppfordret til en fredelig løsning, og utfordret propagandaløgnene om Putins «uprovoserte krig». Han har også forlangt Julian Assanges løslatelse og tilbudt ham asyl i landet.
AMLOs pseudo-venstre-støttespillere promoterer entusiastisk hans nasjonalistiske demagogi. Jacobin Magazine insisterte nylig at «AMLO undergraver ikke det mexicanske demokratiet», da hans regjering «nekter total lydighet mot amerikansk hegemoni» og tar opp «rollen som regionalt lederskap i Latin-Amerika» mot amerikansk dominans. Én artikkel i fjor hadde til og med tittelen «AMLO prøver å frigjøre Mexico og Latin-Amerika fra USAs imperiale grep.»
AMLOs nasjonalistiske svulstigheter tjener imidlertid bare til å dekke over hans regjerings underkastelse til amerikansk imperialisme i alle fundamentale spørsmål og er, som all demagogi, hovedsakelig rettet mot arbeiderklassen.
Under slagordet «Cuarta Transformación» – en «Fjerde transformasjon» – lovet AMLO å ta radikal avstand fra hans forgjengere i presidentembetet, som bestrebet seg for å «overgi våre nasjonale eiendeler» og gjøre Mexico til «en regelrett fabrikkframstilling av fattige mennesker». Han lovet i stedet å sette «de fattige først» og besørge alle meksikanere «et anstendig liv».
Men så snart han kom til makten opprettet han en frihandelssone langs grensa mot USA med massive kutt i selskapsbeskatningen, prioriterte rentebetalinger til kreditorer framfor sosiale utlegg, og ofret over 600 000 menneskers liv under Covid-19-pandemien for å garantere profittflyten.
Hans minimale lønnshevinger har vist seg å være utilstrekkelige, med fire av ti arbeidere i formelle ansettelsesforhold som fortsatt tjener mindre enn fattigdomsnivået. Og seks av ti arbeidere tilhører den uformelle sektoren, i vesentlig grad fratatt til og med minstelønn, helsetjenester og andre ytelser. Mange økonomer har i mellomtiden konkludert med at hans velferdsprogrammer har vært utilstrekkelige og har egentlig ikke vært rettet mot de fattige.
Som det ble oppsummert av en nylig studie: «Den urbane og rurale befolkningen som tjener mindre enn fattigdomsgrensa (og som ikke besitter minst 2,5 hektar land) er ikke kvalifisert for sosiale programmer som tar sikte på å lindre deres situasjon.» (Martínez Espinoza, UNAM, 2023)
Ifølge offisielle tall er det rundt 4 millioner flere fattige i dag enn da AMLO kom til makten i 2018, og analytikere forventer at den voldsomme inflasjonen vil øke fattigdommen ytterligere.
I sum gjør AMLO det stikk motsatte av å konfrontere amerikansk imperialisme for å forsvare arbeidernes interesser. Der han fører tilsyn med gjennomføringen av den nye handelspakten mellom USA, Mexico og Canada har han opprettholdt høye fattigdomsrater og massivt underfinansierte sosiale tjenester som slagvåpen for å holde lønningene lave, har senket skattesatsene og tilbudt andre insentiver for å prostituere Mexicos arbeidere og naturressurser til amerikanske og kanadiske selskaper, og det mer enn noen annen president siden Den mexicanske revolusjonen. Dette er det virkelige innholdet i hans «Cuarta Transformación».
I februar kom han personlig til en avtale med Elon Musk om å bygge en massiv Tesla-fabrikk i Monterrey, kort etter å ha motsatt seg lokaliseringen fordi «det ikke er vann» i regionen. Og det er pågående samtaler om å bygge fabrikker for avanserte microchips i Mexico under Bidens «Chips Act» som tar sikte på å redusere USAs avhengighet av halvlederkomponenter produsert i Asia.
Ved å fordype den allerede fundamentale rollen Mexico har spilt i den nordamerikanske økonomiske plattformen som anvendes av amerikansk og kanadisk imperialisme for å konfrontere Kina, Russland og Washingtons såkalte allierte i Europa, håper AMLO å kunne oppnå innflytelse for å kunne forhandle seg til en større andel av profittene for hans sponsorer i det mexicanske oligarkiet, deriblant hans støttespillere Carlos Slim og German Larrea, Mexicos to rikeste menn.
Støtten til «near-shoring» av produksjon vekk fra Kina var grunnlaget for båndene mellom AMLO og hans «venn» Donald Trump. AMLO støttet Trumps forsøkte kupp ved å legitimere Trumps falske påstander om valgsvindel, og han nektet i seks uker å anerkjenne Bidens klare valgseier, da Trump fortsatte å presse på for å få veltet resultatene, og forøvrig fordømte AMLO Trumps utestenging fra sosiale medier.
Trump hadde på den tiden som mål å etablere et diktatur basert på «America First»-imperialisme, som innebar gjentatte trusler om å invadere Mexico, og bruk av voldelig antimexicansk sjåvinisme for å mobilisere fascistmilitser og sjikt i staten som hans sentrale støttebase.
En del av det nasjonale borgerskapet frykter at AMLOs konfronterende uttalelser kunne koste dem amerikanske investeringer. Disse elementene bestreber seg også for å undergrave AMLOs tiltak for å få et sterkere grep om staten ved å dyrke et sjikt av det militære lederskapet.
AMLOs antiamerikanske retorikk tjener både til å fremme den mexicanske styringselitens handels- og investeringsforlangender og til å beskytte hans klikk innen militæret og politiet mot korrupsjonsanklager – som i sin tur anvendes av USA og den mexicanske opposisjonen som politisk kapital.
Men mest fundamentalt imidlertid, forbi de reine valgkalkylene, har promoteringen av folkelige illusjoner om AMLO spilt en avgjørende rolle siden slutten av 1990-tallet for å undertrykke klassekampen og skjule statens klassekarakter. Dette er ved kjernen av tjenestene han yter styringsklassen og det viktigste kortet på hans hånd. Men frykten for å vekke den gigantiske industrielle arbeidsstyrken sør for Rio Grande til felles kamp med amerikanske arbeidere forklarer også hvorfor Biden-administrasjonen og amerikanske selskapsmedier begrenser aggressiviteten i deres kritikk av AMLO.
AMLOs parti Morena og Det hvite hus har faktisk jobbet veldig tett sammen for å få kanalisert et pågående opprør blant grunnplanets arbeidere mot det forhatte fagforeningsbyråkratiet inn bak såkalte «uavhengige fagforeninger», som har blitt skolert og trent som ledelsens lakeier og sponset av det amerikanske utenriksdepartementet gjennom Solidarity Center, som er en amerikansk regjeringsfinansiert arm av AFL-CIO [o. anm.: USAs største fagforbund, American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations].
Men der kløfta mellom AMLOs løfter og virkeligheten blir stadig mer åpenbar og motstanden nedenfra uunngåelig vokser, vil amerikansk imperialisme gå raskere til verks mot ham og hans parti Morena, Movimiento Regeneración Nacional.