Berlin arrangerer tradisjonelt mange minnearrangementer den 8. og 9. mai for å markere slutten på den andre verdenskrig i Europa. Wehrmacht, Nazi-Tysklands hær, undertegnet den 8. mai 1945 den ubetingede overgivelsen i Reims i Frankrike, og tilsvarende dokumenter med marskalk Georgy Zhukov seint samme kveld i Berlin-Karlshorst i Tyskland. Klokka var da over midnatt i Moskva, som derfor marker 9. mai som Seiersdagen. Naziregimet var endelig knust. Adolf Hitler hadde åtte dager tidligere begått selvmord.

Hovedbyrden i kampen mot Hitler-Tyskland ble båret av Sovjetunionens Røde armé, som beseiret Wehrmacht under enorme oppofrelser. Minst 13 millioner sovjetiske soldater og 14 millioner sivile sovjetborgere mistet livet under krigen. Men ved minnesbegivenhetene i Berlin i år ble det nedlagt forbud mot å vise det sovjetiske flagget. Senatet, Berlins delstatsregjering, kommanderte ut mer enn 1 500 politifolk for å håndheve forbudet ved byens tre sovjetminnesmerker i Treptower Park, Tiergarten og Schönholzer Heide. Det var tidvis flere frammøtte fra politiet å se enn det var besøkende.

På den annen side var det tillatt å vise det ukrainske flagget, som under krigen bare ble brukt av kollaboratører som var dypt involvert i nazistenes forbrytelser. Melnyk-fløyen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-M) brukte eksempelvis det blå og gule flagget med den tre-tindede spydspissen, det som også brukes i dag i Ukraina.

Mens det store flertallet av ukrainske kvinner og menn, sammen med deres russiske og andre sovjetiske kamerater i Den røde armé, kjempet mot nazistene, tilsluttet OUN-M og den rivaliserende fløyen rundt Stepan Bandera (OUN-B) seg begge til tyske SS-enheter og deltok i massemyrderier som krevde livene til titusentalls jøder, polakker, russere og ukrainere.

Beslutningen om å forby visning av det sovjetiske flagget ved minnesbegivenhetene ble i siste instans tatt av Den øverste forvaltningsdomstolen i Berlin-Brandenburg. Politiet forbød opprinnelig både sovjetiske og russiske så vel som ukrainske flagg, og begrunnet det med at de på bakgrunn av krigen i Ukraina kunne framprovosere vold. Forvaltningsdomstolen i Berlin opphevet så dette forbudet på grunnlag av et søksmål. På politiets forespørsel bestemte til slutt Den øvre forvaltningsdomstolen å forby bare det sovjetiske og russiske flagget, men å tillate det ukrainske.

Den politiske betydningen av denne avgjørelsen er utvetydig, og ikke til å ta feil av: 78-år-etter naziregimets nederlag er det forbudt å vise frigjørernes flagg i den tyske hovedstaden. Kollaboratørenes og krigsforbryternes flagg er derimot velkomment. En klarere erklæring av forpliktelse til naziregimets forbryterske politikk er knapt tenkelig.

Her dreier det seg ikke et isolert tilfelle eller et beklagelig feiltrinn. Det skandaløse forbudet anskueliggjør hvor framskreden bagatelliseringen av nazistenes forbrytelser er i Tyskland. Ikke ett eneste av landets vesentlige medieorganer og ingen av de etablerte partiene har bemerket eller protestert mot det.

Nasjonalsosialismens trivialisering er uatskillelig fra gjenkomsten av tysk militarisme. IYSSE advarte allerede i 2014 [tysk tekst]: «Gjenopplivingen av tysk militarisme krever en nytolkning av historien som trivialiserer nazitidens forbrytelser.» Den gangen protesterte ungdomsorganisasjonen til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) mot historikeren Jörg Baberowski, som i nyhetsmagasinet Der Spiegel forsvarte nazi-apologeten Ernst Nolte, og der erklærte at Hitler «ikke var grusom».

Siden den gang har denne advarselen blitt bekreftet. Allerede da støttet nesten alle medier, admistrasjonen ved Humboldt Universitet og ei rekke politikere Baberowski, og fordømte IYSSE for å våge å kritisere den høyreekstreme professoren. Tett samarbeid med høyresiden og fascistene har siden blitt gjengs, og det ikke bare i Tyskland, der det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) sitter i alle de viktige parlamentariske komitéene, men såvel også i Berlins utenrikspolitikk.

Ingen i det offisielle Berlin hever et øyenbryn over det faktum at det tyskstøttede og bevæpnede Zelenskyj-regimet reiser monumenter over nazi-kollaboratører og massemordere, navngir mange hovedgater etter dem, rensker landet for russisk kultur (ikke engang Alexander Pusjkin, Tolstoy og andre representanter for verdenslitteraturen blir spart) og forbyr venstreorienterte partier i rekkevis.

Også i de baltiske statene jobber den tyske regjeringen og [den tyske hæren] Bundeswehr tett sammen med styrker som ærer medlemmer av nazistenes SS som helter.

Følger man den krigerske propagandaen som den tyske befolkningen daglig bombarderes med får man inntrykk av at store deler av styringselitene beklager dypt at Hitler ikke nådde sitt mål om å erobre og ødelegge Moskva.

Journalisten Konrad Schuller skrev 7. mai en lang kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) der han oppfordret til at Ukraina umiddelbart må tilsluttes NATO for å besørge landet en «atomvåpenparaply». Han advarte om en «smertelig dødgang» dersom ukrainernes annonserte offensiv skulle mislykkes. Vestens «årvåkenhet» kunne da svekkes, og «fristelsen for å sette knappe finansmidler på andre prosjekter i stedet for i våpen» kunne tilta.

Etter at NATO «allerede har lent seg langt ut av vinduet for Ukraina, med materiell og ideologisk bistand», sa Schuller, ville alliansens høytidelige løfter vise seg å bli tomme ord. «De allierte kan da spre seg som kyllinger der hauken kommer.» Derfor må Ukraina motta mye mer penger og våpen enn det nå gjør.

Mindre enn 80 år etter at store deler av Europa og Tyskland lå i ruiner er folk som Schuller igjen beredt til å utløse et nukleært inferno for å tilfredsstille deres imperialistiske verdensmaktsfantasier.

Den tyske styringsklassen har i virkelighetens verden aldri forsonet seg med Hitlers nederlag. Etter krigens slutt tok det hele 40 år for et tysk statsoverhode for første gang å omtale den 8. mai som «Frigjøringsdagen». Men forbundspresident Richard von Weizsäcker, med en far som i Nürnberg ble dømt som krigsforbryter, la den gangen sågar også til: «Den 8. mai er ikke en dag å feire for oss tyskere.»

Weizsäckers parti, Den kristelig-demokratiske union (CDU), skriver i dag på sosiale medier at den 8. mai 1945 nok er en «Frigjøringsdag», men «også en dag av umåtelig lidelse».

Umålelig lidelse for hvem, kan man spørre seg. For de gjenlevende innsatte i konsentrasjonsleirene? For de få jødene som unnslapp deres mordere? For arbeiderne som ikke kom overens med nazistene og ble spionert på og ble terroriserte av Gestapo? For grekere, jugoslaver, polakker og sovjetborgere som fikk deres levebrød og liv ødelagt av nazistene? For de unge mennene som ble tvunget inn i uniformer og massakrert ved fronten? Eller for de feite nazi-håndlangerne og selskapseierne som hadde beriket seg av arisering og tvangsarbeid, og den gangen fryktet for deres formuer – som de beklageligvis ble sittende igjen med.

Da historikeren Ernst Nolte i 1986 gjorde hans første forsøk på å rehabilitere Nasjonalsosialismen, led han et knusende nederlag i der Historikerstreit, der datidens historikere medte seg på banen. Men da Baberowski forsvarte Nolte i 2014 ble han imidlertid møtt med åpne armer. I dag, om Nolte fortsatt hadde vært i live (han døde i 2016), ville han vært overøst av priser.

Nasjonalsosialismens rehabilitering har objektive årsaker. Tysk imperialisme er konfrontert med de samme uløselige motsetningene som på begynnelsen av det tjuende århundre. Og den prøver å løse dem med de samme barbariske metodene.

Fengslet inne i det fragmenterte Europa trengte den dynamiske tyske økonomien på begynnelsen av det tjuende århundret råvarer, investeringsmuligheter og markeder. Men disse var allerede fordelt mellom de gamle kolonimaktene. Under den første verdenskrigen kjempet Tyskland mot Frankrike, Storbritannia og Tsarriket, som var alliert med Frankrike, og som med sitt enorme territorium bød store muligheter for ekspansjon.

Men Tyskland tapte krigen. I stedet for seier kom revolusjonen, som den tyske kapitalismen bare knapt overlevde med Sosialdemokratenes hjelp. Krigens virkelige vinner var en annen oppadstigende makt: De forente stater av Amerika.

Den andre verdenskrigen var et gigantisk forsøk på å rette opp resultatet av den første. Tyskland forsøkte å bringe Europa under sitt styre og å knuse Sovjetunionen, for å utfordre verdensmakten, USA. For dét formålet brakte en konspirasjon rundt rikspresident Paul von Hindenburg, med støtte fra ledende økonomiske og militære kretser, i januar 1933 Adolf Hitler til makten. Hans regime hadde to oppgaver: Den voldelige knusingen av den tyske arbeiderbevegelsen, som avviste krig og militarisme; og konsentrasjonen av alle landets krefter om opprusting og krig.

Men Tyskland tapte også den andre verdenskrigen. Den tyske kapitalismen overlevde, delvis fordi USA trengte den som et bolverk mot Sovjetunionen. I etterkrigstidens tiår blomstret og ekspanderte den i vindskyggen av amerikansk imperialisme. Men akkurat det endret seg med Sovjetunionens sammenbrudd. Siden den gang har konfliktene mellom imperialistmaktene tilspisset seg.

USA forsøker nå å oppveie sin økonomiske tilbakegang med den ene brutale krigen etter den andre. Den tyske regjeringen har støttet disse krigene, delvis åpent og delvis indirekte, for å bli en europeisk leder og en verdensmakt. Bare én dag etter starten på krigen i Ukraina lanserte Tyskland den største opprustingsoffensiven siden 1945. I likhet med USA eskalerer Tyskland stadig sin stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, og viker ikke engang unna for nukleær utslettelse.

Dette forklarer det endrede synet på Hitler, som med hans skummende hat mot Sovjetunionen, marxismen og den organiserte arbeiderbevegelsen, nå igjen oppnår positive sider.

Framfor alt har deler av den velstående urbane middelklassen, som de siste årene har beriket seg på boomen på aksje- og eiendomsmarkedene, samtidig som arbeidernes inntekter har falt, funnet deres gunst i imperialismen. Dette forklarer De grønnes transformasjon, som i utgangspunktet presenterte seg som antifascister og pasifister, over til dagens ivrige militarister.

Faren for en nukleær verdenskrig kan bare stoppes av en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, der den kombinerer kampen mot sosial ulikhet og krig med kampen mot rotårsaken, kapitalismen. Kapitalismens samme uløselige motsetninger, som driver styringsklassen til krig, skaper også forutsetningene for den sosialistiske revolusjon.