I en fordømmende rapport publisert mandag anslår Cost of War Project ved Brown University at minst 4,5 millioner mennesker har dødd som følge av krigene startet av USA siden 9/11-angrepene i 2001.

Forskningsprosjektet, som regelmessig har publisert estimater over antall mennesker som er disse krigenes direkte ofre – ved bruk av ganske konservative estimater – rettet i den nåværende rapporten oppmerksomheten over til indirekte dødsfall, de forårsaket av forstyrrelser i landbruk, helsevesen, transport og økonomien som helhet, som er knyttet til krigene.

Den svimlende totalen av 4,5 millioner dødsfall omfatter Afghanistan, Irak, Libya, Somalia, Syria og deler av Pakistan rammet av krigen i Afghanistan. Dødsfall blant amerikanske soldater og kontraktører, inkludert seinere dødsfall på grunn av kreft, selvmord og andre av krigenes konsekvenser, er ikke rapportens fokus.

Rapporten er skrevet i et nøytralt og akademisk språk og «tilskriver ikke direkte ansvar til noen enkelt stridende part,» ifølge forfatteren, Stephanie Savell, medstyreleder for Cost of War Project. Estimatene og de ledsagende anekdotiske beretningene er ikke desto mindre fordømmende bevis for Washingtons ansvar, under både Demokratenes og Republikanernes administrasjoner, for de største forbrytelsene i det 21. århundre.

Gitt umuligheten av å framskaffe nøyaktige demografiske tall i landene som ble studert, flere av dem fortsatt krigssoner, var det nødvendig å «generere et grovt estimat ved å anvende en gjennomsnittlig relasjon på fire indirekte for hvert direkte dødsfall». Dette er basert på en studie fra 2008 utført av Genève-erklæringens sekretariat, som fant, i en gjennomgang av alle kriger fra begynnelsen av 1990-tallet, at relasjonen mellom indirekte og direkte dødsfall varierte fra tre til 15.

Basert på tidligere studier fra Cost of War Project der de estimerte totaltallet for direkte dødsfall i disse krigene til å være rundt 900 000 (et konservativt tall gitt at det har blitt publisert estimater utført av The Lancet på 600 000 drepte bare i Irak-krigen), og multipliserer man dette tallet med fire ender man med en total for indirekte dødsfall på 3,6 millioner. Legger man så de to tallen sammen får man et endelig estimat for alle dødsfall på 4,5 millioner.

Uansett et slikt estimats feilmarginer, det grove tallet er i seg selv uhyrlig, og en anklage av den kolossale menneskelige belastningen fra «det 21. århundrets kriger», som president George W. Bush glatt kalte dem da han lanserte de to første, i Afghanistan og Irak. Barack Obama fortsatte disse to krigene og la tre nye til, i Libya, Syria og Jemen, de to sistnevnte med bruk av proxy-styrker. Donald Trump og Joe Biden fortsatte alle fem av dem, i en eller annen form.

I en dagsrelevant Nürnberg-prosess vil alle fire presidentene sitte på tiltalebenken for å ha ført illegale angrepskriger og være ansvarlige for massedød og lidelse.

Den sjette av disse krigene, i Somalia, ble faktisk lansert av Bushs far med den første amerikanske intervensjonen i 1992; hver amerikansk administrasjon siden har engasjert seg i luftangrep, raid med spesialoperasjonsstyrker og angrep med dronemissiler, så vel som med blokader av mat og annen humanitær bistand til en eller annen region, eller for hele landet. Det har også vært invasjoner av landet utført av amerikanske proxy-styrker fra Etiopia og Kenya.

Cost of War-prosjektet antyder fire sammenhengende primære årsaker til massedød under og i kjølvannet av disse krigene:

• Økonomisk kollaps, tap av levebrød og matusikkerhet;

• Ødeleggelse av offentlige tjenester og helseinfrastruktur;

• Miljøforurensninger; og

• Vedvarende traumer og vold.

Det kanskje mest ødelagte landet av krigsherjinger er Afghanistan, som erfarte 20 år med amerikansk okkupasjon og krig, som etterfulgte 10 år med geriljakrigføring etter Sovjetunionens invasjon, deretter syv år med borgerkrig inntil Taliban grep makten, og fem år med Taliban-styre før USAs invasjon.

Dødsraten i Afghanistan for alle deler av befolkningen er høyere nå enn noen annen gang i løpet av denne forferdelige historien. Ifølge rapporten:

Afghanistans økonomi har kollapset og over halvparten av befolkningen lever nå i ekstrem fattigdom, for mindre enn $ 1,90 per dag. Situasjonen er dyster: 95 % av afghanerne får ikke nok å spise, og i husholdninger som ledes av kvinner er dette tallet 100 %. Anslagsvis 18,9 millioner mennesker – nesten halvparten av landets befolkning – var i 2022 akutt matusikre. Av disse er 3,9 millioner barn som er akutt underernærte, eller det som kalles «wasting», dvs. de har utilstrekkelig inntak av essensielle næringsstoffer, med påfølgende alvorlige fysiologiske konsekvenser. Én million afghanske barn står i fare for å dø.

For alle praktiske formål er det ikke noe helsevesen i landet annet enn i noen få større byer. Rapporten bemerker: «Etter at USA trakk seg ut fra Afghanistan stoppet brått all utenlandsk finansiering av helsetjenester, og en måned seinere ble mer enn 80 % av Afghanistans helsetjenester rapportert å være dysfunksjonelle.»

Situasjonen er aller verst for de som nylig er brakt til verden. Studien fortsetter: «I Afghanistan døde i perioden fra januar til mars 2022 omtrent én av ti nyfødte babyer, mer enn 13 000 på bare tre måneder.»

Som antropologen Anila Daulatzai uttalte til studien, etter et besøk i Kabul: «I et land som Afghanistan er det presserende spørsmålet om et dødsfall i dag i det hele tatt kan betraktes som uten tilknytning til krig.»

I de fleste landene som er undersøkt, er ødeleggelsen av landbruk og helsevesen ikke et tilfeldig biprodukt av krig og uten en plan, men et essensielt mål med den. Hva Syria angår, ifølge rapporten:

Ulike parter, medregnet regjeringene i Syria, Russland og USA, og militante grupper som Den islamske staten og al-Nusra-fronten, har bombet sykehus og helseinstitusjoner.

Det USA-støttede saudiske militæret har i Jemen bombet gårder, matlagringsfasiliteter, dagligvareforretninger, til og med fiskebåter, i et bevisst forsøk på å sulte ut befolkningen. I Irak var USAs bombing rettet mot helseinstitusjoner så vel som fabrikker som produserte medisiner.

Irak hadde et av de mest avanserte helsevesen i Midtøsten. Men i løpet av de fem årene etter den amerikanske invasjonen, fra 2003, forlot halvparten av legene landet, i alt 18 000. Med framveksten av ISIS og forverringen av borgerkrigsforholdene i 2014, forlot ytterligere 5 400 leger landet. Bare en skjelettarbeidsstokk gjenstår.

Cost of War-studien var i stand til å kompilere aktuelle rapporter om barns underernæring basert på rapporter fra hjelpearbeidere, så vel som fra regjeringer. Studien anslår at «for tiden lider 7,6 millioner barn i disse landene av wasting, eller akutt underernæring.» Halvparten av disse er i Afghanistan, mange av den andre halvparten i Jemen.

I Jemen har Saudi-regimet, med bruk av bomber og krigsfly levert av imperialistmaktene, hovedsakelig fra USA, og målrettingsinformasjon besørget av amerikanske og britiske militæroffiserer, utført et anslag av 24 000 luftangrep mot et land med en befolkning på 33 millioner. Studien rapporterer at 7 000 av disse angrepene var målrettet mot ikke-militære fasiliteter, 8 000 mot militære fasiliteter, og 9 000 traff mål som ikke kunne klart bestemmes.

I Libya var det USA som stod i spissen for bombingen av landet, både i USA-NATO-krigen i 2011, som førte til fjerningen av, og det grufulle drapet på den mangeårige styreren Muammar Gaddafi, og seinere da landet kollapset inn i en langvarig borgerkrig, med islamske militante som spiller store roller, noen støttet av USA, noen i strid med landet.

USA utførte, ifølge en Pentagon-rapport, i perioden fra august til desember 2016, 500 luftangrep i byen Sirte, Gaddafis fødested, som da ble kontrollert av ISIS, 300 med droner og 200 med bemannede fly. Som Cost of War påpeker var dette «et bombardement mer intenst enn i sammenlignbare perioder med amerikanske luftkampanjer i Syria og Irak».

Det er utallige andre konsekvenser av disse krigene: Ikke-eksplodert ammunisjon i enorme mengder, miljøforringelse, utbredt PTSD og andre psykiske helseproblemer, ødeleggelser av kloakksystemer og annen infrastruktur som er av avgjørende betydning for folkehelsen. Om dette sistnevnte anliggendet bemerker rapporten: «De primære pådriverne for død blant irakiske barn under fem år er infeksjoner i de nedre luftveier, diaré og meslinger.»

Én av de viktigste konsekvensene av disse krigene er fordrivingen av titalls millioner mennesker. Studien anslår at 38 millioner mennesker har blitt fordrevet av krigene etter 11. september, de fleste av dem (53 prosent) er barn.

Mer enn halvparten av Syrias befolkning før krigen har blitt fordrevet: 5,6 millioner er flyktninger i andre land, 6,5 millioner er internt fordrevne (IDP, ‹internal displaced person›, i sjargongen anvendt av FN og humanitære bistandsgrupper). I 2022 var det 4 millioner IDP-er i Afghanistan, 60 prosent av dem barn. I 2019 var det 3,6 millioner IDP-er i Jemen, men derimot få flyktninger, på grunn av vanskelighetene med å kunne rømme over havet eller via Saudi-Arabia.

Rapportens konklusjon er så lunken og knapp – en appell om en endring av ulike regjeringers politikk, inkludert USAs – at det er åpenbart at forfatteren selv ikke tror på den. Og med god grunn. Den eneste rasjonelle reaksjonen på disse knusende fakta og tall er å bygge en revolusjonær sosialistbevegelse, basert på den internasjonale arbeiderklassen, for å få slutt på imperialismen og alle dens forbrytelser.