I en framvisning av skamløst hykleri la lederne av stormaktenes G7-gruppe – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Japan, Italia og Canada – fredag ned kranser ved Kenotafen for atombombeofrene i Fredsminneparken i Hiroshima, Japan, før deres toppmøte denne helga.

Seremonien betydde langt fra noe løfte om aldri igjen å bruke atomvåpen, der imperialistklikken fokuserte på den raskt eskalerende NATO-konflikten mot Russland i Ukraina, og på USAs akselererende konfrontasjon med Kina, som truer med å oppsluke menneskeheten i et kjernefysisk holocaust.

I likhet med president Obama, den første amerikanske statslederen som besøkte Hiroshima siden slutten av den andre verdenskrig, gjorde president Biden det på forhånd klart at det ikke ville komme noen beklagende unnskyldninger for den monstrøse krigsforbrytelsen utført av amerikansk imperialisme den 6. august 1945. Hans nekting av engang å tilby en symbolsk erkjennelse av det kriminelle ved å slippe atombomber på Hiroshima, og tre dager seinere på Nagasaki, er en skarp advarsel om at USA igjen vil bruke atomvåpen i forfølgelsen av sine strategiske interesser.

Det uhyrlige omfanget av død og ødeleggelse i Hiroshima og Nagasaki er en foruroligende påminnelse om hva som står på spill der USA og landets allierte akselererer hodestups i retning en global konflikt.

Atombomba, med kodenavn «Little Boy», som ble sluppet over Hiroshima, en by med en kvart million mennesker, eksploderte med en sprengkraft tilsvarende 15 til 20 kilotonn TNT. Den drepte anslagsvis 80 000 mennesker øyeblikkelig, eller i løpet av få timer, av forferdelige brannskader og kvestelser, der sjokkbølga jevnet byen med jorda og utløste en brannstorm.

Overlevende beskrev grusomme scener. Én skrev: «Hundrevis av dem fortsatt i live ... vandrer målløst rundt med tomme blikk. Noen var halvdøde, der de vred seg i deres elendighet... De var ikke mer enn levende lik.»

Ytterligere 40 000 mennesker døde umiddelbart i Nagasaki. Dødstallene fortsatte å stige i de påfølgende dagene og ukene, etter hvert som menn, kvinner og barn bukket under for deres brannskader, kvestelser og av strålingssyke. Estimater anslår dødstallet i umiddelbar etterkant til å være mellom 250 000 og 300 000 – 90 prosent av dem sivile.

Den andre verdenskrigen hadde allerede vært vitne til grusomheter av en målestokk tidligere ikke fattet, deriblant naziregimets systematiske drap av seks millioner jøder og den japanske hærens nedslakting av opptil 300 000 kinesiske krigsfanger og sivile i Nanjing. Likevel framstår det barbariske massemordet av sivile i Hiroshima og Nagasaki som en kaldblodig og kalkulert grusomhet som manglet enhver militær nødvendighet, og som utelukkende var motivert av amerikansk imperialismes ambisjoner om global dominans etter krigen.

Washington rettferdiggjorde sin kriminelle beslutning på grunnlaget av løgner. De hevdet at bruken av atomvåpen var nødvendig for å redde amerikanske liv som ville gått tapt i en storskala invasjon av Japan. Men japansk imperialisme var i august 1945 på knærne, isolert etter nederlaget av det allierte Tyskland, og forsvarsløst mot nådeløse og uopphørlige amerikanske luftangrep, som hadde omfattet brannbombingen av Tokyo i mars 1945, som drepte mer enn 300 000 mennesker. Japan søkte allerede om fred, og gjennom mellommenn om vilkår for overgivelse.

Anvendelsen av atombombene var terrorhandlinger som bare hadde som mål å intimidere ikke bare folket i Japan, men hele verden forøvrig, og framfor alt Sovjetunionen, som hadde opphevet sin nøytralitetspakt med Tokyo og var i ferd med å tre inn i krigen i Stillehavet. USA var fast bestemt på å bruke sine nyervervede masseødeleggelsesvåpen ikke bare for å tvinge fram Japans umiddelbare og betingelsesløse overgivelse, men for å sette sitt preg på den usikre og ustabile verden som oppsto med krigens slutt.

Faren for en katastrofal atomkrig er i dag høyere enn noen gang siden den andre verdenskrig. I sin historiske tilbakegang har amerikansk imperialisme tydd til militær aggresjon igjen og igjen i løpet av de tre siste tiårene, i Sentral-Asia, Midtøsten, Nord-Afrika og på Balkan, i en desperat og hensynsløs bestrebelse for å forsvare og styrke sin globale posisjon. Etter å ha mislyktes i å nå sine mål gjennom disse kriminelle toktene, er USA og landets allierte nå engasjert i en krig med Russland i Ukraina – det vil si, en krig mellom atomvåpenbestykkede stormakter.

G7-toppmøtet finner sted samtidig som NATO pøser våpen inn i Ukraina i stadig større mengder, og av stadig mer sofistikert og destruktiv ødeleggelseskraft – der de siste er stridsvogner, langdistanse-kryssermissiler og nå også F-16-jagerfly – med en hensynsløs ignorering av faren for at konflikten utvides til en direkte krig mellom NATO og Russland. Samtidig skrur USA opp sine provokasjoner mot Kina over Taiwan, og prøver å få egget Beijing inn i en ødeleggende krig på samme måte som de provoserte fram den russiske invasjonen av Ukraina.

Hvert eneste G7-medlem bestreber seg for å hevde deres egne krav, midt under USAs hodestupse pådriver etter globalt hegemoni, og utvider raskt deres egne militærapparater. Tyskland og Japan har begge kastet av seg de juridiske og konstitusjonelle begrensningene satt på plass etter deres nederlag i den andre verdenskrig, og har det siste året, siden starten av Ukraina-krigen, doblet deres militærbudsjetter. Storbritannia, som har spilt en sentral rolle i skoleringen, treningen og bevæpningen av Ukrainas væpnede styrker, øker også sine forsvarsutlegg. Frankrike er engasjert i sin egen raske militærekspansjon.

Ethvert forslag om at den reine uhyrligheten av det som skjedde i Hiroshima og Nagasaki i 1945 ville stagge de atomvåpenbestykkede stormaktene er vrangforestillinger. Amerikansk imperialisme, som begikk disse grusomhetene, har aldri gitt avkall på en førstebruk av atomvåpen. Landets siste strategidokument, Nuclear Posture Review, utgitt i fjor, erklærte at amerikanske atomvåpen «tillater oss å oppnå presidentens mål» dersom andre virkemidler mislykkes.

Biden lovet under hans 2020-valgkamp å gjøre våpenkontroll og ikke-spredning av atomvåpen til «en sentral bærebjelke for USAs globale lederskap». I embetet har han imidlertid fortsatt å demontere våpenkontrollavtaler, og har årlig besørget titalls milliarder dollar til det amerikanske militærets modernisering av deres atomvåpenarsenal og leveringssystemer. Biden erkjente i fjor at verden sto overfor «utsiktene til et kjernefysisk Armageddon», men han har gjentatte ganger erklært at USA ikke vil la seg avskrekke av nukleære trusler.

Enhver anvendelse av atomvåpen ville resultere i ødeleggelse og død av en målestokk som ville sette atombombingene av Hiroshima og Nagasaki i skyggen, som en sammenligning. Mens strategiske analytikere i Pentagon og amerikanske tankesmier gjør deres skremmende makabre kalkyler for å rettferdiggjøre en begrenset atomkrig, peker omfanget av amerikanske og russiske atomvåpenarsenaler, som består av tusenvis av atomvåpen – hver av dem langt kraftigere enn de to som ble sluppet over Japan – på faren for at et kjernefysisk holocaust skal skylle over planeten.

Akkurat som den første anvendelsen av atomvåpen mot Japan ble drevet fram av imperialistiske ambisjoner, er USAs nådeløse, uopphørlige og hensynsløse pådriver til krig med Russland og Kina styrt av de samme motivasjonene. Den internasjonale arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som kan forhindre en tredje verdenskrig som involverer atomvåpen, ved å avskaffe kapitalistsystemet og dets utdaterte oppdeling av verden i rivaliserende nasjonstater. Byggingen av en forent antikrig-bevegelse av arbeiderklassen er perspektivet som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens ungdomsorganisasjon, Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet (IYSSE), slåss for.