Dette essayet skrevet av David North ble opprinnelig publisert i The Bulletin 13. mars 1972. North var på det tidspunktet medlem av redaksjonsstaben i The Bulletin, ukeavisa til Workers League, forløperen for Socialist Equality Party (US) ). North er nasjonal styreleder for SEP og styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd.
Denne helga feiret amerikanske medier 100-årsdagen til Henry Kissinger, en av de ledende arkitektene for amerikansk imperialistpolitikk, som i perioden 1969 til 1976 var arkitekten for utenrikspolitikken til Richard Nixons administrasjon, og deretter hans etterfølgers, Gerald Ford.
På Wien-kongressen som ble holdt etter Napoleons endelige nederlag i 1815 samlet Europas reaksjonære krefter seg for å konspirere og planlegge undertrykkingen av folkebevegelsene som var aktive over hele Europa. Kongressens ambisjon var å utrydde Den franske revolusjonens konsekvenser og undertrykke de sosiale klassene som hadde fått deres bevissthet vekket av jakobinernes prinsipper.
Dynastier foraktet av borgerskapet og det gryende proletariatet ble gjenopprettet på vaklende troner; politisk politi ble satt på sporet av radikalere; litteraturen ble utsatt for rigorøs kritikk.
Kontrarevolusjonens arkitekt var prins Klemens von Metternich. Som den habsburgske monarkens nærmeste rådgiver og det østerrikske imperiets ledende diplomat, viet han all sin betydelige energi til gjenopprettingen av den verden som hadde blitt kastet under den revolusjonære giljotinen.
Den årvåkne Metternich holdt fra palasset i Wien en urolig vakt over et Europa som i all hemmelighet sydet av revolusjon. Med soldater og politi til hans disposisjon – og i kollaborering med upopulære regjeringer – bekjempet Metternich ethvert uttrykk for radikalisme: i Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og, selvfølgelig, i Østerrike.
Men – besynderlig nok, for en mann som var en så effektiv kontrarevolusjonær – trodde Metternich aldri at han for alltid kunne holde flomportene mot massenes bevegelse. Etter at han ble feid fra makten av 1848-revolusjonene, forklarte han sitt livsverk: «Jeg hevder å ha erkjent situasjonen, men også umuligheten av å bygge en ny struktur i vårt Imperium ... og av denne grunn var all min omsorg rettet mot bevare det som eksisterte.»
Nesten 125 år har gått siden Metternich ble styrtet. Men i dag, ved Nixons høyre hånd, står en undersetsig mann som ikke bare beundrer den smarte prinsen, men også prøver å gjenskape hans historiske rolle. I likhet med prinsen anser han seg som ordenens vokter mot faren for revolusjon. Mannen er Henry A. Kissinger.
En herdet intellektuell reaksjonær
Nixons hovedrådgiver for utenriksaffærer har i det siste fått mye publisitet. Kissingers hemmelige oppdrag til Kina i fjor vår begeistret den borgerlige pressen, som alltid er på utkikk etter umiddelbare store menn heller enn etter grunnleggende sosiale prosesser. Spesielt i løpet av den siste måneden har Kissinger vært i fokus for alle slags forståsegpåeres interesse. De store nasjonale nyhetsmagasinene Time og Newsweek plasserte ham på deres forsider i løpet av den samme uka.
Vi ville nøle med å si oss enige i at Kissinger er fullt så briljant som den borgerlige pressen nå forkynner ham å være. Vi vil imidlertid ikke nekte for at han fortjener en viss oppmerksomhet: For i en regjering av herdede reaksjonære, skiller Kissinger seg ut som en herdet intellektuell reaksjonær. Lenge før han kom til politisk prominens viste Kissinger seg som en mann med et hat mot revolusjon som aksen alle hans tanker og aktiviteter dreide seg om.
Som både en akademiker og en presidentrådgiver er det ett problem som har opptatt Kissinger: Problemet med å motstå den revolusjonære endrings krefter. Hans store lidenskap i livet – med mindre ryktene om hans Hollywood-playmates skulle være sanne – er kampen for stabiliseringen av verdens orden.
Som de fleste reaksjonære med en filosofisk tilbøyelighet er Kissinger dypt pessimistisk hva angår systemet han så ivrig forsvarer. Med Metternich deler han troen på at det revolusjonære tidevann godt kan vise seg å være umulig å stå imot.
Men denne pessimismen driver ham bare til å forsvare kapitalismen med alt av energi han besitter. Hans beundrere i regjeringen har ofte bemerket Kissingers 18-timers-daglige plikthengivenhet.
Henry Kissinger begynte faktisk hans akademiske karriere med en doktoravhandling om prins Metternichs karriere. Den ble til slutt utgitt som bok med tittelen A World Restored. I denne omfangsrike bok ga Harvard-akademikeren nøkkelen til hans seinere politiske aktiviteter.
Der han beskrev motivene som bestemte Metternichs politikk, skrev Kissinger videre: «... den konservatives oppgave er ikke nedkjempe, men å forhindre revolusjon; at et samfunn som ikke kan forhindre en revolusjon, som har sett sine verdier bli oppløst ved revolusjon, ikke vil være i stand til å beseire den med konservative midler; den orden en gang knust kan bare gjenopprettes ved erfaringen av kaos.»
Et liv viet styringsklassen
Kissinger innrømmer med andre ord at forsvaret av orden krever en fascistisk blodsutgytelse. Det burde være klart at Kissinger skrev hans bok om Metternich for å trekke analogier høvelige for det tjuende århundre.
Som året 1793 for Metternich var dødsklokka for den føydale orden, så er året 1917 for Kissinger kapitalismens dødsklokke.
Der han diskuterte en konservativ statsmanns ansvarsforpliktelser konfrontert med revolusjonære bevegelser, erklærte Kissinger det som hans funksjon: «Å representere hans land i utlandet, å tildekke dets svakheter, å utsette det uunngåelige så lenge som mulig.»
Etter å ha fullført hans historiske studie av Metternich forble Kissinger ved Harvard. Men etter å ha trukket veksler på fortiden for å utvikle hans reaksjonære politiske filosofi bestrebet han seg for å anvende den på samtiden.
Der han fulgte eksemplet til en stor seksjon av det akademiske miljøet dedikerte Kissinger sine intellektuelle ressurser til den amerikanske regjeringen. Han begynte å skrive artikler og bøker om utenriksaffærer, og oppnådde etter hvert å nå ørene til Eisenhower, Rockefeller, Kennedy, Johnson og Nixon.
Selv om han endret hans akademiske felt fra det nittende århundres Europa til anliggender om diplomati under den kalde krigen, forble Kissingers grunnleggende holdning den samme: ordenskreftene må bevæpne seg mot revolusjon. I boka Necessity For Choice, skrevet i 1961, uttalte Kissinger: «Den frie verden konfronterer ingen mer presserende oppgave enn å skille seg fra nostalgien om dens usårbarhetsperiode og stå opp mot en revolusjonær periodes klare virkelighet.»
Kissinger leverte denne advarselen uten noen stor tillit til kapitalistsystemet. I samme boka skrev han også:
«Det er ingen tvil om at Den vestlige verden er i dype problemer. Den har ikke vært i stand til å artikulere verken en filosofi eller et program relevant for vår tid. Den har mislyktes med å identifisere seg med den revolusjonære perioden vi gjennomlever. Den har ikke hatt visjonen eller viljen til å gjennomføre et vedvarende program for å bringe en fornemmelse av retning til en verden i uro.»
Det er ikke en tro på kapitalismens holdbarhet som driver Kissinger, men snarere et hat mot arbeiderklassen. Mannen som i en alder av 15 år flyktet fra nazismen, og med slektninger som omkom i gasskamrene, lærte ingenting av hans ungdomserfaringer. Han har kalt kommunismen «en monstrøs historisk vits» og har snakket med ondsinnet hån om «kommunistisk utpressing». Han ble en gang hørt bemerke at «Nixon vil redde oss fra de med arbeidshjelmene.»
En overfladisk og smålig mann
Til tross for alt hans ytre akademiske belegg er Henry Kissinger en overfladisk og smålig mann. Hans opphøyelse til Det hvite hus’ stab har brakt fram i skarpt relieff hans fascinasjon for rikdommens glans og glitter. Kissinger fryder seg over dyre lunsjer på den elegante Sans-Souci Restaurant, et av Jackie Kennedys favorittsteder. Og det sies han er tilfreds med at pressen plutselig annonserer ham som en «hemmelig swinger».
En kollega fra Harvard sa en gang til en reporter at «Henry tror egentlig ikke at noen liker ham.» Som for å kompensere for dette velfortjente komplekset, kan Kissinger påtreffes rundt i byen med vakre småting som trenger all den publisiteten de kan få. Han teller blant hans venner skuespillerinnene Samantha Eggar, Jill St. John, Judy Brown, Marlo Thomas og ungpikestjerna Angel Tompkins som ble bespist av Kissinger og seinere kommenterte: «Han er en total dust!»
For en viss intellektuell utfordring dater Kissinger Rockefeller-assistenten Nancy Maginnes og kvinnelibberen Gloria Steinem. Kissingers kone forlot ham for flere år siden.
Mens hans nyvunnede berømmelse har besørget ham en anledning til å gi fullt uttrykk for hans grunne smak, har han alltid vært en slavisk tilhenger av de sosiale retningslinjene satt av styringsklassen. Som ung mann ble han protesjéen til en velstående mann ved navn Fritz Kraemer (som han møtte under krigen) som førte ham til Harvard med bemerkningen: «Henry, gentlemenn går ikke på College of the City of New York.»
Kissingers orientering har faktisk alltid vært i retning av å tre inn i styringsklassens tjeneste. Han diskuterte en gang sin egen ungdomstid: «Jeg jobbet på en barberkostfabrikk om dagen for at jeg kunne gå på skolen om kveldene, for å forberede meg på det som da var høydepunktet av mine ambisjoner – å bli regnskapsfører.»
Så det kan sies at Henry Kissinger som gutt drømte om å telle rike menns penger. Da han ble moden, vendte han sin oppmerksomhet mot å forsvare dem.
Nå som han er i livets beste alder, har forsvaret av rikdom blitt en oppgave han påtar seg med fanatisk iver. Han har til og med skarpe ord til liberalere som ikke evner å samles til forsvaret av kapitalismen med ubøyelig lydighet.
Etter at noen liberale kritiserte Nixons invasjon av Kambodsja, sa Kissinger: «Hva i helvete er et Etablissement for, dersom det ikke å støtter presidenten når han er i vanskeligheter.»
Nixons beslutning om å besøke Kina har blitt referert i pressen som bevis på Kissingers genialitet. Men det er egentlig veldig lite som tyder på at han er en mann med noen stor visjon. Det sies at Kissinger, i hans bøker, oppmuntret til grunnleggende endringer i amerikansk atomvåpenpolitikk.
Han rådet eksempelvis Eisenhower til å bytte fra en politikk med «kjernefysisk overlegenhet» til en politikk med «kjenefysisk tilstrekkelighet». Og han rådet Kennedy til å reformere den bestående politikken for «massiv gjengjeldelse» til en «fleksibel respons».
Dette er de eneste eksemplene på Kissingers «originalitet». Men det skal sies på hans vegne at verdenskapitalismens krise tillater lite spillerom for manøvrering.
En revolusjonær periode
Det er fra dette faktum at vi kan trekke ut de avgjørende forskjellene heller enn de åpenbare parallellene mellom de historiske rollene til Kissinger og Metternich. Prinsen holdt stand i en periode da de revolusjonære klassene fortsatt var i ferd med å dannes.
I mange seksjoner av Europa hadde industrialiseringen knapt nok utfordret samfunnets føydale fundamenter. Metternich kunne blende verden med hans diplomatiske smidighet fordi hans klasse fortsatt hadde betydelig sprett i seg. Men innen 1848 spilte hans intellekt på en heller smal og trang scene, og Metternichs endelige politiske krise varte knapt mer enn noen få dager.
Selv om han måtte verdsette hans minne har Kissinger kommet til embetet med betingelser som er langt mer modne enn hva den gamle prinsen sto overfor. Det er ingen tvil om at den revolusjonære klassen har dannet seg. Det er umulig at Kissinger skal klare å holde hans finger i revolusjonens dike i 33 år.
Metternich falt tross alt 55 år etter at den borgerlige revolusjonære Robespierre mobiliserte Frankrike mot den føydale orden. Og det er nettopp det antall år som har gått siden 1917.