I met Murder on the way
He had a mask like Castlereagh
Very smooth he looked, yet grim
Seven bloodhounds followed him.
All were fat; and well they might
Be in admirable plight,
For one by one, and two by two,
He tossed them human hearts to chew
Which from his wide cloak he drew.

-Percy Bysshe Shelley, The Mask of Anarchy

En kommentar i den liberale jødiske publikasjonen Forward antyder at disse linjene fra Shelley, rettet mot lord Castlereagh, den reaksjonære britiske utenriksministeren på hans tid, ville gjelde like godt for Henry Kissinger, den tidligere amerikanske utenriksministeren, som fredag 27. mai fylte 100 år.

Det er en mer enn berettiget sammenligning av to fiender av menneskelig frihet og sosial revolusjon. Castlereagh forsvarte Det britiske imperiet og forsøkte å undertrykke revolusjonen i koloniene, spesielt i Irland, og å ødelegge arven og innflytelsen fra Den franske revolusjon.

Kissinger har viet sitt lange liv til forsvaret av amerikansk imperialisme og ødeleggelsen av arven og innflytelsen fra Den russiske revolusjon. Han ble rett nok født som en tysk jøde og unnslapp Holocaust da hans familie flyktet til Amerika, men han allierte seg med nettopp de samme kreftene som hadde sponset og heiet fram Hitler, og som oppmuntret Hitlers imitatorer i fascistiske og autoritære regimer over hele verden.

Som Kissinger en gang bemerket – med den kynismen som ble et varemerke, og gikk for å være «vidd» blant hans beundrere i borgerlige kretser av politikk og media – «Om det ikke hadde vært for min fødselsulykke, ville jeg ha vært en antisemitt.»

Under et møte mellom topp-plasserte tyrkiske og amerikanske embetsfunksjonærer i Ankara i 1975, utbrøt den amerikanske ambassadøren, etter at Kissinger foreslo at Nixon-administrasjonen kunne ordne med å få allierte til å levere Tyrkia kritiske militærforsyninger som en kongressavstemming forbød for amerikansk bistand: «Det er illegalt.»

Kissinger repliserte: «Før [loven om informasjonsfrihet] Freedom of Information Act (FOIA) pleide jeg å si på møter: ‹Det illegale gjør vi umiddelbart; det konstitusjonsstridige tar litt lengre tid.› [latter] Men siden FOIA er jeg redd for å si ting som det.»

Den hemmelige utskriften av dette møtet ble først gjort tilgjengelig av WikiLeaks i 2011, 36 år seinere.

Kissingers forbrytelser

Kissinger var direkte ansvarlig for USAs utenrikspolitikk i årene fra 1969 til 1976, som nasjonal sikkerhetsrådgiver og deretter utenriksminister, en kritisk periode med verdensomspennende revolusjonært oppsving av arbeiderklassen og undertrykte folk. I hvert land der amerikansk imperialisme intervenerte, enten med militærmakt eller politisk undergraving, eller støttet opp blodige diktaturer, spilte han en dyster rolle.

Minst én million mennesker døde i Vietnam, Laos og Kambodsja med Kissinger ved rattet for amerikansk politikk, de fleste av dem drept av amerikanske bomber, forbrent av amerikansk napalm eller forgiftet av amerikanske kjemikalier som Agent Orange. Mange ble rett og slett massakrert av amerikanske tropper, selv om Nixon og Kissinger serverte de sedvanlige løgnene om at Amerika forsvarte «frihet» og «demokrati» mot kommunismen.

Nixon-administrasjonen proklamerte en politikk for «vietnamisering» og startet den langtrukne forhandlingsprosessen med Nord-Vietnam og Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL). Gjennom alle disse syv årene fortsatte amerikanske soldater, nesten alle soldater fra arbeiderklassen, å dø, og la ytterligere 30 000 til dødstallene.

Krigsforbrytelsene i Sørøst-Asia er utallige, men de viktigste inkluderer den hemmelige bombingen av Kambodsja og Laos, invasjonen av Kambodsja i 1970 som satte scenen for framveksten av Khmer Rouge [Røde Khmer] og Pol Pot, og «julebombingen» av Hanoi og Haiphong, de store bysentrene i Nord-Vietnam.

I 1973 ble Nobels fredspris tildelt Kissinger og Le Duc Tho i fellesskap, der Tho var den ledende nordvietnamesiske forhandleren ved Paris-forhandlingene. Kissinger dro ikke til Norge for å hente prisen, av frykt for de sannsynlige masseprotestene. Le Duc Tho avviste fullstendig pristildelingen.

I Latin-Amerika førte Kissinger tilsyn med ei bølge av militærkupp og pålegging av diktaturer, mest velkjent i Chile i september 1973, da Augusto Pinochet lanserte hans CIA-støttede militære omvelting av det reformistiske regimet til Salvador Allende. Det endte med Allendes død og tortur og drap av titusenvis av chilenske arbeidere og politiske aktivister.

Det var om Chile at Kissinger kom med en av hans mest beryktede og ofte siterte bemerkninger, der han fortalte et møte i den topphemmelige 40-komitéen før det chilenske valget i 1970, som ble vunnet av Allende: «Jeg skjønner ikke hvorfor vi trenger å stå til side og se på at et land blir kommunistisk på grunn av sitt eget folks uansvarlighet.» Han skrev seinere om det blodige kuppet i 1973: «Det chilenske militæret hadde reddet Chile fra et totalitært regime, og USA fra en fiende.»

Lignende kupp fulgte i Argentina, Uruguay og Bolivia, og disse diktatorene slo seg sammen med militærregimer med flere år på nakken, i Brasil og Paraguay, for å igangsette Operasjon Condor, et joint venture av regionens hemmelige politiorganer og det amerikanske CIA, for å jakte ned og drepe revolusjonære eksilanter og venstreorienterte av alle slag.

Det var like reaksjonære begivenheter i andre deler av verden der Kissinger var involvert: Den indonesiske invasjonen av Øst-Timor i 1975; militærets nedslakting i Bangladesh i 1971; USAs støtte og bistand til diktatoriske regimer i Spania, Portugal, Hellas, Saudi-Arabia og Iran; USAs støtte til ultrahøyre-oppstander mot nasjonalistiske regimer i Angola og Mosambik; USAs støtte til Canberra-kuppet, som kastet den valgte Labor Party-regjeringen til Australias statsminister Gough Whitlam.

I Midtøsten bidro Kissinger til å avverge Israels militære nederlag i den arabisk-israelske krigen i 1973, og oversendte i all hast enorme mengder militært utstyr til sioniststaten, og bestakk deretter det egyptiske regimet til Anwar Sadat for å bytte side i den kalde krigen og bli en amerikansk klient, i stedet for en av Sovjetunionens.

Kissingers arv

I verdens geopolitikk er Kissinger mest identifisert med politikken om å dra fordel av splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina, begge land under stalinistisk styre, da disse byråkratiske politistatene kivdes innbyrdes om global innflytelse, en reaksjonær nasjonalistisk konflikt som til og med brøyt ut i militære sammenstøt langs grensa mellom kinesisk Manchuria og Sovjetunionens Fjerne østen.

Den sentrale kraften i Kissingers samtidige omfavnelse av détente [avspenning] med Moskva og opphevingen av den tiår-lange amerikanske politikken om ikke-anerkjennelse av Beijing, var å verve stalinistenes bistand mot revolusjonære kamper i Sørøst-Asia, og over hele verden. Det er denne politiske orienteringen som er den mest berømte i amerikanske imperialistkretser, og som utgjør Kissingers evne til å utøve fortsatt innflytelse tiår etter at han forlot embetet.

Da Nixon-Ford-administrasjonen avsluttet sine åtte år i Det hvite hus, og Demokraten Jimmy Carter overtok embetet, lovet han offentlig å gjøre forsvaret av «menneskerettigheter» til grunnlaget for USAs utenrikspolitikk. Dette hadde som formål å motvirke stanken av Kissingers forbrytelser. Ingenting ble imidlertid endret, annet enn innpakningen, der den amerikanske imperialismens forbrytelser nå ble pyntet med kyniske referanser til de «humanitære» bekymringene som angivelig bestemmer handlingene til CIA, Pentagon og utenriksdepartementet.

I seinere år utgjør Kissingers medskyldige i Nixon-Ford-administrasjonen en hvem-er-hvem av amerikanske krigsforbrytere. Mens Kissinger var utenriksminister, var George H. W. Bush, den framtidige presidenten, CIA-direktør. Donald Rumsfeld, stabssjef i Det hvite hus og daværende forsvarsminister, returnerte til Pentagon i 2001, hvor han førte tilsyn med amerikanske intervensjoner i Afghanistan og Irak. Richard Cheney etterfulgte Rumsfeld som stabssjef i Det hvite hus, og var i 2001 visepresident for George W. Bush, og den administrasjonens viktigste krigsforbryter.

George W. Bush utnevnte Kissinger, etter 9/11-terroristangrepene i New York og Washington i 2001, til å lede en tverrpartikommisjon for å etterforske angrepene, med Demokraten og tidligere senator George Mitchell som nestleder. Kongressens Demokrater godkjente ordningen, men offentlige protester truet med å diskreditere kommisjonen allerede før den kunne begynne, og Kissinger måtte trekke seg.

Som WSWS den gangen bemerket: «Det å velge Kissinger til å lede dette organet utgjør en innrømmelse av at den amerikanske regjeringen har mye å skjule relatert til 11. september, og at Bush-administrasjonen, som jobber i tandem med kongressdemokratene og media, er fast bestemt på å begrave sannheten.»

Vi påpekte også Kissingers voksende internasjonale renomé som notorisk krigforbryter:

Kissinger kan ikke lenger reise fritt i Europa og Latin-Amerika. Han måtte avlyse et besøk til Brasil i fjor på grunn av menneskerettighetsprotester. Han ble søkt for avhør av fransk politi under et besøk i Paris, i en sak som involverte en fransk statsborger myrdet av det USA-støttede militærdiktaturet i Chile. Han er gjenstand for flere søksmål i Chile og USA for hans rolle i attentatet mot general Rene Schneider, den chilenske militærsjefen som ble tatt av dage for å bane vei for general Augusto Pinochets diktatur.

Denne forakten kommer til uttrykk på internett, som Washington Post bemerket i en artikkel søndag i deres seksjon Style, som refererte til den utbredte forberedelsen på sosialmedier for feiringen av Kissingers uunngåelige død, og den overveldende avskyen og hatet for hans forbrytelser blant millioner av unge mennesker, som ikke engang var født da han ledet utenriksdepartementet.

For det meste var media nervøse for å kommentere på Kissingers 100 år, av frykt for implikasjonene av enhver, til og med renset, gjennomgang av hans livsløp. New York Times har, i en bemerkelsesverdig og spesielt skyldig taushet, enda ikke skrevet en artikkel om emnet.

Det er en demonstrasjon av hvor langt til høyre amerikansk utenrikspolitikk har beveget seg at Kissinger de siste årene av og til har blitt referert til som en «moderat» kritiker av unødig amerikansk aggressivitet, spesielt i relasjon til Kina (han er en ivrig tilhenger av krigen i Ukraina). I hans bok fra 2012, On China, advarte han for at USA adopterte den samme politikken overfor Kina som det imperiale Storbritannia gjorde mot det framvoksende Tyskland i perioden opp mot den første verdenskrig, som gjorde åpen militær konflikt uunngåelig.

Det er imidlertid ingen tvil om hans politiske oienteringers dypt reaksjonære karakter. I 1985 støttet han offentlig Ronald Reagans besøk på en Waffen-SS-militærkirkegård i Bitburg, Vest-Tyskland, der presidenten la ned en krans.

Han kom i 1973 med en uttalelse til Richard Nixon, etter et møte med Israels statsminister Golda Meir, som presset ham på spørsmålet om å tillate sovjetiske jøder å forlate USSR (med hennes forhåpning om at de ville bosette seg i Israel). På lydopptaket, som først ble offentliggjort i 2010, erklærer Kissinger: «Jøders emigrasjon fra Sovjetunionen er ikke et mål for amerikansk utenrikspolitikk, og skulle de putte jøder inn i gasskamre i Sovjetunionen, da er ikke det en amerikansk bekymring. Kanskje en humanitær bekymring.»

I ei langt tidligere bok, Necessity for Choice, publisert i 1961 da han var en akademisk «ekspert» på utenrikspolitikk ved Harvard, ble hans verdenssyn oppsummert: «Den frie verden konfronterer ingen mer presserende oppgave enn å skille seg fra nostalgien om dens usårbarhetsperiode, og stå opp mot en revolusjonær periodes klare virkelighet.»

Det er dette hatet og denne frykten for revolusjon, og den faste beslutningen om å ville knuse den som ligger til grunn for enhver av forbrytelsene som hundreåringen Kissinger – og de utallige imperialistpolitikerne som konsulterte ham, fra John F. Kennedy til Hillary Clinton og Joe Biden – identifiseres med.

Mens Kissingers kriminalitet var av en spesielt åpen karakter, satte den en standard som har fortsatt og faktisk blitt dypere i amerikansk imperialismes påfølgende utvikling. Det er på en eller annen måte passende at hans 100. år på jorda sammenfaller med en eskalering av USA-NATO-krigen mot Russland, som bringer menneskeheten til randen av en kjernefysisk katastrofe.

Når det gjelder dagens representanter for amerikansk imperialisme, konfronterer de den «en revolusjonær periodes klare virkelighet» slett utrustet til å gjøre noe for å kunne legge lokk på den.