Gjenvalget av den islamistiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan etter en andre valgrunde mot Kemal Kılıçdaroğlu er en politisk erfaring av internasjonal betydning for arbeiderklassen. Det er en knusende eksponering av alle de politiske pseudo-venstre-organisasjonene som støttet Kılıçdaroğlu som en angivelig «venstre» eller «demokratisk» kandidat mot Erdoğan.
Valgresultatet bekrefter analysen gjort av Sosyalist Eşitlik Grubu (SEG), den tyrkiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Bare en bevegelse av arbeiderklassen, uavhengig av både Erdoğan og Kılıçdaroğlu og deres småborgerlige støttespillere, kan stanse angrepene på arbeidernes sosiale vilkår og demokratiske rettigheter, og motsette seg NATO-Russland-krigen i det nærliggende Ukraina.
Erdoğan, som stilte for en tredje embetsperiode i strid med konstitusjonen, henfalt til mediesensur, politi-stat-undertrykking og illegal anvendelse av statsressurser for å vinne valget. Disse åpenbare fakta er imidlertid ikke nok til å forklare valgresultatene.
Erdoğan gikk inn i valgene under svært ugunstige politiske forutsetninger. Hans regjerings respons på pandemien førte til nesten 300 000 overtallige dødsfall. Han presiderte over en massiv overføring av rikdom fra arbeiderne til styringsklassen og rekordprofitter for den tyrkiske banksektoren. Den tilspissende levekostnadskrisa utløste fra tidlig i 2022 ei bølge av spontanstreiker i Tyrkia, samtidig med et oppsving av klassekampen over hele Europa og internasjonalt.
Han ble ytterligere avslørt av den historiske jordskjelvkatastrofen i februar, som bare i Tyrkia ifølge offisielle tall forårsaket 50 000 dødsfall som kunne vært forebygget hadde boliger vært av tilstrekkelig standard, og ifølge noen estimater var antalle dødsofre hele 150 000.
Når Erdoğan likevel var i stand til å vinne valget skyldtes det den politiske bankerotten til den borgerlige opposisjonen ledet av Kılıçdaroğlu, og framfor alt det kurdisk-nasjonalistiske partiet HDP og pseudo-venstre-partiene som stilte opp bak ham.
I Tyrkia, der det overveldende flertallet av befolkningen er imot USA-NATO-krigen i Ukraina, stilte Kılıçdaroğlu til valg mot Erdoğan som en klart pro-NATO-kandidat. I intervjuer med vestlige media lovet han å involvere Ankara mer i NATOs krig mot Russland, og beskyldte deretter den russiske regjeringen for å blande seg inn i de tyrkiske valgene, uten å framlegge noe som helst bevis.
Kılıçdaroğlu var fiendtlig innstilt til den framvoksende bevegelsen i arbeiderklassen mot Erdoğan. Der han lovet tettere tilknytninger til de internasjonale finansmarkedene og tyrkiske næringslivsforbund, tilbød han arbeiderklassen ingenting annet enn innstramminger.
Og spesielt før andre valgrunde appellerte Kılıçdaroğlu til fascistiske krefter, der han publiserte videoer som åpent fordømte flyktninger som potensielle voldtektsmenn og kriminelle. Han beseglet en valgallianse med et høyreekstret parti basert på løfter om å deportere millioner av syriske, afghanske og irakiske flyktninger, på flukt fra imperialistkriger i deres egne land. Han lovet også å eskalere målrettingen av kurdere og deres valgte politikere, angivelig for å «bekjempe terrorisme».
Kılıçdaroğlu gikk ned i et ydmykende nederlag. Erdoğan ledet konsekvent på meningsmålingene og vant til slutt sitt gjenvalg med 52 prosent av stemmene, hans smaleste seiersmargin noensinne.
Dette utfallet av det tyrkiske presidentvalget bekrefter igjen, i det negative, Trotskijs teori om Den permanente revolusjon. Denne teorien hevder at i land med forsinket kapitalistutvikling som Tyrkia, er ikke borgerskapet i stand til å etablere et demokratisk regime, forene folket på tvers av etniske skillelinjer eller avvise imperialismens innflytelse. Slike demokratiske oppgaver tilfaller arbeiderklassen, som må slåss for å ta makten på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program.
Ikke bare det kurdisk-nasjonalistiske partiet HDP, men også det tyrkiske pseudo-venstres tallrike tendenser av stalinistisk og pabloistisk opphav avviste denne strategiske forståelsen, som lå til grunn for Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, ledet av Vladimir Lenin og Leo Trotskij. HDP og pseudo-venstre-gruppene reagerte på arbeiderklassens og ungdommens økende radikalisering og aktivitet ved å forflytte seg kraftig til høyre.
Disse partiene, medregnet det stalinistiske Tyrkias arbeiderparti (TİP), som vant 1 million stemmer og fire seter i parlamentet, avslørte seg ved fullt ut å støtte Kılıçdaroğlus skitne valgkamp. Deres slagord hyllet Kılıçdaroğlu for å «motsette seg fascisme» og «forsvare demokratiet» mot Erdoğan. I dette fikk de entusiastisk støtte fra lignende pseudo-venstre-krefter internasjonalt, som Democratic Socialists of America (DSA), og Venstrepartiet (Die Linke) og De Grønne (Die Grünen) i Tyskland.
I virkeligheten promoterte imidlertid alle disse partiene en høyreorientert, pro-imperialisme-kandidat som åpent allierte seg med fascistiske krefter. Dette var en historisk avsløring av disse organisasjonene, som ikke er venstreorienterte partier av arbeiderklassen, men pseudo-venstre-partier av den velstående middelklassen, innordnet med imperialismen.
De tjener ikke til å utvikle, men til å blokkere en ekte revolusjonær og sosialistisk, dvs. trotskistisk bevegelse i arbeiderklassen, som motarbeider borgerskapet og kapitalistsystemet. De oppfordret arbeidere og ungdom til å støtte den ene eller den andre av de to høyreorienterte pro-imperialisme-kandidatene til tross for økende motstand i arbeiderklassen.
David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, kom i 2015 med følgende arbeidsdefinisjon av pseudo-venstre [engelsk tekst] som et internasjonalt fenomen:
Pseudo-venstre betegner politiske partier, organisasjoner og teoretiske/ideologiske tendenser som anvender populistiske slagord og demokratiske fraser for å promotere de sosioøkonomiske interessene til middelklassens privilegerte og velstående sjikt. … Pseudo-venstre er antimarxistisk. De avviser historisk materialisme. … Pseudo-venstre er antisosialistisk, opponerer mot klassekamp og benekter arbeiderklassens sentrale rolle og nødvendigheten av revolusjon i den progressive transformasjonen av samfunnet. Opp mot den uavhengige politiske organiseringen og massemobiliseringen av arbeiderklassen mot kapitalistsystemet setter de en populisme hevet over klassebegrepet. Pseudo-venstres økonomiske program er i det vesentlige pro-kapitalistisk og nasjonalistisk.
North forklarte også at pseudo-venstre, som promoterer «identitetspolitikk» og søker en gunstigere fordeling av rikdom blant de rikeste 10 prosentene av befolkningen, generelt er pro-imperialistiske.
De tyrkiske pseudo-venstre-gruppene responderer nå på Erdoğans valgseier ved å fortsette deres forflytning til høyre. De politiske tendensene bak Kılıçdaroğlu har erklært at arbeidere som stemte på Erdoğan er «uforbederlige» og lovet å vende seg til de «48 prosentene» som stemte på Kılıçdaroğlu.
SEG avviser fullt og helt denne karakteriseringen, som fornekter arbeiderklassens objektivt revolusjonære karakter, og bakvasker arbeidere som reaksjonære, etter at de nektet å stemme på en kandidat som kom med fascistiske appeller til xenofobi og antikurdiske hatutfall.
Valgene i Tyrkia i 2023 bekreftet SEGs politiske perspektiv. SEG avviste både Erdoğan og Kılıçdaroğlu fra den internasjonale arbeiderklassens standpunkt og kampen for sosialisme, og mot imperialistkrig. SEG avviste begge de borgerlige kandidatenes nasjonalistiske propaganda mot både flyktninger og Tyrkias kurdiske minoritet, og opponerte uforsonlig mot de forskjellige småborgerlige nasjonalistiske, stalinistiske og pabloistiske tendensene som oppfordret til å støtte Kılıçdaroğlu. SEG forklarte i sin valgerklæring:
Med utgangspunkt i den internasjonale trotskistbevegelsens enorme historiske erfaring og dens kamp for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet fra de borgerlige partiene og fra middelklassens partier, intervenerer SEG i disse valgene for å forklare de politiske anliggendene til de mest bevisste delene av arbeiderklassen og ungdommen – der den presenterer et internasjonalt sosialistisk program og forklarer hva de burde gjøre, ikke bare på valgdagen, men også deretter.
SEGs program, som inkluderte overgangskrav om å forsvare grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter, forklarte at konflikten som i økende grad setter arbeidere overalt opp mot kapitaliststaten ikke kan løses ved å «reformere» statsmakten, men ved å overføre makten til arbeiderklassen gjennom en sosialistisk revolusjon.
Det må trekkes lærdommer fra denne strategiske erfaringen. Valget har ikke løst noen av de kritiske anliggendene som konfronterte arbeiderklassen i dette valget. NATOs krig mot Russland eskalerer raskt, og regjeringen forbereder seg på å lansere en politikk for brutal sosial innstramming i selskaps-finans-elitens interesser, midt i ei tilspissende internasjonal finanskrise. Heller før enn seinere vil Erdoğan stå overfor en eksplosiv bevegelse av opposisjon i arbeiderklassen.
Hovedlærdommen fra 2023-valgene i Tyrkia er at arbeiderklassen trenger sitt egen revolusjonære lederskap for å kunne kjempe mot kapitalismen, politi-stat-styre, sparepolitikk og krig. Valgprosessen viste at SEG er den eneste politiske tendensen som er i stand til å bygge et slikt lederskap i Tyrkia. Arbeidere og ungdom som vil avvise pseudo-venstres blindgate, og vil slåss for internasjonal sosialisme, må ta del i byggingen av Sosyalist Eşitlik Partisi som den tyrkiske seksjonen av ICFI.