Etter måneder med millioner av arbeideres bitre kamp mot president Macrons pensjonskutt, er fransk presse og fagforeningsbyråkratiene desperate etter å legge arbeidernes kamp mot Macron og kapitaliststaten bak seg.

Etter 1. mai-demonstrasjonene utsatte fagforeningsbyråkratiene alle videre aksjoner til en «mobiliseringsdag» mot Macrons pensjonskutt den 6. juni. I mellomtiden gikk de tilbake til «business as usual», som består av å forhandle nye sosiale nedskjæringer med Macrons regjering.

Stemningen i arbeiderklassen kunne ikke vært mer annerledes. Etter at Macron i mars tvang gjennom hans lov uten en avstemming i parlamentet støttet 62 prosent av befolkningen en generalstreik for å blokkere økonomien og beseire Macron. Millioner av arbeidere tok til gatene i protestmarsjer på over et dusin streikedager. Med levekostnader som fortsetter å stige er flertallet av befolkningen fast bestemt på å beseire «de rikes president».

I ei bølge av streiker i flere bransjer på tvers av hele Frankrike er arbeidere på søk etter å kunne fortsette kampen mot Macron, bankene og selskapene. Den siste uka har det brutt ut nye streiker, og andre har blitt videreført, blant postarbeidere, bussjåfører, tekstilarbeidere og ved Disneyland Paris.

Ved Disneyland gikk ifølge fagforeningene mellom 1 500 og 1 800 arbeidere ut i en én-dagsstreik den 30. mai.

Disneyland-arbeidere krever en månedlig lønnsøkning på € 200, dobbel betaling for søndagsskift, en gjennomgang av reisegodtgjørelsen og slutt på tilpassede timer (der arbeidere må ta skift enten langt kortere eller mye lengre enn 8 timer). Ifølge Glassdoor tjener servitører, artister og bodselgere på Disneyland Paris rundt € 16 000 i året. Disneyland Paris’ driftsresultat i fjor var € 47 millioner.

Disneyland fortalte fagforeningsrepresentanter i et møte 26. mars at de nekter å komme med noen innrømmelser. Likevel opprettholder de fire fagorganisasjonene på Disneyland Paris (de nasjonale fagforbundene CGT og UNSA, og de lokale fagforeningene SIT77 og SNS) én-dagsmarsjer for å presse selskapet til å opprettholde samtalene med fagorganisasjonene, der de imiterer fagforeningstaktikken på nasjonalt nivå.

Arbeidere på grunnplanet iverksattsatte Disneyland-kampen før fagforeningene fikk mobilisert for å kanalisere den over i mindre truende kanaler. Damien Catel, en representant fra fagforeningen SIT77, sa faktisk til Actu.fr: «Dette var en bevegelse startet av arbeiderne, og ledsaget av fagforeningene, ikke andre veien rundt.»

Ahmed Masrour, en representant fra fagforbundet UNSA, la til at etter aksjonen den 30. mai, «er ballen hos ledelsen. Vi venter på at de skal gjenåpne dialogen, denne gangen med seriøse forslag.»

I regionen Aveyron i Sør-Frankrike er postarbeidere involvert i en streik på ubestemt tid, som startet 31. mars, mot den offentlig eide posttjenesten. Etter en omorganisering av regionens posttjeneste 26. april, har arbeidere blitt tvunget til å jobbe lengre ombæringsrunder, og er kontinuerlig underbemannet. Dette førte til at store mengder pakker aldri ble levert.

Fagforeningsfunksjonærer har oppfordret til en ny omorganisering for å adressere problemene. Det er imidlertid klart at uten en større mobilisering av den breiere arbeiderklassen vil en slik organisering fortsatt bli gjennomført på myndighetenes premisser: Med nedbemanning, lengre skift og lønnsøkninger under inflasjonen.

I Toulouse startet Tisseo-transportarbeidere 30. mai en fire-dager-lang streik, som ble avsluttet fredag 2. juni. Under streiken ble 12 bussruter helt lammet og titalls andre ble kjørt med reduserte tilbud. Trikketilbudet i Toulouse ble også betydelig forstyrret. Arbeiderne har av selskapet blitt tilbudt en lønnsøkning på 2,8 prosent, godt under den årlige inflasjonsraten som i april ble registrert til 5,9 prosent.

Før inneværende år hadde Tisseo-arbeiderne en beskyttelsesklausul, som i hovedsak innebar at deres lønninger ble justert for inflasjonen. De streikende forlanger nå lønnsøkninger og gjeninnføring av beskyttelsesklausulen.

I Lille har 72 arbeidere ved klesfabrikken Vertbaudet i Marquette vært i streik siden 20. mars. Vertbaudet produserer barneklær, og selskapet hadde i 2022 et overskudd på € 27 millioner. De streikende arbeiderne tjener bare € 1 500 i måneden, selv om mange av dem har mer enn 20 års ansiennitet. De streikendes hovedkrav er en lønnsøkning på € 150 og slutt på midlertidige ansettelser.

Politiet angrep 16. mai arbeidernes streikevakt foran Vertbaudet-fabrikken, som førte til to arrestasjoner og en streikende som måtte innlegges på sykehus. Vertbaudet har tette bånd til den franske politiske eliten: Fabrikken eies av et holdingselskap drevet av Édouard Fillon, sønn av tidligere statsminister François Fillon. Etter politiangrepet ble en CGT-delegat som støtter streiken overfalt av maskerte bøller i nærheten av hans hjem, der de også truet hans kone og sønn.

Disse hendelsene førte til at statsminister Elisabeth Borne greip inn med en oppfordring til fornyede samtaler mellom selskapet og de streikende. Men siden selskapet har nektet enhver lønnsøkning, har slike samtaler så langt ikke funnet sted.

Det faktum at de fleste involverte arbeiderne der er kvinner har pseudo-venstre grepet fatt i for primært å promotere denne kampen som et «feministisk» anliggende. Et åpent brev om streiken publisert av forskjellige feministiske grupper og enkeltpersoner i Le Monde uttalte: «Vertbaudet-arbeidere er som millioner av kvinner limt til et klebrig gulv som holder dem i devaluerte og underbetalte jobber på grunn av en sexistisk ledelse.»

Underskriverne inkluderer Sophie Binet, sjef for fagforbundet CGT, Mathilde Panot, nestleder i partiet Ukuelige Frankrike, La France Insoumise (LFI), Marie Tondelier, nasjonalsekretær for De Grønne, Les Verts, og skuespillerinna Adele Haenel, som er tilknyttet morenoist-nettstedet Révolution Permanente.

Reelt sett er arbeiderne ved Vertbaudet, som millioner av andre kvinner i Frankrike, under angrep fra arbeidsgivere og staten, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er arbeidere, som borgerskapet har til hensikt å presse massive profitter ut av. Deres allierte i denne kampen er ikke de privilegerte middelklassefeministene i det franske pseudo-venstre og fagforeningsbyråkratiet, men alle arbeidende menn og kvinner internasjonalt, som står overfor den samme kapitalistkrisa og faren for verdenskrig.

Den fornyede bølga av streiker i Frankrike, etter fagforeningsbyråkratienes forsøk på å kvele kampen mot Macron, avslører nok en gang rollen spilt av fagforeningsbyråkratiet og dets supportere i middelklassens pseudo-venstre.

Fagforeningsbyråkratiene, finansiert av regjeringen og selskapene med milliarder av euro, motsetter seg ikke kutt og angrep på lønningene. I stedet jobber de for å underordne all opposisjon mot regjeringen og selskapene inn bak den bankerotte «sosialdialogen» med kapitaliststaten – en eufemisme for å bistå dem i å pålegge arbeidsstyrken deres vilje.

Denne prosessen spiller seg også ut i lokale tvister, som man kan se i fagforeningsbyråkratienes rolle i å underordne kampen til statsledede samtaler mellom selskapene og fagforeningsbyråkratene i Disneyland og Vertbaudet. Hver gang det bryter ut streiker, som ved Vertbaudet, nekter fagforeningsbyråkratiene å betale ei krone i streikelønn til deres medlemmer i kamp.

Franske arbeideres pågående kamp mot de stigende levekostnadene er uløselig knyttet til kampen mot Macrons pensjonskutt og krig. Hele det franske samfunnet blir omorganisert til en «krigsøkonomi», mens fransk og europeisk imperialisme forbereder seg på eskalering i NATO-Russland-krigen i Ukraina. For styringsklassen krever dette brutale angrep på lønninger og sosiale rettigheter, som eksempelvis Macrons pensjonskutt.

For å motsette seg dette må arbeidere i alle bransjer danne grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, for å styre deres egne kamper, og for å forberede en generalstreik for å felle Macron. I denne bestrebelsen har franske arbeidere eksempler å se til fra deres brødre og søstre på andre siden av kanalen, som har dannet deres egne grunnplankomitéer for bussjåfører og postarbeidere for der å motsette seg angrep på deres lønninger og levestandarder.