Streikebølga i Storbritannia, som først brøyt ut i fjor sommer, har nå pågått i nesten et år, og har rammet jernbanenettet, postselskapet Royal Mail, det offentlige helsevesenet National Health Service (NHS), utdanningssektorene, lokalmyndigheter og embetsverket.

Provosert fram av den verste levekostnadskrisa i manns minne og næret av en kombinasjon av massive statlige tilskudd til big business under Covid-pandemien, innvirkningen av Brexit og de enorme kostnadene forbundet med NATOs krig i Ukraina, er den del av arbeideres breiere kamp over hele Europa, deriblant den største streik- og protestbevegelsen i Frankrike siden mai-juni 1968.

Ei gruppe «venstre»-fagforeningsledere hevdet initielt å ville lede en kamp imot – Sharon Graham fra fagforbundet Unite, Mick Lynch fra transportarbeiderfagforbundet Rail, Maritime and Transport Union (RMT), Dave Ward fra kommunikasjonsarbeidernes fagforening Communication Workers Union (CWU) og Jo Grady, fra akademikerfagforeningen University and College Union (UCU). Lynch og Ward ledet til og med den nye kampanjegruppa Enough is Enough [‹Nok er Nok›], og talte på politiske stevner over hele Storbritannia, og fikk entusiastisk støtte fra pseudo-venstre-grupper som Socialist Party og Socialist Workers Party, som portretterte Lynch og hans funksjonærkolleger som ledere for en gjenfødelse av en militant fagbevegelse.

Men mot slutten av fjoråret begynt det å vise seg sprekker. Lynch, Ward og andre holdt tilbake streiker av millioner av deres medlemmer, de satt på vedtatte streikemandater, blokkerte for forent handling, og begrenset arbeidere til ineffektive én-dagsaksjoner samtidig som de gikk inn i bakromssamtaler med regjeringen og arbeidsgiverne. Ei rekke fagforeningsforhandlede avtaler under inflasjonen, mot 40 000 BT-arbeidere (CWU); 20 000 medlemmer ved Network Rail (RMT), og mot NHS-arbeiderne, som ofret deres lønninger, vilkår og betingelser.

Dette provoserte fram en harm respons, med sykepleiere som forlangte et mistillitsvotum mot generalsekretær Pat Cullen i deres fagforening Royal College of Nursing (RCN), og universitets- og høyskoleforelesere organisert i UCU som fremmet et mistillitsvotum mot Grady. Ward og hans nestleder Andy Furey har blitt hatfigurer der de nå tre ganger har prøvd å pålegge postarbeiderne en utsalgsavtale.

Dette har sendt en kollektiv rystelse gjennom byråkratiet, inkludert dets nominelle «venstre»-flanke der pseudo-venstre-grupper utgjør en betydelig fraksjon av fagforeningslederskapet på nasjonalt, regionalt og avdelingsnivå, hvor har brukt år på å oppfordre arbeidere til å «stille opp», «eskalere aksjonen» og stemme på deres kandidater i forskjellige «Breit Venstre»-lister. Av spesiell bekymring for dem er responsen vunnet av Postarbeidernes grunnplankomité, Postal Workers Rank-and-File Committee (PWRFC), ved Royal Mail. PWRFC ble dannet den 2. april, med bistand fra Socialist Equality Party (SEP) og World Socialist Web Site, og grunnplankomitéen har vunnet støtte fra alle de som forsøker å bryte løs fra byråkratiets kvelertak på den flere-år-lange striden, og for å få satt grunnplanets arbeidere i førersetet – med flere WSWS-artikler som ble lest mer enn en kvart million ganger.

Dette har ført til forskjellige oppfordringer i pseudo-venstre-kretser for å bygge en ny «grunnplanbevegelse», der en «organiseringskonferanse» ble holdt av gruppa Counterfire [‹Motild›] den 10. juni, under headingen «How We Fight, How We Win» [‹Hvordan vi slåss, hvordan vi vinner›]

Konferansen var det motsatte av et genuint grunnplaninitiativ. Konferansens formål, som for lignende initiativer fra grupper som Socialist Workers Party, er å utøve en politifunksjon mot den voksende misnøyen blant fagforeningsmedlemmene, for å sikre at den forblir under fagforeningsbyråkratiets dominans.

Konferansen ble innkalt med en appell til «grasrotmedlemmer» om å «stille deres fagforeningslederskap til ansvar, og slåss for en effektiv strategi». Men en modellresolusjon som ble publisert 21. mars kritiserer overhodet ikke fagforeningsbyråkratiet, og appellerer bare til at streikebevegelsen «blir utvidet og utdypet», og for «mer diskusjon og organisering blant grunnplanets arbeidere, på tvers av fagbevegelsen». En artikkel den 4. juni, i forkant av konferansen, besto i vesentlig grad av kommentarer fra «Mark Serwotka, PCS’ veterangeneralsekretær» om embetsverksstreiken, Sharon Graham om Heathrow-sikkerhetsvaktenes streik, og fra andre fagforeningsbyråkrater.

Hva dette utgjør er en fornyet versjon av det slitne gamle argumentet om å legge «press» på fagforeningslederskapene, når det siste årets lærdommer er at de er ugjennomtrengelige, eller mer korrekt sagt direkte fiendtlige, til grunnplanets oppfatninger.

Konferansen «How We Fight, How We Win».

Dette bankerotte perspektivet tiltrakk seg rundt 150 til 200 personer, inkludert representanter for noen få fagforeningsavdelinger og bransjeråd, enten drevet eller under innflytelse fra pseudo-venstre-gruppene, eller fra Labour’s corbynist-«venstre» – en del av det samme byråkratiet som en grunnplanbevegelse ville bli nødt til å opponere imot – og kampanjegrupper som inkluderte Strike Map, Tunnel Vision, den stalinistdominerte People’s Assembly, NHS Workers Say No, NHS Staff Voices, og Keep Left (fra jernbanefagforbundet Aslef).

Øverst på talerlista tronet Jeremy Corbyn, en mann ideelt plassert for å bekrefte arrangementets ikke-truende karakter, for hva det angår Labour og fagforeningsbyråkratiet. Han tilbrakte nesten fem år som Labour Party-leder til å motsette seg enhver kamp mot partiets blairist-høyreflanke før han saktmodig overlot tøylene til sir Keir Starmer – som siden den gang har utvist Corbyn fra partiet, og har fordømt streiker, støttet innstramminger og døpt Labour «NATO-partiet», samtidig som det nå forlanger opptrappet militæraksjon mot Russland.

Faktisk kritikk av fagforeningsbyråkratiet var nesten helt fraværende i de tallrike søvndyssende talene som ble holdt. Blant talerne var faktisk Martin Cavanagh, visepresident for fagforbundet Public and Commercial Services Union; Alex Kenny, styremedlem i National Education Union; den nå pensjonerte Pat Sikorski, en pabloist som en gang var transportarbeiderforbundet RMTs visegeneralsekretær; og Glen Hart, RMT Relief Organizer for landets sørlige region.

Sikorskis bidrag var å formane at fagbevegelsen «trenger oppussing», men bare når det tas hensyn til organisasjonenes «svært lange historier» og ved å gjøre «inkrementelle skritt, for å kunne sjekke situasjonen». Hart følte seg til og med forpliktet til å forsikre hans publikum om at han var fra grunnplanet, og ikke ville forveksles med en offisiell nasjonal representant. «Jeg er en av dere», sa han.

Lindsey German, leder for Counterfire, sa at streikene var «på et punkt der de egentlig ikke går framover på den måten vi kunne ønske de gjør», men tilbød ingenting annet enn en oppfordring til mer handling, og mer samarbeid mellom de forskjellige streikende, som ville forhindre aksjon fra å bli «avledet av fagforeningslederne og av Labour-lederne».

John Rees fra Counterfire framla deretter en uttalelse som Kenny allerede hadde sagt ikke var gjenstand for tillegg eller endringer, som presenterte et løfte om lojalitet til fagforeningsbyråkratiet, og lovet: «Vi har støttet, og vi vil fortsette å støtte våre fagforeningsledere når de leder streiker.» Om ikke, da vil «grunnplanets fagorganiserte», mer sannferdig benevnt, byråkrater av andre rang og politiske aktivister fra pseudo-venstre, «motsette seg overenskomster» og «alle forsøk på å slutte avtaler som ikke oppnår å beskytte våre lønninger, betingelser og tjenester».

Corbyn selv var helt komfortabel med slike tamme og unnvikende kunngjøringer, og talte som konklusjon om en «utrolig serie streiker» som «nå var i den faktisk ganske vanskelige perioden der fagforeningene åpenbart er involvert i forhandlinger med regjeringen eller direkte med arbeidsgiverne».

Han refererte spesifikt til bare én tvist: «Når det gjelder postarbeiderne, handler det jo om lønninger og vilkår, og om å bekjempe Royal Mail’s framlegg for en gig-økonomi. Det handler også om å beskytte disse representantene, de tillitsvalgte, som har blitt sparket eller permittert av Royal Mail, for å sikre at de får tilbake deres jobber med full kompensasjon.»

Dette forlangendet er tatt nesten ordrett fra uttalelsene publisert av postarbeidernes grunnplankomité, Postal Workers Rank-and-File Committee PWRFC, eksempelvis resolusjonen fra 16. april som motsatte seg avtalen kokt sammen av CWU-forhandlerne og Royal Mail, der det ble insistert: «CWU-lederskapet har kastet våre kolleger til ulvene, godtatt en tannløs gransking ledet av en oppnevnt fra streikenes kirkegård, voldgiftstjenesten ACAS. Det må ikke bli noen overenskomst før alle trakasserte postarbeidere er gjeninnsatt og kompensert for alt av deres inntektstap.»

Opprinnelsene til Counterfire og Socialist Workers Party

Counterfire oppsto i 2010, i en splittelse fra SWP av ledende figurer som inkluderte German og Rees, basert på klager over at meningsløse krangler med andre grupper «på venstresiden» var en hindring for det som ble kalt «Forent front»-arbeid – en serie opportunistiske allianser med ulike stalinister og Labour-medlemmer i grupper som People’s Assembly og Stop the War Coalition. Men ingenting fundamentalt skiller Counterfire fra organisasjonens SWP-forelder, eller mange lignende formasjoner – som alle er i fagbevegelsens og Labour-byråkratiets gravitasjonsfelt.

SWPs opprinnelser ligger i et høyreorientert brudd fra Den fjerde internasjonale, basert på en impresjonistisk respons på stabiliseringen av kapitalismen etter den andre verdenskrig. Denne stabiliseringen var betinget av det stalinistiske byråkratiets svik av revolusjonære bevegelser i Europa og internasjonalt, som besørget amerikansk imperialisme grunnlaget for å anvende sine enorme økonomiske ressurser til å redde sine rivaler i Europa og Japan, samtidig som den sikret sitt eget globale hegemoni.

Den tidens SWP-leder Tony Cliff responderte på dannelsen av stalinistregimer i Øst-Europa ved å erklære dem å være en form for statskapitalisme, og utvidet den samme betegnelsen til også å gjelde Sovjetunionen. Dette representerte en politisk avvising av Leo Trotskijs analyse av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat, der stalinistapparatet representerte en byråkratisk kaste som hadde tilranet seg kontrollen over den sosialiserte eiendommen etablert av Oktoberrevolusjonen. Trotskij hevdet at byråkratiet derfor måtte omveltes i en politisk, heller enn en sosial revolusjon, og at revolusjonens vinninger måtte forsvares som del av arbeiderklassens verdensomspennende kamp mot imperialismen.

SWPs vurdering av byråkratiet som en ny klasse innvilget stalinismen en historisk legitimitet som representant for en ny økonomisk orden, heller enn at det var en parasittisk utvekst på arbeiderstaten. Denne vurderingen var forbundet med en helhetlig tilpasning til imperialismen selv, og til dens byråkratiske agenturer i Labour- og fagforeningsbyråkratiet.

Cliffs supportere ble utvist fra den britiske seksjonen av Den fjerde internasjonale for å nekte å forsvare Nord-Korea under krigen ført av USA, basert på deres insistering på at dette var en konflikt mellom rivaliserende imperialistmakter, Washington og Moskva.

SWPs tilpasning til antikommunismen som ble propagert av borgerskapet og dets media var en integrert del av partiets oppbygging av relasjoner til deler av Labour- og fagforeningsbyråkratiet. Der de avviste enhver kamp for å bygge et revolusjonært lederskap erklærte statskapitalistene fagforeningene for å være arbeiderklassens essensielle organisasjoner, og det reformistiske lederskapet til Labour Party som representativt for arbeiderklassens reformistiske karakter. Byråkratiet kunne derfor skyves til venstre og Labour bli utfordret gjennom gateprotester og enkeltsakskampanjer, men ikke noe mer.

Dette gjenspeilte bestemte sosiale interesser innen et parti som først og fremst hentet sin kader fra et småborgerlig sjikt som hadde hatt fordeler av de sosiale innrømmelsene vunnet av arbeiderklassen og legemliggjort i velferdsstaten, og der de ledende medlemmene kom til å innta prominente posisjoner i akademia, lokalmyndigheter og spesielt innen fagforeningsapparatene.

Hva betyr egentlig en «grunnplanbevegelse»?

Konseptet med «grunnplan»-aksjon promotert av Counterfire og tilsvarende pseudo-venstre-formasjoner sentrerer seg om påstanden at fagforeningsledere fungerer som en mekler mellom «fagforeningen», dvs. dens medlemmer, og arbeidsgiverne, men tenderer til å bli en konservativ brems, skilt fra arbeidernes interesser på grunn av deres privilegerte posisjon. Dette kan motvirkes, argumenterer de, ved å gjøre dem til gjenstand for press nedenfra, og ved å fremme oppfordringer om å begrense deres lønninger og gjøre dem mer demokratisk ansvarlige.

Dette ignorerer helt bevisst fagforeningenes flere-tiår-lange degenerering, som har sett integreringen av det byråkratiske apparatet inn i selskapsledelsenes strukturer og inn i kapitaliststaten, basert på deres forsvar av kapitalismen og at de forfekter nasjonalisme.

Trotskij analyserte dette fenomenet i «Fagforeninger i epoken av imperialismens forfall», skrevet i 1940, der han forklarte hvordan:

«Monopolkapitalisme hviler ikke på konkurranse og fritt privat initiativ, men på sentralisert kommando. Kapitalistklikkene i spissen for de mektige truster, syndikater, bankkonsortier osv. ser på det økonomiske liv fra de samme høyder som statsmakten gjør; og de forlanger for hvert trinn sistnevntes samarbeid. Fagforeningene i de viktigste industrigreinene, finner seg på deres side fratatt muligheten til å profitere på konkurransen mellom de forskjellige selskapene. De må konfrontere en sentralisert kapitalistmotpart, nært knyttet til statsmakten. Derfor oppstår fagforeningenes nødvendighet – i den grad de forblir på reformistiske posisjoner, dvs. på posisjoner for å tilpasse seg privat eiendom – av å tilpasse seg kapitaliststaten, og av å strebe etter dens samarbeid... Denne posisjonen er i fullstendig harmoni med arbeideraristokratiets og arbeiderbyråkratiets sosiale posisjon, som kjemper for smuler fra delingen av imperialistkapitalismens superprofitter.»

I løpet av tiårene siden Trotskij skrev denne vurderingen ble den korporatistiske degenereringen av fagforeningene eskalert av økonomisk globalisering, med produksjon organisert på tvers av landegrensene, som satte en ny internasjonal målestokk for arbeiderklassens utbytting. Ettersom byråkratiets selskapspartnere forlangte stadig mer brutale opptrappinger av arbeidstakten, rasjonaliseringer, lønnskutt og tap av arbeidsplasser, alt i den globale konkurranseevnens navn, ble de byråkratiske apparatenes rolle i alle land forvandlet fra å presse arbeidsgiverne og staten for innrømmelser til arbeiderne, til å presse arbeiderne for innrømmelser til arbeidsgiverne.

Problemet med fagforeningene er ikke at dårlige ledere på en eller annen måte har kommet til topps i ellers representative organisasjoner. SWPs implisitte argument er at fagforeningenes råtne historikk er resultat av medlemskapets inaktivitet i å stille disse lederne til ansvar.

Selve strukturene i disse organisasjonene arbeider faktisk for å forhindre ekte ansvarlighet og grunnplanets tilsyn med gjennomføringen av arbeidskonflikter. De er et apparat for et smalt, isolert sjikts kontroll av medlemskapet. Innen disse organisasjonene har det blitt forankret en kaste av byråkrater som deler den samme korporatistiske tankegangen, som anvender deres kontroll over fagforeningens strukturer for å sikre at bare personer av samme slaget oppnår noen varig stilling i vervet.

Dette sjiktet motsetter seg aktivt ethvert forsøk på å endre fagforeningenes politiske orienteringer, og dets motstand vokser jo mer press som legges på det fra grunnplanet, fordi dets eksistens er uforenlig med arbeidernes genuint demokratiske organisering og utkjemping av klassekampen.

Resultatet har vært en mange-tiår-lang serie med utsalg og svik, som har etterlatt millioner av arbeidere i akutt nød, og resultert i at fagforeningene har mistet millioner av medlemmer, selv om byråkratiet har sett deres egne inntekter og privilegier øke enormt. Fagforeningsbyråkratiet konfronterer i dag arbeiderklassen som en fullstendig uansvarlig kaste, som reagerer på «press nedenfra» ved å stenge ned alle anledninger for folkelig ansvarlighet, og ved å føre krig mot deres egne medlemmer.

For Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomiteer!

Trotskij insisterte på at arbeiderklassens kamp mot selskapene og staten også var en kamp «mot det totalitære regimet innen fagforeningene selv, og mot lederne som håndhever dette regimet», og forlangte opprettelsen «i alle mulige tilfeller av uavhengige militante organisasjoner som korresponderer tettere til massekampens oppgaver mot det borgerlige samfunn; og, om nødvendig, ikke viker selv i møte med et direkte brudd med fagforeningenes konservative apparat.»

Enhver større kamp ført av arbeiderklassen i Storbritannia og internasjonalt har allerede utviklet seg som et opprør mot fagforeningenes langsiktige undertrykking av klassekampen. Men kampen mellom byråkratiet og arbeiderklassen må finne organisatoriske og politiske uttrykk. Det må bygges grunnplankomitéer som skaper grunnlaget for ekte demokratisk diskusjon mellom arbeidere, fagorganiserte og ikke-fagorganiserte, slik at felles handling kan organiseres blant de breieste delene av arbeiderklassen, for å oppnå det arbeiderne trenger, ikke hva aksjonærene, investorer og selskapsledelsen forlanger.

I vår verden av globalisert produksjon og et økonomisk liv dominert av gigantiske transnasjonale selskaper, må dessuten klassekampen bli internasjonal, både i form og innhold, ellers vil arbeiderklassen bli nedkjempet.

Det er derfor Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – har etablert Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Dette nettverket besørger rammeverket for å utvikle nye former for uavhengige, demokratiske og militante grunnplanorganisasjoner av arbeidere i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser, av en internasjonal målestokk, for å forene arbeidere over hele verden i opposisjon til påleggingen av innstramminger, den fortsatte trusselen fra Covid, opp-piskingen av nasjonalisme, handelskrig, eskaleringen av krigen mot Russland, og trusselen om krig mot Kina. Ved dets kjerne er nødvendigheten av å bygge et nytt revolusjonært lederskap, Socialist Equality Party (SEP), den britiske seksjonen av ICFI, som arbeiderklassen kan anvende for å føre fram en kamp om makten.