Streiken til 7 400 canadiske havnearbeidere i British Columbia er en kamp av stor betydning som må støttes av arbeidere på tvers av Nord-Amerika og hele verden.

Streiken demonstrerer enheten av den internasjonale arbeiderklassens interesser. Dette er ikke bare et slagord, men et objektivt faktum. Betingelsene de streikende slåss mot er de samme som arbeidere over hele verden står overfor, inkludert lønninger som ikke holder tritt med inflasjonen og tapet av arbeidsplasser gjennom automatisering og outsourcing til underleverandører.

Havnearbeiderne har mektige fiender, men deres allierte, den internasjonale arbeiderklassen, er mektigere. Arbeidere over hele verden må mobilisere til forsvar av streiken. Havnearbeidere i USA har den spesielle forpliktelsen med deres støtte til streiken at de må nekte å håndtere cargo omdirigert fra Canada til havner sør for grensa. Amerikanske havnearbeidere må ikke la seg tvinge til å bli streikebrytere mot deres brødre og søstre.

Havnearbeidere er i en kraftfull posisjon fordi deres virke utgjør et sentralt strupepunkt i den canadiske økonomien og i verdensøkonomien, da det representerer handel for rundt $ 800 millioner hver dag. 15 prosent av all cargo på veg til USA passerer faktisk først gjennom havner i British Columbia, hvilket demonstrerer den dype økonomiske integrasjonen på tvers av landegrensene.

Havneoperatørene er ikke i humør til å avgi selv de minste innrømmelser, og samtalene mellom havnearbeidernes fagorganisasjon International Longshore Workers Union (ILWU) og arbeidsgivermotparten BC Maritime Employers Association (BCMEA), brøyt sist helg sammen. Havneoperatørene er betrygget av å vite at de kan stole på støtte fra Justin Trudeaus føderale Liberal-regjering for å forby streiken – slik den gjorde med streiken ført av arbeiderne på havneanlegget Port of Montreal i 2021 – om ikke regjeringen i løpet av de kommende dagene får samarbeidet med dens fagforenings-«partnere» for å få pålagt arbeiderne et utsalg.

Over hele verden tyr kapitalistregjeringer til diktatoriske tiltak for å undertrykke streiker og protester. Provinsregjeringen i Ontario suspenderte i november i fjor landets Charter of Rights and Freedoms (den canadiske ekvivalenten til US Bill of Rights) for å få kriminalisert en streik ført av 55 000 støttearbeidere i skolevesenet i Ontario, og påla dem enorme reallønnskutt per regjeringsdekret. Biden-administrasjonen gikk i fjor til Kongressen for bistand til å få nedfelt et forbud mot 120 000 amerikanske jernbanearbeideres streikeaksjoner. I Frankrike påla Emmanuel Macron, «de rikes president», pensjonsnedskjæringer uten en avstemming i Nasjonalforsamlingen, og med massiv anvendelse av politivold. Stilt overfor de siste dagenes masseprotester over politidrapet av en minoritetsungdom har regjeringen igjen utplassert titusenvis av opprørspoliti over hele landet, og vurderer å innføre unntakstilstand.

Det kan ikke råde noen tvil om at Trudeau i Ottawa er i nær kontakt med president Biden i Washington om hvordan streiken skal bekjempes.

Streiken viser at enhver strategi som definerer arbeideres interesser innenfor rammeverket av nasjonalstaten, og isolerer arbeidere i ett land fra andre land, er håpløst foreldet. Her må det gis en klar advarsel: Så lenge streiken forblir isolert til Canada er den i alvorlig fare for å bli beseiret.

Både Trudeau og Biden ser an streiken innen rammeverket av deres globale geopolitiske strategi. Under amerikansk imperialismes hegemoni, sammen med sin juniorpartner i Canada, blir hele det nordamerikanske kontinentet forvandlet til en operasjonsbase for imperialistkrig i utlandet, spesielt mot Russland og Kina. Under den nye handelsavtalen USMCA [USA/Mexico/Canada] og andre tiltak, foretar de nordamerikanske imperialistene en omdisponering av deres ressurser, der produksjons- og forsyningskjeder overflyttes fra Asia til «near-shore»-land som Mexico og andre steder i deres egen «bakgård», som er nærmere under deres kontroll.

Ingen av de to regjeringene kan tolerere store streiker på noe som helst punkt langs disse forsyningskjedene, ikke bare fordi det raskt kan spre seg til andre deler av arbeiderklassen, men fordi det undergraver deres planer for en tredje verdenskrig.

Dette er grunnen til at de er tvunget til å stole mer direkte på fagforeningsbyråkratiet, der de trekker hele kontinentet tettere inn i sitt grep, for å håndheve kunstige nasjonale og seksjonelle skillelinjer i arbeiderklassen.

Både amerikanske og canadiske havnearbeidere på Stillehavskysten er medlemmer av ILWU. Men ILWU-fagforeningsapparatet, i likhet med fagforeningsbyråkratiet som helhet, er sammenvokst ved hofta med kapitalistregjeringene på begge sider av grensa. De amerikanske fagforeningene er trofaste tilhengere av Biden og Det demokratiske partiet, mens Canadas bidrar til støtte opp Trudeau, som leder et Liberal Party i mindretall, og derfor er i en parlamentarisk regjeringsallianse med de fagforeningssponsede ny-demokratene fra [det sosialdemokratiske] New Democratic Party (NDP). Følgelig jobber de bevisst for å sabotere arbeidernes kamper, og for å isolere arbeidere i hvert av landene fra det andre. Av betydning er også at ILWU ivrige tilhengere av proxy-krigen mot Russland i Ukraina, og i fjor lovet ikke å håndtere noen som helst last levert av russiske skip.

ILWU har holdt 22 000 amerikanske havnearbeidere i virke uten kontrakt i mer enn et år, etter å ha signert et «ingen-streik-løfte» bak deres rygg. De har jobbet tett med Biden-administrasjonen, som har vært involvert i samtalene fra starten av, for å holde havnanleggene under kontroll. Da arbeidere begynte å trosse «ingen-streik-løftet» med spontanaksjoner som medførte alvorlige konsekvenser for operasjonene på den amerikanske vestkysten, responderte fagforeningen med plutselig å kunngjøre et fantasifoster av en «tentative avtale», meklet fram av Det hvite hus.

Arbeiderne har siden ikke hørt noe mer om denne avtalen, eller engang fått vite når de skal få lov til å se kontrakten eller stemme over den. Faktisk kan det hende at en avtale, som sådan, ikke engang eksisterer. De få detaljene som er kjent viser at den faller langt under arbeidernes lønnskrav. Det er åpenbart at ILWU-apparatet kunngjorde en avtale ene og aleine for å bryte enheten mellom amerikanske og canadiske havnearbeidere, og forhindre utviklingen av en transkontinental streik.

Erfaringene på havneanleggene er en gjentakelse av det som skjedde på jernbanene i fjor, da en streik ført av Canadian Pacific-jernebanearbeidere ble isolert fra arbeiderne i USA, da fagforeningene bestrebet seg for å banke gjennom en Biden-sponset tentativ avtale. Da det mislyktes stoppet byråkratiet opp, for å besørge Kongressen den tiden som var nødvendig for å kunne forby en streik på forhånd.

Mens både Biden og Trudeau foretrekker å anvende fagforeningsbyråkratiets tjenester for å håndheve de facto streikeforbud, forberedes lignende tiltak, om nødvendig, mot enhver større potensiell streik i både USA og Canada.

Det patriotiske forsvaret av «deres egne» nasjonalstaters globale rovdyrinteresser, og «deres egne» innfødte kapitalisters rett til en profitt, er det mest direkte uttrykket for byråkratiets fiendtlighet mot arbeiderne de feilaktig hevder å representere. I flere tiår har de promotert en bankerott nasjonal strategi. I bilindustrien splittet canadiske byråkrater på 1980-tallet vekk fra bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers, der de hevdet å kunne dra nytte av en gunstig valutakurs og universelle rettigheter til helsetjenester for å slutte bedre avtaler med bilselskapene. Dette mislyktes totalt, og tjente bare til å lette bilprodusentenes bestrebelser for å sette arbeiderne på tvers av grensa opp mot hverandre i et kappløp mot bunnen. Unifor, etterfølgeren til fagforeningen Canadian Auto Workers, engasjerer seg jevnlig i rasistisk agitasjon mot mexicanske bilarbeidere.

Nå, under betingelser satt av overgangen til elektrodrevne kjøretøy, som selskapene vil bruke til å kutte ned antallet arbeidsplasser og lønningene på bilfabrikkene, har både de amerikanske og de canadiske bilarbeiderne kontrakter som utløper i september, som reiser behovet for en felles kamp. Men Unifor og United Auto Workers vil gjøre akkurat det samme mot bilarbeiderne som ILWU nå gjør mot havnearbeiderne.

Byråkratiets fiendtlighet overfor arbeiderne er ikke resultatet av en misforstått politikk. Det bestemmes av materielle interesser, der de sekssifrede lønningene til utallige fagforeningsfunksjonærer hviler på kontrollen over milliardene i finansielle eiendeler, finansiert av arbeidernes kontingenter.

Som respons må arbeiderne mobilisere, ved å bygge grunnplankomitéer, sammensatt og drevet av arbeiderne selv, for å knuse apparatets innflytelse og overføre kontrollen til arbeidere på grunnplanet.

Arbeiderklassens styrke kommer fra det faktum at den utgjør majoriteten i samfunnet, objektivt forent av den globale økonomien. Arbeiderne trenger bare å vite hvordan å bruke denne styrken. Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – slåss for å forene arbeidere på tvers av nasjonale grenser, koordinere deres kamper mot transnasjonale selskaper, kapitalistregjeringer og deres allianser for handelskrig og militær konflikt, og for å bryte byråkratiets kvelertak i hvert land.

IWA-RFC oppfordrer grunnplanets havnearbeidere i USA, Canada og Mexico til å bygge deres grunnplankomitéer i opposisjon til shippingbossene, mot trusselen om antistreikelover og ILWU-byråkratiet. Disse komitéene må stille klare krav, inkludert det at det ikke skal håndteres cargo som blir omdirigert fra canadiske havner. Alle havnearbeidere må slåss for felles aksjon, for å få stengt ned alle vestkystens havneanlegg inntil de streikendes krav er oppfylt.

IWA-RFC omfatter streikende National Steel Car-arbeidere i Canada og USA, postarbeidere i Storbritannia og Tyskland, bilarbeidere i USA, lærere fra hele verden, og andre sentrale deler av arbeiderklassen. Nettverkskomitéen besørger plattformen for å utarbeide en felles strategi, og for planleggingen av arbeideres felles aksjoner rundt om i verden.

Vi oppfordrer innstendig både canadiske og amerikanske havnearbeidere: Bli med i IWA-RFC i dag, for å slåss for et nytt perspektiv.