Nasjonalrådet for fagforeningen til film- og fjernssynsskuespillere i USA, National Board of Screen Actors Guild – American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA), stemte torsdag ettermiddag enstemmig for å kalle fagforeningens titusenvis av skuespillere i film- og fjernsynsindustrien ut i streik, fra ett minutt over midnatt til fredag.

Film- og fjernsynsskuespillerne tilslutter seg dermed de 11 000 manusforfatterne, medlemmer av fagforeningen Writers Guild of America (WGA), som har streiket siden 2. mai. Mange skuespillere som stemte med føttene har de siste ukene deltatt i manusforfatternes streikevakter.

Dette er den største streiken i den amerikansk film- og fjernsynsproduksjonens historie. Sist gang manusforfattere og skuespillere sammen var i streik, i 1960, den gangen som medlemmer av Screen Actors Guild (sammenslåingen med AFTRA fant sted i 2012), hadde SAG bare 13 000 medlemmer.

I deres besluttsomhet for å ta på seg noen av de største og mest rovgriske selskaper i verden –

Disney, Amazon, Netflix, Fox, Apple, Warner Bros. – gjenspeiler manusforfatterne og skuespillerne følelsene og bekymringene til titalls millioner i USA og videre utover. Streiken er del av en voksende, breit anlagt bevegelse av arbeiderklassen.

Dette er en vesentlig politisk, sosial og kulturell utvikling. For styringseliten og finansoligarkiet er «dobbeltstreiken» et mageslag. Den avslører klart og tydelig at deres tiår lange evne – spesielt gjennom fagforeningsbyråkratiene – til å få lagt lokk på massemisnøye, i møte med ødeleggelsen av arbeidsplasser og rettigheter, skyhøye priser, uopphørlige angrep på demokratiske rettigheter og endeløs krig, er i ferd med å bryte sammen.

Deres motpart, Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), utstedt en løgnaktig og hyklersk uttalelse. Den hevdet at fagforeningen hadde «besluttet å gå ut av forhandlingene. Dette er fagforeningens valg, ikke vårt. … Heller enn å fortsette å forhandle har SAG-AFTRA satt oss på en kurs som vil forverre de økonomiske vanskelighetene for de tusenvis som beror på bransjen for deres levebrød.» Dette er stemmen til finansaristokratiet, selskapseliten som uten å blunke ødelegger tusenvis av arbeidsplasser og hele lokalsamfunn for å øke deres bunnlinje.

Bob Iger, adm. dir. for Disney, ble torsdag morgen intervjuet der han klaget bittert over at skuespillerne og manusforfatterne hadde «et forventningsnivå ... som bare ikke er realistisk». Iger opptrer som lederen for en organisasjon med inntekter i 2022 på $ 82 milliarder, som ikke forhindret selskapet fra å si opp tusenvis av arbeidere. Iger hentet seg personlig i perioden fra 2018 til 2022 inn $ 209 780 532 [NOK 2 110 182 371, dvs. 2 milliarder 110 millioner 182 tusen]. Disney-sjefen fordømte torsdag skuespillerne og manusforfatterne arrogant for å «føye til settet av utfordringer som denne businessen allerede konfronterer» og for å være «ærlig talt, veldig forstyrrende».

Det er generelt «forstyrrende» for status quo når arbeidere begynner å kreve det som rettmessig er deres, fra selskapsoligarker som er vant til å få ting som de vil. Men ting er i endring. Arbeiderklassen er i bevegelse, og Igers misbilligelse vil ikke stoppe den utviklingen.

SAG-AFTRA-lederskapet ble forpliktet til å kalle en streik, etter at de på en helt arrogant og udemokratisk måte hadde utsatt beslutningen i nesten to uker, etter at kontrakten utløp 30. juni. Fagforeningsmedlemmene stemte i begynnelsen av juni med 98 prosent for å autorisere en streik. Skuespillerne lider for storselskapenes hender, som har anvendt innføringen av streaming og andre virkemidler til å redusere deres inntekter, der de er ytterligere truet av kunstig intelligens (KI) og andre teknologier. Dessuten har skuespillerne, som også hamres av inflasjonen, blitt harme over selskapenes behandling av manusforfatterne, som har vært i streik i mer enn to måneder, og som stod i fare for å måtte konfrontere selskapene aleine.

Teamsters, IATSE og de andre fagforeningene som organiserer andre arbeidere i underholdningsbransjen forsøkte å isolere og sabotere manusforfatternes streik ved å sikre at regissørenes fagforening, Directors Guild of America (DGA), først signerte en råtten avtale, som sistnevnte gjorde for å bli etterfulgt av SAG-AFTRA-funksjonærenes stilltiende samtykke, der de viste alle tegn til å skulle følge samme kurs. Det ble bare «forstyrret» av et semi-opprør fra deres medlemskap.

Et åpent brev, signert av mer enn 2 000 skuespillere, adressert til SAG-AFTRA-lederskapet i slutten av juni, advarte essensielt sett fagorganisasjonen mot å forråde sine medlemmer. Brevet erkjente at en streik ville føre til vanskeligheter, «men vi er beredt til å streike om det kommer til det». Underskriverne insisterte på at dette «ikke var et tidspunkt for å skulle møtes i midten». Med «inflasjon og fortsatt vekst i streaming trenger vi en seismisk omstilling», står det i brevet, og intet mindre enn en «transformativ avtale». Det henvendte seg til «arbeiderklasseskuespillernes» problemer.

Denne høyst prinsippfaste handlingen kastet en skiftnøkkel inn i planleggingsmaskineriet til de forskjellige fagforeningene. Denne «forstyrrende kraften» er intet mindre enn arbeiderklassen som tar aksjon for sine egne interesser, og dermed forhindrer både fagforeningsbyråkraters og milliardærdirektørers best lagte planer.

SAG-AFTRA-lederskapet ble svekket i deres bestrebelser for å blokkere en streik av deres egen sosiale likegyldighet og deres smålåtne byråkrati. En videomelding sendt ut av fagforeningspresidenten Fran Drescher og Duncan Crabtree-Ireland, dens nasjonale adm. dir. og hovedforhandler, som skrøyt av de «ekstremt produktive» samtalene med selskapslederne, var et av faresignalene som førte til det åpne brevet som protesterte mot en forestående utsalg. At Drescher brukte weekenden før den nye kontraktsfristen utløp 12. juli til å «jakte kameralinser» på et moteshow i Italia, bidro ikke til fagforeningens troverdighet. Fagforeningen har i all hovedsak blitt slept til å varsle en streik.

Drescher inntok en ny rolle der hun torsdag ettermiddag sto fram på en pressekonferanse, og serverte harme ord om «arbeidsgivere [som] gjør Wall Street og grådighet til deres prioritet og [som] glemmer de essensielle bidragsyterne som får maskina til å operere. ... Vi er ofrene her. Vi blir gjort til ofre av en veldig grådig entitet. Jeg er sjokkert over måten menneskene vi har vært i business med behandler oss... De står akkurat i dette øyeblikk på feil side av historien. … Til slutt bryter folket ned Versailles’ porter, og vi er ved det øyeblikket nå.»

Selskapenes opptreden er utvilsomt sjokkerende, men det betyr ikke at SAG-AFTRA-lederskapet har forvandlet seg til en kamporganisasjon. Som bemerket, det ble slept inn i en konflikt det aldri ønsket og gjorde alt i sin makt for å unngå. Fagforeningen kan ha blitt rystet av begivenhetene, men den er like fullt så politisk bankerott som den var få uker tilbake, da den hevdet alt gikk strålende.

Nå ble SAG-AFTRA torsdag tvunget til å innrømme i en melding til medlemmene at AMPTP «forblir uvillige til å tilby en rettferdig avtale for hovedanliggendene dere fortalte oss er viktige for dere». Fagforeningens melding gikk videre til å si at i løpet av det siste tiåret ble «deres kompensasjoner alvorlig erodert av framveksten av streaming-økosystemet. Dessuten utgjør kunstig intelligens en eksistensiell trussel for de kreative yrker... Til tross for vårt teams dedikasjon for å tale på deres vegne har AMPTP nektet å erkjenne at enorme endringer i bransjen og økonomien har hatt noen skadelig innvirkning for dem som utfører studioenes arbeid.»

Manusforfatternes og skuespillernes felles streik er en kraftfull utvikling i den internasjonale klassekampen. Skuespillerne og manusforfatterne inntar deres plass sammen med havnearbeiderne i British Columbia, hotellarbeidere i Los Angeles, millioner av protesterende i Frankrike og på Sri Lanka, og postarbeiderne i Storbritannia. Forøvrig har en streik mot Disney og co. også karakter av et kulturopprør mot selskapskvelertaket over film- og fjernsynsproduksjonen. Serier som Succession, The Dropout og Dopesick burde vært regelen, ikke unntaket. For at det skal skje må det amerikanske samfunnet omorganiseres langs sosialistiske linjer. Det krever en kamp mot begge big business-partiene og deres program for fattigdom, krig og autoritært styre.

Mulighetene for manusforfattere og skuespillere til å kunne henvende seg breit til arbeiderklassens store masse har ikke vært så gunstig på mange tiår. Amerika er sannerligen ei sydende gryte av misnøye. Fagforeningene vil gjøre alt hva de kan for å begrense og få undertrykt streikebevegelsen. Skuespillerne og manusforfatterne, der de bygger deres egne demokratisk kontrollerte grunnplankomitéer, må slå til mens jernet er varmt og iverksette handlinger uavhengig av SAG-AFTRA- og WGA-funksjonærene, hvilket også innebærer å appellere direkte til grunnplanet organisert av Teamsters og IATSE. En massemobilisering og den fullstendig nedstengingen av underholdningsindustrien er innen de titusener av manusforfattere og skuespilleres rekkevidde.