Streiken til titusenvis av amerikanske film- og fjernsynsskuespillere startet offisielt på fredag. Skuespillerne, medlemmer av fagforeningen Screen Actors Guild–American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA), tilsluttet seg de 11 000 streikende manusforfatterne i streik siden 2. mai, som er medlemmer av fagforeningen Writers Guild of America (WGA).

Skuespillerne og manusforfatterne streiker mot klikken av gigantiske film- og fjernsynsproduksjonsselskaper organisert i Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP), over fundamentale økonomiske anliggender. Hver gruppe arbeidere har tapt betydelige inntekter etter introduksjonen av streamingtjenester, opphevingen av anstendig kompensasjoner for residuals [kompensasjoner for gjenbruk og distribusjon av produksjoner de har deltatt i] og de ulike måtene underholdningsindustrien gjør dere arbeidsvilkår «prekære og tilfeldige», og gjør skuespiller- og manusforfatteryrkene til «gig»-ansettelser. Kunstig intelligens (KI), i hendene på selskapenes rovvirksomhet, lover enda mer ødeleggende angrep på deres inntekter og jobber.

Det er imidlertid også kraftfulle sosiale og kulturelle strømninger på gang i den nåværende arbeidsnedleggelsen i underholdningsindustrien, som skuespillerne nå har tilsluttet seg med betydelig entusiasme og elan.

I Los Angeles var det ei storstilt streikevakt mønstret utenfor de store studioene. I New York marsjerte streikevakter utenfor kontorene til selskaper som Netflix, NBCUniversal, Paramount, Amazon og Warner Bros. Discovery.

Scenene av massesamlinger i begge byer, med et stort antall skuespillere og manusforfattere, og spesielt de tusenvis av unge mennesker som deltok, hadde en generelt rebelsk, feirende karakter. Endelig, syntes de streikende og deres supportere å si, endelig har vi en anledning til å utfordre svina på toppen. Slagord som «selskapsgrådighet» og «grådige sjefer», organiserte av fagforeningene, kan ha hatt deres generiske karakter, men mange ropte dem ut med ekte entusiasme. Mellom manusforfatterne og skuespillerne rådet en sterk fornemmelse av samhold og solidaritet.

Det er allerede åpenbart at «dobbeltstreiken» av skuespillere og manusforfattere er en tiltrekningspol som genererer stor offentlig interesse og støtte. Den har fokusert oppmerksomheten mot spørsmålene som media og underholdningsindustrien selv bevisst har undertrykt: Enorm og ondartet sosial ulikhet, gigantselskapenes uopphørlige pådriver i angrepet på arbeidernes vilkår og rettigheter, og det sosiale livs harde virkelighet for titalls millioner i Amerika.

Mange prominente skuespillere tilsluttet seg streikevaktene, ifølge Deadline deriblant Allison Janney, Timothy Olyphant, Josh Gad, Sean Astin, Charlie Barnett, Joey King, Chloe Fineman, Susan Sarandon, Ginnifer Goodwin, Patton Oswalt, Marg Helgenberger, Jake McDorman, Constance Zimmer, Michelle Hurd og Jason Sudeikis.

Det store flertallet av skuespillere tjener ikke til livets opphold, eller finner engang arbeid på jevn basis. Bare en liten prosentandel tjener tilstrekkelig på årsbasis til å kvalifisere for fagforeningens terskelnivå for berettigelse til helsetjenesterettigheter, som er $ 26 470 [NOK 264 451]. Samtidig er de vel inneforstått med at en Netflix-direktør som Ted Sarandon tjener «terskelbeløpet» på to dager.

Underholdningspublikasjonen Deadline presenterte 11. juli en rapport som avslørte at AMPTPs strategi er i løpet av noen måneder å få sultet ut manusforfatterne, som utløste raseri blant film- og fjernsynsarbeiderne. Artikkelen hevder: «Warner Bros. Discovery, Apple, Netflix, Amazon, Disney, Paramount og andre har siden WGA gikk til streik 2. mai mottatt positive tilbakemeldinger fra Wall Street, og er fast bestemte på å ‹knekke WGA›, som en studiodirektør åpent formulerte det.»

Studioene og AMPTP «mener de fleste manusforfatterne går tomme for penger innen oktober, etter fem måneder i streik og uten arbeid. ‹Sluttspillet er å la ting trekke ut til fagforeningsmedlemmene begynner å miste deres leiligheter og boliger› fortalte en studiodirektør Deadline. Flere andre kilder erkjente denne kald-som-is-tilnærmingen, og gjentok uttalelsen. En insider kalte det ‹et grusomt, men nødvendig onde.›» Dette er det amerikanske «demokratiets» reelle ansikt: Dersom arbeidere bruker deres juridiske rett til å streike, da knus dem.

Streiken er allerede én av de største på mange år i USA. Men skuespillerne og manusforfatterne er også vel inneforstått med at enorme bataljoner av arbeiderklassen venter i kulissene. Tallrike streikende refererer spesielt til de hundretusener av UPS-arbeidere som har en kontrakt som utløper 31. juli. Skuespillerinne Susan Sarandon fortalte en reporter i New York på fredag: «Vi ser lærerne streike, vi har UPS-arbeiderne i ferd med å gå ut i streik. Jernbanefolket burde ha vært i stand til å nedlegge arbeidet men Biden stoppet streiken deres.» Én manusforfatter, som torsdag snakket med WSWS i New York, koblet streiken til manusforfatterne og skuespillerne med de potensielle streikene til UPS-arbeiderne og andre seksjoner av arbeidere. Han mente vi kunne se imøte en «streikesommer».

En WSWS-reporter tilbød denne rapporten, første streikedagen i Los Angeles: «Til tross for varmen marsjerte manusforfattere og skuespillere i dag sammen i streikevakta foran Amazon Studios. Manusforfatterne følte seg generelt lettet og gjenopplivet av at skuespillerne ble med i kampen. Selv om manusforfatterne nå har vært i streik i flere måneder var det en fornemmelse av at etterlengtede forsterkninger endelig hadde funnet veien til kampen. Mange av manusforfatterne har vært skuespillere, og mange skuespillere har vært manusforfattere, og de forstår lett kampene de andre står overfor. De står overfor de samme problemene med lønninger og residuals, arbeidstilfeldighet og trusselen om erstatninger av kunstig intelligens (KI), og de jobber for og streiker imot de samme studioene. Det var en reell fornemmelse av at deres kamper var uadskillelige.»

«Forøvrig, det var lett å snakke med arbeidere om breiere kamper. Da vi tok opp kampen ved UPS og ved havneanleggene, da støttet arbeidere intuitivt kampene fra andre deler av arbeiderklassen. Én sa at ‹pendelen alt for lenge har svingt i én retning›, og at den endelig begynte å snu. De politiske spørsmålene er selvfølgelig enda ikke gjennomarbeidet, men det er definitivt en fornemmelse av at deres kamp er del av arbeiderklassens breiere motoffensiv.»

En WSWS-reporter rapporterte fra streikevaktene i New York, ved Amazon/HBO-hovedkvarteret på ytre West Side i Midtown Manhattan, og ved Paramount Studios i hjertet av teaterdistriktet på Times Square: «Det var rundt 150 som deltok i streikevaktene på hvert sted. Selv om de forflyttet seg i en tett krets var stemningen overstrømmende, spesielt da forbipasserende biler, trucks og toetasjes busslaster med turister tutet deres støtte. Det var en brei mottakelighet for våre pamfletter og stor mottakelighet for våre slagord, som oppfordret til den breieste støtten til deres streik, og dens betydning for andre deler av arbeiderklassen, både i USA og internasjonalt, og dens kulturelle innvirkninger.»

«Én skuespiller som snakket med oss uttalte seg sterkt mot ulikheten mellom produsentene og skuespillerne som nå er i streik. Han fordømte produsentene, ‹som er multimillionærer og milliardærer som prøver å spille fattige, og ikke vil innvilge skuespillerne deres rettmessige andel. Det er bare ikke rett.› Ei skuespillerinne påpekte ‹den type mennesker vi her har å gjøre med, de prøver å sulte ut manusforfatterne [med refereranse til Deadline-artikkelen]. Hun var forundret over deres følelsesløshet, og påkalte dessuten oppmerksomhet til familiene, avhengige av forfatterne. ‹Hvordan kan du sulte ut folk på den måten?›»

Amerikanske media er for øyeblikket lamslåtte. Medias pratehoder tror på deres eget nonsens om det amerikanske samfunnet, og er forbløffet over uttømmingen av folkelig fiendtlighet mot selskapsoligarkiet, og enda mer truende, den impliserte fiendtligheten mot hele «free enterprise»-systemet.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

De forskjellige fagforeningsbyråkratiene som konspirerte for å isolere manusforfatternes streik til fordel for produksjonsselskapenes interesse – Teamsters, IATSE og resten – har også blitt satt helt ut av balanse. Deres planer ble forpurret.

Disse kreftene vil nå omgruppere seg og igangsette nye angrep på manusforfatterne og skuespillerne. SAG-AFTRA-president Fran Drescher fortsatte fredag å posere som en heftig motstander av hennes motpart, den «veldig grådige entiteten» AMPTP. På den første streikedagen insisterte hun: «Om vi ikke nå tar kontroll over denne situasjonen, vekk fra disse grådige megalomanene, da vil vi alle være i fare for å miste vårt levebrød.» Det Drescher og hennes National Board of SAG-AFTRA er desperat på jakt etter er faktisk noen smuler fra selskapene, som de så kan presentere for deres medlemmer som en «historisk» seier.

De tusenvis av skuespillere og manusforfattere burde nå gjøre det til deres sak å rette seg til arbeiderklassens store masse, som også konfronterer de samme angrepene, og som også søker etter en anledning til å kunne slåss imot. Det er absolutt ingen grunn, bortsett fra motstanden fra lederskapene i SAG-AFTRA og WGA, for hvorfor skuespillere og manusforfattere ikke skal forklare deres sak på fabrikker, sykehus, skoler og andre arbeidsplasser, og bygge opp støtte for en langt breiere streikebevegelse. For å lede den slags politiske, sosiale og industrielle offensiver, som er på dagens orden, må skuespillere og manusforfattere ta kommandoen over deres egen streik gjennom demokratisk organiserte grunnplankomitéer, utenfor fagforeningsbyråkratienes kontroll.