Havnearbeidernes fagforening International Longshore and Warehouse Union (ILWU) kapitulerte for tredje gang på bare seks dager for Canadas Liberal-regjerings streikebrytende handlinger, der den kalte av streiken til 7 400 havnearbeidere på vestkysten, som var planlagt å begynne lørdag 22. juli kl. 09:00. Rob Ashton, president for ILWU Canada, annonserte kanselleringen av streikevarselet onsdag kveld, kort etter konkluderingen av et møte i regjeringens kriseteam, Incident Response Group, innkalt av statsminister Justin Trudeau for å diskutere «alle tilgjengelige alternativer» for å forhindre, og om nødvendig undertrykke, en streik.

Der Trudeau torsdag gjorde det klart at det var hans regjering som hadde gitt ILWU-toppfunksjonærene deres marsjordrer, fordømte han samtidig havnearbeiderne på grunnplanet. Han erklærte, i kommentarer avlevert i Kingston, Ontario: «Jeg tror vi alle ble forferdet, for å være ærlig, da vi fant ut at helt mye som var utarbeidet ved forhandlingsbordet, som det var enighet om både fra fagforenings- og selskapsledelsens side, plutselig hadde blitt avvist og de var tilbake i en streikeposisjon. Det var helt uakseptabelt.»

Trudeaus bemerkning oppsummerer hans regjerings og Canadas styringselites giftige fiendtlighet til alle arbeideres demokratiske rettigheter. Det han fant «uakseptabelt» var at en utsalgskontrakt diktert av en senior føderal mekler, etter ordre fra arbeidsminister Seamus O’Regan, og godtatt av Ashton og en håndfull andre godt betalte ILWU-byråkrater, ble møtt med harme og motstand av havnearbeidere på grunnplanet. Den tentative avtalen oppfylte åpenbart ingen av arbeidernes krav, som inkluderer lønnsøkninger som holder tritt med inflasjonen, slutt på outsourcing av arbeid, og beskyttelse av arbeidsplassene mot automatisering.

Det er ingen annen forklaring på hvorfor byråkratiet skulle ha ansett det nødvendig å holde detaljene hemmelige for arbeiderne, og fortsetter å gjøre det. Så sterk var opposisjonen at ILWU Canada Caucus, som består av fagforeningsdelegater, tirsdag stemte ned avtalen – angivelig overveldende – etter to dager med diskusjoner. Dette tvang fram en umiddelbar gjenopptakelse av streiken [engelsk tekst] som fra 1. til 13. juli lammet British Columbias havneanlegg.

Trudeaus voldelige innvending mot arbeidernes nekting av å godta den regjeringsdikerte kontrakten understreker at langt mer står på spill for selskaps-Canada i havnearbeidernes kamp enn vilkårene i en ny arbeidskontrakt. Den 13-dager-lange streiken som begynte 1. juli, og som kort ble gjenopptatt denne uka, skjærer objektivt på tvers av canadisk imperialismes politikk for i allianse med amerikansk imperialisme å føre krig mot Russland, og forberede for en militær konflikt med Kina. Streiken har forstyrret forsyningskjeder som er kritisk viktige for Nord-Amerikas våpenindustri og for forsyningen til de amerikanske og canadiske militærapparatenes operasjoner, og deres alliertes over hele verden.

Samtidig er Trudeau-regjeringen forpliktet til å gjøre canadisk kapitalisme «globalt konkurransedyktig» ved å øke arbeidsutbyttingen gjennom inflasjonsdrevne reallønnskutt, hastighetsopptrappinger og sletting av arbeidsplasser. Under betingelser der havnearbeidernes streik bare er ett eksempel på en kraftig gjenoppblomstring av klassekampen over hele Nord-Amerika, er selskaps-Canada fast bestemt på å sende ei melding til andre seksjoner av arbeidere om hva de vil møte skulle de våge å utfordre deres klassekrigsagenda.

Av alle disse grunnene reagerte O’Regan, og Trudeau-regjeringen som helhet, med et voldsomt raseri på streikens relansering tirsdag. De fikk pålagt Canada Industrial Relations Board (CIRB), et regjeringsorgan som fungerer som en nøkkelmekanisme i det arbeiderfiendtlige systemet av «kollektive forhandlinger», til å utstede en «opphør og avstå»-ordre til ILWU, støttet opp av O’Regans skrikende erklæring at den relanserte streiken var «illegal».

Trudeau ledet deretter personlig et møte i Incident Response Group, et svært hemmelighetsfullt organ som har til oppgave å formulere regjeringens respons på ei «nasjonal krise», eller trusler mot Canadas «nasjonale sikkerhetsinteresser», og der de øverste militære og nasjonale sikkerhetstjenestemennene deltar.

Ifølge en delvis orientering fra onsdagens møte: «Statsministeren understreket den kritiske viktigheten av å gjenoppta operasjonene i våre havneanlegg så snart som mulig. Arbeidere og arbeidsgivere over hele Canada – og alle canadiere – kan ikke konfrontere ytterligere forpurringer. Han spurte statsråder og høytstående embetsfunksjonærer om deres råd for å oppnå dette målet, og instruerte dem til å forfølge alle tilgjengelige alternativer for å sikre våre forsyningskjeders stabilitet, og for å beskytte canadiske arbeidsplasser og vår økonomi.»

Et sentralt diskusjonstema på møtet var regjeringens «alternativer» for å få slutt på tvisten uten å måtte tilbakekalle parlamentet fra sommernedstengingen for å få innført en tilbake-til-arbeid-lov – en prosess som ville ta det meste av ei uke. Et alternativ som angivelig er til vurdering er å påberope seg en bestemmelse i Canada Labor Code som lar regjeringen tvinge arbeidere til å stemme over en foreslått arbeidsavtale, der de omgår ILUW, og avstemmingen overvåkes av CIRB.

Men gitt dybden av opposisjonen mot den regjeringsdikerte kontrakten blant grunnplanets arbeidere, ville avtalens gjennomføring på denne måten være alt annet enn sikker. I et forsøk på å opprettholde fasaden av «frie kollektive forhandlinger», valgte regjeringen derfor å basere seg på dens partnere i ILWU-byråkratiet for å kalle av streiken, og gjenoppta forhandlingene med British Columbia Maritime Employers Association, samtidig som de bak kulissene utstedte trusler om fortsatt uspesifisert statlig undertrykking av havnearbeiderne.

ILWU-ledelsen bøyde seg pliktoppfyllende for deres herrskap i Trudeau-regjeringen, og utstedte en uttalelse på én setning, som i det store og hele opphevet 72-timers streikevarselet fagforeningen overleverte BCMEA onsdag morgen, etter nå å ha overholdt CIRB-beslutningen som erklærte den gjenopptatte streiken illegal.

Selv om ILUW hadde truet med å starte streiken på nytt på lørdag, satte ILWU-ledelsen som overskrift på deres nyhetsmelding, der de kunngjorde at «ILWU vil utstede nytt streikevarsel med håp om å komme tilbake til forhandlingsbordet». Dette var med andre ord en desperat manøvrering for å avverge en streik, mens det ble forsøkte å gjøre det på en måte som ikke ytterligere undergravde fagforeningens troverdighet og legitimitet fra medlemskapet.

Dette er i tråd med fagforeningens opptreden gjennom hele havnearbeidernes kamp. Selv om regjeringen intervenerte tidlig i konflikten, og arbeidsgiverne fra første dag har mast på statens handling mot havnearbeiderne, er fagforeningen International Longshore and Warehouse Union motstander av enhver strategi for å mobilisere arbeiderklassen til å motsette seg en regjeringsdiktert overenskomst, enten den er pålagt av en tilbake-til-arbeid-lov, eller på andre måter.

Det kan være liten tvil om at resten av fagforeningsbyråkratiet, anført av sentralforbundet Den canadiske arbeiderkongressen, Canadian Labour Congress (CLC), jobber febrilsk bak kulissene for å sluttføre og bidra til å påtvinge havnearbeiderne et utsalg. Tidligere CLC-president Hassan Yussuff, av Trudeau utnevnt til Senatet, Canadas parlaments øvre kammer, for tro tjenester levert styringseliten, var allerede i forrige uke til stede i Vancouver under kontraktssamtaler.

CLC er en av Trudeau-regjeringens hovedstøttepilarer, sammen med det fagforeningssponsede sosialdemokratiske New Democratic Party (NDP), som sikrer Trudeaus minoritetsregjeringen dens parlamentariske flertall. I kommentarer onsdag uttalte provinsen British Columbias NDP-premierminister David Eby seg støttende til et regjeringspålagt oppgjør, og oppfordret Trudeau-regjeringen til å gjøre «alt som er mulig» for å få ILWU og BCMEA tilbake til «forhandlingsbordet».

Det siste døgnets hendelser har ytterligere understreket riktigheten av analysen til Socialist Equality Party (SEP) om at arbeiderne står overfor en politisk kamp. Havnearbeidere settes opp mot de profitthungrige shippinggigantene, den krigsorienterte Trudeau-regjeringen, det kapitalistiske statsapparatet og deres tjenere i fagforeningsbyråkratiet.

Men havnearbeiderne er i en kraftfull posisjon til å beseire denne konspirasjonen, fordi deres kamp utspiller seg midt under et oppsving av klassekampen over hele kontinentet, der arbeidere gjør opprør mot tiår med innstramminger og innrømmelser, og de to siste årenes straffende prisstigninger.

Som SEP-uttalelsen «Mobiliser nordamerikanske arbeidere til forsvar for canadiske havnearbeidere, nedkjemp regjeringens streikebryting!» hevdet: «Forutsetningene er ekstremt gunstige for utviklingen av en så breit basert bevegelse i arbeiderklassen. Ei streikebølge utvikler seg for tiden over hele Nord-Amerika, inkludert pågående streiker av titusenvis av amerikanske manusforfattere og skuespillere, 1 400 National Steel Car-arbeidere i Hamilton, Ontario, og 1 400 Wabtec-arbeidere i Erie, Pennsylvania. Kontrakten for over 300 000 UPS-arbeidere utløper om litt over ei uke, og det er mindre enn to måneder til kontrakter utløper for 170 000 bilarbeidere på begge sider av grensa mellom Canada og USA.»

Uttalelsen understreket at havnearbeidere må rette en spesiell appell til deres amerikanske vestkystkolleger – som er medlemmer av samme fagforening, og har vært i arbeid uten kontrakt i nesten et år, og står overfor en lignende trussel om statlig streikebryteri – om å nekte å håndtere all omdirigert skipsfart, og bli med i en enhetlig grenseoverskridende kamp.

Uttalelsen understreker behovet for å bryte fagforeningsbyråkratiets kontroll over kampen, og forklarte: «For å mobilisere den nordamerikanske arbeiderklassens sosiale makt til deres forsvar, må havnearbeiderne i BC ta kontroll over deres kamp gjennom byggingen av streikekomitéer på grunnplanet. ILWU-byråkratiet, som er nært alliert med Den canadiske arbeiderkongressen (CLC) og NDP, er uforsonlig imot å igangsette en industriell og politisk masseoffensiv fra arbeiderklassen, mot nettopp den Trudeau-regjeringen de alle støtter.»

De to siste dagenes hendelser har bare understreket at havnearbeiderne har et presserende hastverk med å ta deres kamp over i egne hender. World Socialist Web Site og Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – vil besørge dem all mulig støtte i denne nødvendige bestrebelsen.