Er du havnearbeider i British Columbia? Kontakt oss her eller fyll ut skjemaet på slutten av denne artikkelen for å snakke ut anonymt om deres arbeidsvilkår og gi uttrykk for deres synspunkter om hvordan kampen deres kan vinnes. Under betingelser der fagforeningsbyråkratiet har bøyd seg for en Liberal-big-business-regjering der den går for å pålegge en pro-selskapskontrakt, er det viktigere enn noen gang at arbeidere bryter ILWUs kneblingsordre.

De canadiske havnearbeidernes fagforening International Longshore and Warehouse Union Canada (ILWU) kunngjorde seint fredag at 7 400 havnearbeidere på vestkysten hadde stemt ned en regjeringsdiktert tentativ avtale anbefalt av fagforeningsbyråkratiet. Det modige standpunktet er en imponerende irettesettelse av den føderale Liberal-regjeringen, deres kontraktsmotpart British Columbia Maritime Employers Association (BCMEA) og ILWU-byråkratiet anført av presidenten Rob Ashton, som alle konspirerte for å få arbeiderne til å svelge et råttent utsalg.

Med deres «nei»-avstemming har havnearbeidere vist deres vilje til å fortsette kampen for lønnsøkninger som holder tritt med inflasjonen, beskyttelse av deres arbeidsplasser mot automatisering og en slutt på out-sourcing av arbeidsoppdrag. Men den presserende oppgaven de nå står overfor er å bryte ut av tvangstrøya pålagt dem av ILWU-ledelsen, og føre en politisk arbeiderklassekamp mot den fagforeningsstøttede Trudeau-regjeringen og dens allierte i det sosialdemokratiske New Democratic Party (NDP).

Trudeau-regjeringen har allerede gjort det klart i en uttalelse som responderer på avvisingen av avtalen at en fornyet streik ikke vil bli tolerert, og at regjeringen er beredt for «alle alternativer og eventualiteter» for å få stoppet den. For å kunne motstå dette statsledede angrepet må havnearbeiderne bygge grunnplankomitéer i hver eneste havn, for å forberede streikeaksjoner og en utvidelse av kampen til andre deler av arbeiderne i Canada og USA, ikke minst de amerikanske havnearbeiderne som også er organisert av ILWU og som holdes i arbeid uten kontrakt, for å kunne trosse alle anstrengelser fra myndighetene for å forby arbeidslivsaksjoner og få pålagt utsalget.

ILWU-lederskapet har allerede understreket at de vil gjøre alt i deres makt for å forhindre ytterligere streikeaksjoner. I en kortfattet pressemelding som kunngjorde avvisingen av den anbefalte avtalen, var ILWU-byråkratiets eneste forslag at arbeidsgiverne kom direkte til forhandlingsbordet i stedet for å forhandle gjennom deres representant BCMEA. Ingen streikedato ble oppgitt av fagforeningen, som i henhold til Canadas lover om «arbeidsrelasjoner» må besørge arbeidsgiverne 72 timers varsel før en arbeidsnedleggelse. Det ble heller ikke gitt noen detaljer om stemmetotalene.

Antydningen fra Ashton og de gjenværende ILWU-byråkratene om at en «rettferdig avtale» kan forhandles fram med de profitt-hungrige shippingselskapene, som del av prosessen «kollektive forhandlinger», er et bedrageri. Trudeau-regjeringen intervenerte fra tidlig av på arbeidsgivernes side, og har gjort det klart at den ikke vil tolerere noe annet resultat enn å å få pålagt en kontrakt for å beskytte shippingselskapenes og terminaloperatørenes enorme profitter og sikre forsyningskjedene for canadisk imperialisme.

Arbeidsminister Seamus O’Regan påkalte tidligere denne måneden Canadas antiarbeiderlov Labor Code for å bryte havnearbeidernes 13-dager-lange streik. O’Regan greip til en bestemmelse som ga en regjeringsoppnevnt mekler 24 timer til å utarbeide en tentativ avtale, og BCMEA og ILWU 24 timer for å godta den. Etter at ILWU rullet over og la seg ned uten kamp mot dette skandaløse ultimatumet, tok streiken slutt.

Dersom fagforeningsbyråkratene og Trudeaus pro-krig- og pro-innstramming-regjering fikk det som de ville, hadde det betydd en slutt på kampen. Men et møte av fagforeningsgruppa ILWU Longshore Canada Caucus følte seg tvunget til å avvise avtalen og gjenoppta streiken under trykket fra sterk opposisjon på grunnplanet. O’Regan greip nok en gang inn, der han baserte seg på det ikke-valgte organet Canada Industrial Relations Board (CIRB) for å utstede nødssitasjonsordren «cease and desist» mot ILWU, for umiddelbart å få avsluttet den «illegale» streiken. ILWU gikk med på dette flagrante angrepet på arbeidernes demokratiske rettigheter, og gikk enda lenger ved å si seg enig i å legge fram den råtne regjeringsdikerte avtalen til alle medlemmenes avstemming, der det ble anbefalt at avtalen skulle vedtas.

O’Regan refererte i hans uttalelse om avvisingen av den regjeringsdikerte tentative avtalen eksplisitt til 19. juli-møtet i Trudeau-regjeringens Incident Response Group (IRG). IRG er et organ som inkluderer flere statsråder, sammen med lederne for landets militær- og spionagenturer. Gruppas formål er å respondere på anliggender relatert Canadas «nasjonale interesser» og «nasjonale sikkerhet».

Basert på disse hemmelige diskusjonene erklærte O’Regan at regjeringen har til hensikt å basere seg på at det ikke-valgte CIRB for å banke gjennom utsalgsavtalen. Arbeidsministeren bemerket i hans uttalelse: «Som arbeidsminister bruker jeg mine bemyndigelser i henhold til paragraf 107 i Canadas Labour Code for å bevare arbeidsfreden. Jeg har bedt Canada Industrial Relations Board om å avklare om fagforeningens avvisning av den tentative avtalen har eliminert muligheten for en forhandlet løsning.

«Dersom CIRB finner det å være tilfelle har jeg pålagt dem enten å pålegge partene en ny kollektiv avtale eller pålegge en endelig bindende voldgiftsbeslutning for å avgjøre utestående vilkår i den kollektive avtalen.»

Den samme gruppa av regjeringsoppnevnte embetsfunksjonærer som erklærte havnearbeidernes streik «illegal» skal med andre ord få bestemme hvem som skal administrere giftpilla til arbeiderne. Det eneste anliggendet som enda ikke er avklart er om CIRB skal håndheve utsalget direkte eller bruke skjermen av en «upartisk» voldgiftsdommer, det vil si en pro-arbeidsgiver-marionett, for å sikre pålegget av det som fortsatt absurd refereres til som en «kollektiv avtale». I det ekstremt usannsynlige tilfellet at CIRB unnlater å etterfølge regjeringens ordre, understreker O’Regans henvisning til «alle alternativer» at regjeringen fortsatt er beredt til å pålegge en tilbake-til-arbeid-lov for å kriminalisere framtidige streiker eller andre arbeidsaksjoner.

Aggressiviteten i regjeringsinterveneringen kommer av det faktum at for styringsklassen som helhet er det langt mer som står på spill enn betingelsene i havnearbeidernes neste kontrakt. De 7 400 arbeidernes streik i 30 havner i provinsen British Columbia tidligere denne måneden representerte objektivt sett en utfordring for Nord-Amerikas tvillingimperialistmakter, USA og Canada.

For det første, den skar på tvers av deres krigføring mot Russland i Ukraina ved å forpurre transporten av militærutstyr og andre kritiske forsyninger. For det andre, streiken undergravde bestrebelsen for å konsolidere Nord-Amerika som ei økonomisk blokk i stand til å føre handelskriger og i siste instans militære konflikter mot Washington og Ottawas geostrategiske rivaler rundt om i verden.

British Columbias havneanlegg er en nøkkelkomponent i den kontinentdekkende leveransen av råvarer og industrivarer for å forsyne de økonomiske sektorene som er nødvendige for å sikre canadisk og amerikansk imperialismes globale dominans. Og til syvende og sist, Canadas styringselite er fullt ut forpliktet til å etablere landets «globale konkurranseevne», dvs. en hensynsløs utbytting av landets arbeidende befolkning, for underbygge selskapslønnsomhet.

ILWU-lederskapet og hele fagforeningsbyråkratiet er standhaftige i deres støtte for denne kursen. Fagforeningene, medregnet sentralorganisasjonen Canadian Labour Congress (CLC) og bilarbeiderfagforeningen Unifor, er viktige støtter for Trudeaus Liberal-regjering. Som en oppsummering av byråkratiets antiarbeiderkarakter utstedte CLC-leder Bea Bruske en gratulasjonsmelding til O’Regan etter at han av Trudeau fikk beholde stillingen som arbeidsminister i forrige ukes kabinettomstokking.

Havnearbeidere må respondere på klassekrig-agendaen ført av Trudeau-regjeringen og dens supportere i fagforeningsbyråkratiet og NDP, med deres egen politiske kamp. Dette gjør det nødvendig at de følger opp deres modige «Nei»-avstemming konfrontert med regjeringens trusler og intimideringer, med en kraftig appell om støtte til den nordamerikanske arbeiderklassen. Det må sendes en direkte appell til amerikanske havnearbeidere, som har blitt tvunget til å arbeide i ett år uten kontrakt, og er medlemmer av samme ILWU som prøver å dolke deres canadiske kolleger i ryggen.

Kampen må også utvides til andre seksjoner av arbeidere på tvers av hele Canada, inkludert de nesten 20 000 bilarbeiderne med kontrakter som utløper i september. Alle seksjoner av arbeidere har en direkte egeninteresse av å bekjempe de drakoniske tiltakene statsapparatet anvender for å påtvinge havnearbeiderne reallønnskutt og sløying av vilkår og rettigheter.

De gunstige betingelsene for et slikt opprør vises av det faktum at havnearbeiderne bare er den mest prominente av flere grupper arbeidere som nylig har avvist utsalgskontrakter forhandlet fram av fagforeningsbyråkratiene. Dette inkluderer mer enn 1 400 arbeidere i streik i mer enn en måned ved National Steel Car i Hamilton, Ontario [engelsk tekst], rundt 250 Windsor Salt-arbeidere som har vært på streikevakter siden februar, og 3 700 dagligvarearbeidere ved Metro-kjeden i Greater Toronto-området, som la ned arbeidet i helga.

Føringen av en slik kamp krever at havnearbeidere resolutt river seg løs fra det nasjonalistiske og pro-korporatistiske ILWU-lederskapet. Det må bygges grunnplankomitéer for å utvide kampen og besørge den et politisk lederskap rettet mot regjeringens pro-krig, pro-innstrammingsagenda.

Som Socialist Equality Party skrev i en nylig uttalelse [engelsk tekst]: «Logikken i kampen for å mobilisere nordamerikanske arbeidere til støtte for de canadiske havnearbeiderne er utviklingen av en arbeiderledet massiv motoffensiv mot kapitalistiske innstramminger og imperialistkrig. Det å få slått tilbake styringselitens pådriver for å anvende statsmakt til å håndheve lave lønninger, usikre arbeidsvilkår og brutale utbyttingsmetoder, reiser nødvendigheten av en politisk kamp for arbeidernes makt. Det ville gjøre det mulig å omfordele samfunnets ressurser for å sikre anstendig betalte, trygge arbeidsplasser for alle, og sette en stopper for utbredt vinningskriminalitet på bekostning av helse og velvære for arbeidere og deres familier.»