Er du en streikende havnearbeider i British Columbia? Kontakt oss her eller fyll ut skjemaet under denne artikkelen for å snakke ut anonymt om dine arbeidsbetingelser og dine synspunkter om hvordan streiken kan vinnes. Under betingelser der den føderale Liberal-regjeringen forflytter seg for å bryte streiken, er det desto viktigere at ILWUs kneblingsordre pålagt arbeiderne blir brutt. Vi slåss for utviklingen av grunnplankomitéer for å forene havnearbeidernes kamper over hele Nord-Amerika og globalt.

Canadas føderale Liberal-regjering ledet av Justin Trudeau kunngjorde sent tirsdag at den intervenerer for å tvinge fram en slutt på den nå 12-dager-lange streiken til 7 400 havnearbeidere i provinsen British Columbia på vestkysten av Canada.

Arbeidsminister Seamus O’Regan påberopte seg § 105 (2) i Canadas arbeidslov mot de streikende arbeiderne, og har beordret en føderal mekler som har ledet samtalene mellom partene British Columbia Maritime Employers Association (BCMEA) og [arbeidernes fagforening] International Longshore and Warehouse Union (ILWU), til å utarbeide betingelsene for en overenskomst og en løsning av tvisten innen 24 timer. BCMEA og ILWU vil da ha 24 timer på seg til å godta eller avvise den regjeringsdikerte kontrakten.

O’Regans trekk er en tilbake-til-arbeid-lov i alt annet enn navnet. Arbeidsministeren erklærte, i kunngjøringen av regjeringens omgåelse av den normale tariffprosessen: «Etter 11 dager med arbeidsstans har jeg bestemt at forskjellen mellom arbeidsgivers og fagforeningens posisjoner ikke er tilstrekkelig til å berettige fortsatt arbeidsstans.» Med andre ord, skulle ILWU nekte å påtvinge sine medlemmer et big business/regjeringsdiktert forlik, da tilbakekaller Liberal-regjeringen parlamentet for å få vedtatt et forbud mot den «uberettigede» streiken, med streikebrytende lovgivning.

Streikende havnearbeidere, deres klassebrødre og -søstre ved havnene på Den amerikanske vestkysten, og arbeidere over hele Canada, må mobilisere for å bekjempe dette åpne angrepet på arbeidernes rett til å streike. Det må opprettes grunnplankomitéer i hver ei havn for å slåss for utvidelsen av streiken, i opposisjon mot alle bestrebelsene fra regjeringen og dens fagforeningsallierte for å få stengt den ned. De må frata ILWU-byråkratiet kontrollen med streiken, som allerede har indikert at de sannsynligvis vil kapitulere for den regjeringsdikerte avtalen.

ILWU Canada-apparatet, ledet av fagforeningens president Rob Ashton, har nektet å fordømme regjeringens intervensjon. De har sagt de ikke har noen kommentar før mekleren sender inn sine anbefalinger, som er en stilltiende aksept av regjeringens «rett» til å pålegge medlemmene en råtten kontrakt som inkluderer arbeidsgivernes konsesjonsforlangender.

Dette er forøvrig helt i samsvar med fagforeningens opptreden gjennom hele streiken. Selv om motparten BCMEA ble fordømt for å basere sin forhandlingsstrategi på statlig intervensjon, og det ble gjort et nummer av å oppfordre Ottawa til å «holde seg utenfor» tvisten, kom ILWU aldri så mye som i nærheten av spørsmålet om hva arbeiderne må gjøre for å motsette seg et tilbake-til-arbeid-vedtak.

O’Regans påstand at de omstridte anliggendene ikke berettiger streikens fortsettelse er en åpenbar provokasjon, som tråkker på havnearbeidernes demokratiske rett til å avgjøre hvorvidt deres arbeidsaksjon er «berettiget». Ministerens påstand om at en «god avtale» er «innen rekkevidde» er absurd i utgangspunktet, og understreker bare at regjeringen fullt ut står på arbeidsgiversiden. Samtalene før og under streiken har vært preget av at BCMEA har stilt opprørende forlangender og svertet de streikende som «overbetalte og bortskjemte». Arbeidsgiverforbundet, som representerer rundt 49 selskaper med operasjoner på 30 av BCs havner, ønsker å utvide betydelig bruken av tredjepartskontraktører, for å kutte lønnskostnadene og ytterligere redusere antallet arbeidsplasser gjennom automatisering. De presser også på for massive reallønnskutt, og tilbyr arbeidere en lønnsøkning på 14,7 prosent over fire år. Fem av BCMEAs medlemsorganisasjoner er globale giganter som bare i 2022 tjente enorme profitter på mer enn C$ 100 milliarder.

BCMEA kunngjorde arrogant den tredje dagen av streiken at samtalene ble suspendert, i deres tillit til regjeringens støtte. Der streiken nå nærmer seg to ukers grensa, refererer deres støttespillerne i de selskapskontrollerte media rapporter om selskaper i produksjons- og landbruksindustriene som pålegger produksjonsreduksjoner, for å bygge opp under deres skingrende forlangender om at regjeringen umiddelbart må få avsluttet konflikten.

Liberal-regjeringen har to klare fordeler av å anvende § 105 (2) for å få slutt på streiken. For det første er det en raskere prosess enn å tilbakekalle parlamentet og få vedtatt en tilbake-til-arbeid-lov, som ville ta flere dager. Dersom ILWU kapitulerer for O’Regans forlik, da kan arbeiderne være tilbake i arbeid så snart som torsdag kveld. For det andre kan regjeringen få håndhevet arbeidsgivernes betingelser uten å måtte anvende statens fulle maktpotensial, og derved åpent avsløre seg som et redskap for big business, og det kollektive forhandlingssystemet som en svindel.

Som Liberal Party har gjort gang på gang siden det kom til regjeringsmakten i 2015 har partiet i stedet til hensikt å bruke fagforeningsbyråkratiets tjenester til å få kvalt klassekampen, og få implementert selskaps-Canadas forlangender. Samtidig, dersom ILWU-byråkratene skulle motsette seg å påtvinge det foreslåtte forliket har Trudeau-regjeringen fortsatt i bakhånd makten til å haste en streikebrytende lov gjennom i parlamentet, som den gjorde for å knuse 1 100 havnearbeideres streik i Montreal i mai 2021.

I henhold til § 108 i den canadiske arbeidskodeksen har O’Regan også muligheten til å tvinge fram en avstemming om den regjeringsdikerte kontrakten selv om ILWU skulle avvise den, forutsatt at BCMEA godkjenner den.

I hans kommentarer på tirsdag gjorde O’Regan det klart at langt mer står på spill for styringselitene i Canada og USA enn bare vilkårene i en ny tariffavtale. «Omfanget av denne forpurringen viser hvor viktig relasjonen mellom BCMEA og ILWU er for vår nasjonale interesse. Vi kan ikke la denne arbeidsstansen vedvare, og risikere ytterligere skade på relasjonen mellom disse partene,» erklærte han.

Når O’Regan snakker om «nasjonale interesser», mener han canadisk imperialismes interesser, som forlanger at forsyningskjedene opererer uten avbrudd, der den i allianse med amerikansk imperialisme forfølger sin agenda om krig i utlandet og styrkingen av den «globale konkurranseevnen» – dvs. big business-profittene – hjemme. Havnene på Nord-Amerikas Stillehavskyst er viktige kanaler for råvarene som trengs for å nære våpenindustrien og for utskipingen av våpen de produserer, og er derfor av avgjørende betydning for de amerikanske og canadiske styringsklassene som fører krig mot Russland i Ukraina, og forbereder for krig med Kina.

O’Regans bekymring for potensiell «skade på relasjonene» mellom BCMEA og ILWU viser hvor kritisk viktig det korporatistiske partnerskapet mellom fagforeningsbyråkratiet, big business og regjeringen er for de nordamerikanske imperialistmaktene. Etter å ha konsultert grundig med Biden-administrasjonen under streiken, vil O’Regan være vel inneforstått med hvordan Demokratene anvendte deres «relasjon» til fagforeningsbyråkratiet for å få blokkert en streik fra mer enn 110 000 jernbanearbeidere i desember i fjor, som ville ha betydd massive forpurringer i forsyningskjedene og ha risikerte forpurring av «krigsinnsatsen». Han er forøvrig også medlem av en regjering som gjentatte ganger har anvendt sine tette bånd til fagforeningsbyråkratiet for å undertrykke klassekampen, seinest ved å pålegge 155 000 føderale regjeringsarbeidere en utsalgsavtale etter en to-uker-lang streik i april.

I hans kommentarer på tirsdag la han ikke skjul på at han anser fagforeningen som en partner for å få pålagt grunnplanets arbeidere harde vilkår, som har interesser som ikke bare kolliderer med arbeidsgiverne, men også med de godt betalte ILWU-byråkratene. Avtalen som den føderale mekleren nå utarbeider «vil fungere for både arbeidsgiversiden og for fagforeningen», sa han. Arbeidernes interesser fortjente ikke engang å nevnes.

I sitt skyv for å få slutt på streiken har Liberal-regjeringen påkalt Hassan Yussuffs tjenester, den tidligere presidenten for Canadas største fagforbund, Canadian Labour Congress (CLC). Yussuff deltok mandag kveld i samtalene, i det som var det første ansikt-til-ansikt-møtet mellom partene på over ei uke. Han legemliggjør de korporatistiske antiarbeiderbåndene mellom Liberal-regjeringen og fagforeningsbyråkratiet.

Yussuff spilte som CLC-president en vesentlig rolle i reforhandlingen av Nord-Amerikas frihandelsavtale (NAFTA) med Trump-administrasjonen, for å konsolidere den USA-ledede handelsblokka, med det siktemål å utfordre kontinentets tvillingimperialistmakters strategiske rivaler. Han var også sentral i å håndheve styringselitens morderiske «profitt før liv»-pandemipolitikk, deriblant den dødelige tilbake-til-arbeid-kampanjen. For tjenester besørget finansoligarkiet utnevnte Trudeau Yussuff [engelsk tekst] ved hans pensjonering fra CLC til et sete i Canadas Senat, parlamentets øvre kammer.

Hentingen av Yussuff til Vancouver understreker den voksende frykten innen styringskretser for at med mindre streiken raskt bringes til en slutt, kan den fungere som en katalysator for en breiere bevegelse av arbeidere over hele Nord-Amerika mot kapitalistinnstramminger og underordningen av alle samfunnets ressurser til å føre imperialistkrig. BCMEA fordømte mandag heftig ILWUs kunngjøring at fagforeningens amerikanske medlemmer ikke ville håndtere containere omdirigert fra Vancouver til amerikanske havner, en indikasjon på arbeidsgivernes frykt for fellesaksjoner fra arbeidere på tvers av grensa mellom Canada og USA. BCMEA tordnet: «ILWU Canada-ledelsen har til og med slått seg sammen med amerikanske havnearbeidere på vestkysten som sier de vil nekte å jobbe med containerskip omdirigert fra Vancouver til Seattle-havn – som ytterligere skader vestkysthavnenes pålitelighet og konkurranseevne, opp og ned langs kysten.»

ILWUs initiativ viste seg faktisk stort sett ineffektivt, og ble først og fremst luftet for å roe ned de sterke sentimentene blant havnearbeidere på grunnplanet, der de streber etter de nordamerikanske havnearbeidernes felles kamp mot bossene. Av sikkerhetsgrunner mottar verken havnearbeiderne eller ILWU informasjon om containere ombord på skip, som tillater utskiperne og deres kunder merke om cargo mens de er på havet, og til å endre den endelige destinasjonshavna. To skip som mandag ankom Seattle, etter å ha blitt omdirigert fra Vancouver, kunngjorde seinere at de ikke ville returnere til Canada, et åpenbart tegn på at lasten ble behandlet i Seattle eller ville bli håndtert i ei annen amerikansk havn.

ILWU har gjennom hele streiken arbeidet for å holde amerikanske og canadiske havnearbeidere hermetisk forseglet fra hverandre. Plutselig i forrige måned kunngjorde ILWU en tentativ avtale for 22 000 amerikanske havnearbeidere, i nært samråd med Biden-administrasjonen, akkurat da deres canadiske kolleger avleverte et massivt avstemmingsresultat for å streike. Den klare hensikten med kunngjøringen av den tentative avtalen, med en ratifisering som blir trukket ut i mange uker, var å forhindre at det skulle oppstå en situasjon der en streik fant sted på begge sider av grensa samtidig. ILWU har holdt amerikanske havnearbeidere på vestkysten i arbeid i mer enn et år uten kontrakt.

Foreningen av havnearbeidernes kamp over hele Nord-Amerika er helt avgjørende for å kunne beseire Trudeau-regjeringens aggressive intervensjon for å knuse streiken. Streikende havnearbeidere i BC må appellere til deres amerikanske brødre og søstre om å tilslutte seg deres kamp, og også utvide streiken til andre deler av arbeidere på tvers av Canada, som alle har en direkte interesse av å nedkjempe styringsklassens stadig utvidende pådriver for å oppheve streikeretten.

Denne kampen må føres i et opprør mot ILWU-byråkratiet og dets støttespillere i Det nye demokratiske partiet (NDP), som støtter opp under den samme Trudeau-regjeringen som nå tråkker på havnearbeidernes rettigheter. Det som er reist er nødvendigheten av å utvikle en motoffensiv fra arbeiderklassen for å beseire styringselitens agenda for innstramminger og krig, og dens bruk av autoritære metoder og kapitaliststatens makt for å påtvinge dem.